Ofte når jeg kommer fra jobb er jeg mer enn sliten, og det hender oftere og oftere at det blir lite med husarbeid og at jeg bare blir liggende nærmest komatøs under pelspleddet på sofaen. I dag fikk jeg den ideen at det muligens kunne ha en sammenheng med at jeg har let for å engasjere, og la meg engasjere i alt som skjer.
I dag for eksempel. Dagvakt i hvitt og av den grunn dagen i grunn fullsatt med pasientbehandling. Greit det, det er det jeg er betalt for, og selv om pasientenes ve og vel opptar meg, så er det jobben min – og engasjementet jo derfor påkrevd og helt selvfølgelig, og det er ikke det engasjementet som tar krefter, God pasientbehandling gir meg i de fleste tilfeller krefter. Det er godt å kunne hjelpe andre.
Men tilbake til dagen i dag, og glem pasientene.
Da jeg tittet på dagsprogrammet for å se hvilken modalitet jeg skulle arbeide på i dag, la jeg merke til at vi i grunn var litt få på jobb. Ingen sto oppført som syke, men to hadde permisjon. To vitale funksjoner var ikke dekket, eller veldig dårlig bemannet, og en funksjon var dårligere bemannet enn ledelsen hadde skissert for meg tidligere i uka. Så mens jeg gikk for å arbeide, grunnet jeg litt over hvorfor vi var så få. hvorfor to hadde permisjon, hvor mue som var forsøkt for å få inn vikarer på de mest utsatte funksjonene…
På vei til min plass for dagen så jeg en leder som diskuterte med en ansatt i korridoren. Jeg merket meg at jeg ikke syntes den samtalen burde vært tatt der, og at jeg skulle nevne det for lederen ved anledning…
Litt utpå dagen fikk jeg rede på at en av lederne langt, langt oppe i hierarkiet vurderte hvorvidt den maskinen vår som er ødelagt måtte erstattes nå, eller om det kunne vente til årsskiftet 2016 / 2017. Noe som selvsagt er totalt uhørt, og jeg begynte å fundere på hvem jeg skulle øve press på for at det skulle bli tatt rett beslutning i den saken. Og hvordan det var mest hensiktsmessig å øve det presset….
Det var nok av tanker som svirret i hodet mitt, og enda var det ikke lunsj. Og mens tankene svirret i bakgrunn, undersøkte jeg pasienter, rettledet student, og svarte på alle studentens og pasientenes spørsmål.
I lunsjen måtte jeg ta noen telefoner i forbindelse med lønnsforhandlingene som så smått er i gang, og som virkelig engasjerer og surrer i bakhodet hele tiden, Første krav skal utarbeides i løpet av helga, og strategi og argumentasjon må finpusses. Samtidig overvar jeg at en kollega ble satt i krysspress mellom to ledere som ga motstridende beskjeder. Ikke greit.
Så var lunsjen over og det var på tide med mer pasientbehandling, og hodet hadde i grunn nok med å være til stede i det arbeidet, samtidig som alle andre utfordringer og tanker svirret i bakgrunn.
På slutten av dagen oppdaget jeg at det ikke var satt opp bakvakt til han som skulle ha sin første helgevakt alene. (Det skyldtes en misforståelse, )
Løsningen på det var enkel, jeg tok på meg bakvaktene, så var det problemet løst, og jeg slapp å bruke energi på å fundere på om noen ble påtvunget en bakvakt de ikke ønsket, bare fordi de ikke klarte å si nei.
Det var i bilen hjem, mens jeg drev å tenkte på argumentene til lønnsforhandlingene, og argumenter for å fremskynde kjøpet av den maskinen at tanken slo meg, kanskje det var alt engasjementet som gjorde meg sliten?
Tanken forsvant fort. Første krav må være ferdig utarbeidet innen søndag kveld, jeg har vakt og bakvakt hele helga, Må og få lest papirene til torsdagens kommunestyremøte før mandag kveld da vi skal ha forberedende møte i SOL, Spesielt viktig denne gangen, siden det er jeg som skal møte i kommunestyret. Samtidig burde jeg prøve å få lest meg opp på kommunereformen, jeg har jo takket ja til å delta i en paneldebatt om temaet på et stort folkemøte på onsdag.