Gårsdagens byvandring sammen med Svigermor og Gamle Gubben Grå var noen skritt for mye for det vonde benet mitt. Sånn ca midt i vandreteateret begynte det å gjøre vondt. Skikkelig vondt. Men jeg gir meg jo ikke av den grunn. Det ble ikke bedre av å sitte rolig på restauranten ett par timer heller. Kbeet stivnet helt og det var vondt fra ankelen til kneet for hvert skritt jeg gikk.
Jeg lengtet bare hjem og til litt Voltaren og å innta horisontalen. Men vi måtte først opp til Svigermor, hente bagasjen vår, trikken ned igjen til sentrum, så gå til bussterminalen, en time i buss og så en kort biltur før jeg nådde det målet.
På bussen hjem fabulerte jeg om å ta en tur oppom ortopedene på sykehuset og bare kutte av hele beinet. Men det ble selvsagt med tanken…
Vel hjemme og horisontalen på sofaen en times tid før jeg haltet til køys, smurte inn beinet med Voltaren og forsøkte å finne en behagelig stilling. Det var ikke lett,og selv om jeg var trøtt som en dupp, tok det lang tid å finne søvnen.
Våknet etter et par timer.
Og så vardet så og si slutt på søvnen. Kramper i verkende legg, ankel som virkelig var vond – og jeg er i grunn ganske godt vant med smerter. (Jeg vet jeg tro litt feil inne på Galligani, Kunne jeg ha vrikket ankelen? Men det var ikke vondt da, og ikke særlig blått heller. Leggen var tykk som en tømmerstokk, men det er den jo ofte, og det må jeg leve med har jeg hørt.
Vel, det var en fin dag i går. Jeg er vant til å måtte lide litt, og det går nok over. Får ta det litt roligere i dag.
