Livet består av utrolig mange hverdager.
Hverdager som blir til uker, måneder, år uten at man nesten registrerer det.
Gamle Gubben Grå og jeg har vært sammen over halve livet. Det er utrolig mange hverdager.
Når man har vært sammen så lenge som vi, blir samlivet en vane. Den andre blir liksom en del av interiøret. En selvfølge som bare er der. Noen ganger irriterende, noen ganger inspirerende, men som regel bare en selvfølgelig del av hverdagen som sofaen eller komfyren.
Denne uka satte jeg og Gamle Gubben Grå av to dager til å være kjærester. Til å se hverandre. .Det begynte ¨å praktisk.
Vi skulle kjøre Yngste Sønn tilbake il Folkehøgskolen etter høstferien,
Men siden vi hadde noen feriedager til gode, bestemte vi oss for å ta noen dager på Vestlandet, en mini-ferie bare vi to når Yngste Sønn var trygt levert på skolen.
Så dag en var vi sammen med Yngste Sønn, og ble stort sett brukt til transport.
Turen gikk oppover Gudbrandsdalen og over Dovrefjell.
For oss er det et romantisk sted, Dovrefjell altså. Den gangen Gamle Gubben Grå var verken gammel, gubbe eller grå men derimot en ung, kjekk mann og det mest fantastiske mennesket jeg kunne tenke meg. Altså en gang i forrige årtusen da vi var unge, naive og forelsket, Den gang da pleide Gamle Gubben Grå alltid å si at vi skulle være sammen til Dovre faller. Setningen har blitt gjentatt mange ganger gjennom årene, og Datteren hadde frasen med i talen hun holdt til meg på 50 års dagen min i forrige måned,
Dovre lå der som det alltid har gjort og som forholdet vårt kanskje litt vissent der det lå badet i høstfarger.
Eter at Yngste Sønn var levert i Torvikbukt, dro vi til Molde. og tok kvelden på Scandic hotell Seilet.
Hotellet leverte etter forventningene. Vi kom ikke på hotellet før klokka var nærmere 22.00, så det ble en rolig kveld med en øl på rommet og en god natts søvn.
Frokosten neste morgen var rikholdig og spisesalen fantastisk der den lå omkranset av havet på alle kanter og med store glassflater. En flott start på dagen. som ikke ble noe dårligere av at Molde viste seg fra sin beste side værmessig.
Etter frokost tok vi å sjekket ut fra hotellet, satte oss i bilen og dro til Varden, et utsiktspunkt i åsen bak byen hvor man kan se 222 fjelltopper hvis været er bra. En flott tur og en nydelig utsikt.
Nede i byen kikket vi litt rundt, shoppet litt og koste oss, Latteren hang løst, og vi kunne bare kose oss uten å sjekke klokka og tenke at snart må vi….
Ut på ettermiddagen tok vi ferja over Romsdalsfjorden og dro til Ålesund.
Her hadde vi ikke tenkt ut noe hotell eller bestilt noe rom. I grunn ble turen lagt om Ålesund litt sånn tilfeldig og på impuls. Så vi lot GPSn føre oss til første og beste hotell, Hotell Brosundet.
Noen ganger har man flaks. For for et hotell!!! Hotellet er et ombygd pakkhus som er innredet som et toppmoderne hotell med utrolig mange fine detaljer.
Rommet var både lekkert og koselig. Den perfekte ramme rundt vår tiltenkte kjærlighetsferie.
Når vi også hadde utsikt rett ut til brosundet og kunne ligge i senga og se rett ut i vannet, ja da var rammen totalt vellykket.
Men hotellet hadde mer å by på.
Da jeg sjekket inn, spurte jeg om det var restaurant på hotellet. Det hadde de, en fiskerestaurant Maki.
Så vi bestemte oss for å prøve denne restauranten. Et valg vi overhode ikke angrer på. Gamle Gubben Grå er jo kokk, og vi er kanskje litt mer enn i overkant interessert i god mat. Og her fikk vi servert et måltid vi sent kommer til å glemme.
Vi sitter altså en helt vanlig tirsdag i oktober i en liten restaurant i Ålesund og studerer menyen.
Vi bestemmer oss raskt for å gå for “Stor fangst”. Det er en 6 retters middag til en liten formue. Siden vi virkelig skal kose oss og nyte måltidet og samværet med hverandre, går vi og for vinpakka som hører til “Stor fangst”. Et godt valg skulle det vise seg. Flere ganger under måltidet utbrøt Gamle Gubben Grå at “Dette er ikke et måltid, det er en opplevelse.” Sjelden har jeg sett han så fornøyd.
Måltidet startet med gravet sei. Seien var gravet med Earl-grey te fra Ålesunds eget te og kaffe hus kunne den unge, kunnskapsrike servitøren fortelle. Han presenterte og vinen på en utmerket og interessant måte.
Neste rett var kremet krabbe-suppe. Jeg er utrolig glad i kremete skalldyrsupper, og denne var utrolig god. Vinen var mindre syrlig og servitøren forklarte forskjellen og hvorfor. Pepperglace var for meg en ny opplevelse, og min kloke mann kunne fortelle meg hva det var, og hvordan den lages. Samtalen gled lett og vi koste oss i hverandres selskap.
Så var det breiflabb Ny vin, mer syre igjen denne gangen, fordi fisken var fetere enn suppa. Av de 6 rettene var denne den jeg likte dårligst. Helt grei fisk, men de andre 5 rettene var så mye mer spennende og utrolig gode,
Da vi så på menyen, var nok rett 4 den jeg var mest spent og kanskje litt skeptisk til. “Ristet kålkjeft” Servitøren hadde forklart oss at det var dialekt-navnpå en fisk fra torskefamilien. Hvitting ville kanskje vi kalle det? Jeg hadde sett for meg et fiskehode litt gapende, men da retten kom på bordet var det et lekkert stykke fiskemedaljong som smakte aldeles fantastisk. Ikke ble måltidet noe dårligere enn at det nå ble servert rødvin i glasset.
Før 5. rett fikk vi en hvile-rett. En tindbær-sorbet. Det var friskt og godt og renset munnen litt etter alle de deilige smakene.
Så var det lam på tallerkenen. Like fantastisk tilberedt som de andre rettene.
Til dessert var det oste-is, Også en kombinasjon som jeg som ikke er noe dessertmenneske var litt skeptisk til, men det var som alle de andre rettene utrolig, utrolig godt. Det eneste jeg hadde å utsette på desserten var at porsjonen kanskje var lit i største laget. For nå var jeg stapp-mett.
Mette og fornøyde kunne vi trekke oss tilbake til det fantastisk stilige hotellrommet.
Etter en deilig frokost neste morgen, tok vi en runde for å studere Ålesund. EN trivelig by jeg gjerne kommer tilbake til. Flotte jugend hus, smijernsrekkverk med hengelåser fra forelskede par, (vi burde i grunn lenket fast en hengelås vi og.)
Samtalen gikk greit og latteren hang løst i bilen på vei hjem. Ikke minst da jeg klarte å miste mobiltelefonen min ut av bilvinduet da vi kjørte over Tresfjordbrua. (Jeg skulle fotografere litt, og rullet ned vinduet, stakk ut hånda med mobilen og plutselig mistet jeg mobilen. Så mens Gamle Gubben Grå satte på nødblinken, tok på seg refleksvest og bega seg tilbake langs brua som fotgjenger for å finne mobilen min, satt jeg i bilen og hadde latterkrampe.
Det ble ny mobil på Dombås, og jeg måtte låne mange av bildene til dette innlegget på Google., Men vi har hatt et par fantastiske dager og kost oss sammen, ledd masse og vært ordentlige kjærester. Det er lenge siden sist.
Det er viktig å sette av litt tid til kjærligheten når den begynner å visne og hverdagene blir for mange og for grå.
Det behøver ikke å være Paris eller Barcelona. Ålesund og Molde duger i massevis,.