Reklame
I morges da jeg var ute og luftet Kjøteren tikket det inn en sms fra Post Nord om at de hadde lagt en pakke i postkassa mi. Ordre nr xxx osv.
Jeg kjente en kriblende følelse i magen. Skiltet til hytta! De som har fulgt med på bloggen min de siste ukene vet at jeg har blitt sponset med et skilt fra Skiltmax. Og nå, nå lå det endelig i postkassa mi. Jeg var spent. Spent på kvaliteten. For selv om skiltet er sponset, så skal det jo passe på hytta. Drømmehytta. Gamle hytta skal bli ny prosjektet. Ikke noe tull kommer opp på døra der. Jeg har brukt mye tid på å gå gjennom alle tingene i hytta hvor ingen ting var blitt endret siden 1960 tallet, ikke en gang sofaputene. Tatt vare på mye, selvsagt, Men og kastet med hard hånd. Og jeg har vært nådeløs kritisk til nye ting som har blitt dratt til fjells. Her er det lite “greit nok”, eller “kan bruke denne så lenge til vi finner noe bedre…” Gamle Gubben Grå syns nok at jeg er litt vel mye detalj-freak.
Hjem fra turen med Kjøteren. Gamle Gubben Grå har hentet pakka før han dro i morges, mens jeg var opptatt med å kjøre Yngste Sønn og lufte Kjøteren Pakka lå oppå PCn og ventet på meg..
Sakte åpnet jeg konvolutten. Jeg var like spent som en unge på julaften. Så sto jeg med skiltet i hånden.
Jeg luktet på det. Det luktet bjørk. Når man har vokst opp på et sagbruk,vet man slikt. Jeg lot fingrene følge skriften. Kjenne den lille forsenkningen i treverket der bokstavene bølget seg av gårde. Sjekket navnene. Brit med en T. Kai med i og Bøhler med h. Alt stemte. Det er ikke alltid like lett å skrive navnene våre rett,
Ja. Jeg er fornøyd med skiltet fra Skiltmax. Og det skal opp på hyttedøra neste gang vi drar oppover.
