Jeg lovet deg aldri en rosenhave….

Det er så viktig i dag og fremstå som vellykket og lykkelig.  Men det er ingen, eller svært svært få, som går gjennom livet uten å møte motgang. 
Jeg finner ofte trøst i Lynn Anderson gamleCountry-slager;; “Rose Garden”.

I beg your pardon
I never promised you a rose garden
Along with the sunshine
There’s gotta be a little rain some time

Jeg vet ikke om sangen er inspirert av boka “Jeg lovet deg aldri en rosenhave”  (originaltittel “I never promised you never a rose garden”)  av Hannah Green.  
Jeg leste den boka det første året jeg bodde på hybel. Jeg hadde flytt fra barndomshjemmet, hjemstedet, fra mobbing men og fra den trygghet det gir og bo it samfunn hvor alle vet hvem du er, og alle har sin plass.  Jeg ble aldri optiker, som jeg forsøkte det året på hybelen i Kongsberg, men jeg fant meg selv. Brukte tid og tanker på å finne ut at jeg var bra nok, og at alle som alltid hadde fortalt meg hvor mye feil og hvor mange mangler jeg hadde tok feil.
På mangemåter kan man si jeg ble voksen dette året.

Jeg har aldri lest boka på ny. Kanskje burde jeg det, for den gjorde inntrykk. 
Den handler om ei ung jente som blir lagt inn på psykiatrisk sykehus for behandling av schizofreni, og hennes reise inn i sykdommen og ut av Den er skrevet på 1960 tallet, så det er datidens “sinnssykehus” som skildres.  Mye er sikkert endret innen psykiatrisk behandling siden den gang da, men jeg husker ikke boka på grunn av skildring av grusomheter.  Jeg husker boka fordi det var utrolig mye formidling av livsvisdom i den 

Jeg lovet deg aldri en rosenhave.
Jeg lovet deg aldri full rettferdighet…og jeg har aldri lovet deg fred eller lykke.
Det eneste jeg kan tilby, er hjelp, så du skal bli fri til å kjempe for disse tingene.
Den eneste virkeligheten jeg kan tilby er utfordringen, og det å være frisk er det samme som å ta imot den eller ikke, alt etter hva du er i stand til.
Jeg lover aldri løgner, og en fullkommen rosenhavenverden er en løgn.. og dessuten kjedelig “

Dette er et sitat og et løfte behandleren gir den unge pasienten. Og det er mye sant i det.  Hvem ønsker egentlig å bo konstant i en idyllisk rosenhave? Det blir fort kjedelig, og uten litt motgang setter man vel heller ikke så pris på de gode dagene.

 

 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg