Er jeg normal? 
Kan jeg være meg selv- være som jeg er uten at andre synes jeg er rar, teit, merkelig?

I dag har jeg lest utrolig mange blogginnlegg rundt den problematikken, og det har fått hjernevinningene til å spinne.  
For hvordan kan jeg få dere alle til å forstå at selvsagt kan du være akkurat den du er, med alle dine styrker og alle dine svakheter?
Hvordan kan jeg få dere til å forstå at du er bra nok, nei ikke bare bra nok, du er fantastisk akkurat slik du er.

Hvem er jeg som sier sånt, og hvordan kan jeg si at du er bra nok, at du er fantastisk, at du er normal?
La oss lå fast med en gang at jeg IKKE er normal.
Jeg tror ingens om kjenner meg ville si at jeg er et typisk A4 menneske.  Heldigvis.
Eller som en gammelbekjent sa en gang, “Nei, du er ikke normal – og det er derfor jeg er så glad i deg.” 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg prøvde en gang å bli normal. Bli som alle andre. Det var rundt 1980 og jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg gikk med de samme klærne som alle andre. Jeg tonet ned mine egne meninger. Forsøkte å gå i ett med omgivelsene  Å ikke skille meg ut. Bli usynlig.
Det lyktes relativt dårlig.

Fra jeg var 20 har jeg akseptert at jeg er den jeg er.  Jeg er et glødende engasjert brennende menneske.  Jeg har livlig fantasi.  Jeg er for tykk. Jeg synes. Jeg høres – og jeg skiller meg ut. Men det gjør ingen verdens ting.  
Jeg har det mye bedre med meg selv nå enn da jeg som ung og usikker prøvde å bli som “alle andre” Og det rare er andre godtar meg bedre når jeg ikke prøvde å være noe annet enn det jeg var. Og nei, det har ikke bare noe med alder å gjøre.
Jeg skal gi dere et eksempel.
Da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående, var jeg utenfor.  Jeg var den som ikke ble bedt på de festene “alle” var på. Som ble oversett på klasseturer og ikke var med på noen russebil etc.. Jeg hadde noen få gode venner som også var annerledes på sine måter.  Men vi gled liksom bare inn og ut av de obligatoriske arrangementene som russe-kroer og klassefester uten at noen husket at vi hadde sittet der borte i kroken. 
Så begynte jeg å studere. Flyttet til hovedstaden.  Turte være meg selv, og var plutselig ikke bare en av gjengen, men en av de ledende skikkelsene i klassemiljøet. 
Da det var tid for juleball i tredje året på høgskolen så hadde jeg og en klassekamerat bedt noen fra de forskjellige klassene til å møte oss på stamstedet vårt å ta noen øl før festen.  Jeg var for sen. (Måtte sy ferdig kjolen jeg skulle ha på meg – er en som alltid arbeider best under stress…) Så da jeg ankom puben vår, hadde jeg tenkt å stille og rolig kjøpe meg en halvliter og sette meg i utkanten av gjengen, slik jeg var vant til fra slike sammenhenger. Men da jeg ankom utestedet midt på Karl Johan en travel lørdag ettermiddag i førjulstiden, kom det et jubelrop fra kroken hvor medstudentene satt. “Der kommer Åsa, festen kan begynne!” (Dette var jo i tiden før mobilen, så jeg hadde ikke fått gitt beskjed om at jeg var forsinket).  Raskt ble jeg dyttet ned på en stol midt i mengden øl ble satt foran meg, kåpa hengt opp og alles øyne rettet mot meg. på en positiv måte. Litt forvirra husker jeg at jeg tenkte “Hva har skjedd, når og hvorfor?” Men så var festen i gang, og alt føltes bare helt riktig.

Jeg har i voksen alder aldri følt at jeg er lik alle andre, men det har heller ikke vært noe mål.   Men jeg har alltid følt at jeg etter at jeg ble voksen, har fått respekt for den jeg er.  
Jeg tror at hvis du tør være deg selv, så vil du og få respekt fordi du er den du er. 
Jeg tror også at hvis du tør å være deg selv, og ikke være så opptatt av hva alle andre måtte tenke om deg, vil få det bedre med deg selv, og kanskje få mer ut av livet ditt.