I dag kom vinteren og den første snøen her på våre kanter. Og med snø og kulde kommer uunngåelig den tiden jeg hater mest. Den glatte tiden.
Tiden da jeg stotrer meg frem livredd for å ramle. Som ei gammel kjerring tusler jeg av gårde med hver eneste muskel i helspenn. Jeg vil ikke ramle!
Jeg har ramlet mye opp gjennom årene.
Jeg knakk høyere albue en gang jeg kom ut i fra fysioterapeuten. Jeg var gravid og gikk til fysioterapeut for å forebygge bekkenløsning. Hopende glad over at rygg og bekken var bedre etter en times behandling glemte jeg siste trappetrinn og gikk på trynet i asfalten. Instinktivt verget jeg magen og babyen med armen, og resultatet ble et brudd i albuen.
Noen år senere tok jeg med meg ungene og dro på ferie til Sørlandet. Første natta ble tilbragt i ei campinghytte ved Risør. På morgenen skulle jeg og ungene gå ned til stranden og kanskje ta et morgenbad hvis noen orket. Men jeg snublet i en stein på en asfaltert rullestolsti og falt så lang jeg var.
Resultat: Venstre albue ute av ledd, og selvsagt et brudd i den albuen også.
Så tok jeg høyere albue en gang til noen år senere enn det. Jeg snublet i en fortauskant, og fikk et nytt brudd i høyere albue.
Det har vært mange fortauskanter. Det har vært mange fall i de. Men da uten større skader enn noen lette forstuelser og noen blåmerker.
Det mest alvorlige skaden og det fallet med mest konsekvenser så langt var stjernefallet for 4 år siden.
En liten flekk våt leire på en sti i parken, og vips lå jeg og sprellet.
Resultat knusninger av leggbenet øverst ved kneet, i alt 11 bruddlinjer. Det måtte tre plater, to skruer og en hel haug med pinner til for å skru det sånn noenlunde sammen. Og jeg som bare skulle en liten tur ut med Kjøteren, kom ikke hjem før jeg hadde tilbragt en uke på sykehuset og to uker på rehabilitering.
Så i dag har jeg stort sett holdt meg inne.
Men en masete Kjøter gjorde at jeg hentet piggstøvlene i kjelleren og tok en liten runde ute i nabolaget med Kjøteren.
Da skjedde det som ikke skulle skje.. Jeg lå der på ryggkulen med bena opp og hue ned.. Jeg kom meg opp og kjente langsomt etter mens jeg børstet av meg snøen. Høyere albu virket ok. Venstre albue likeså. Kneet fikk en liten smell, men også det virker ok. Jeg pustet lettet ut.
Det eneste som har fått en ordentlig smell denne gangen er halebenet, og jeg kjenner den smellen godt. Men halebenet er ganske godt polstret på ei diger dundre på over hundre – så dette blir nok bedre om en dag eller tre uten noen ydmykende tur til legevakt, røntgen og ortopeder.
