Du kom og krøllet deg sammen i en krok av sofaen vår.
Det var hyggelig og se deg. Vi har ikke hatt så mye kontakt de siste årene. Livet ditt har vel vært greit. Jeg pleier ikke å se så mye til deg når du har det bra. Jeg er den du kommer til når livet er ugreit. Den du deler de dårlige dagene med. De gode dagene, de dagene som er fylt med smil og latter deler du med andre.
Du hadde sendt sms på lille julaften og sagt at du ikke rakk oppom meg med julegave før i romjula. Lurte på om det var greit.
Julegave til meg?
Jeg har fremdeles julegava jeg kjøpte til deg i 2015 innerst i klesskapet. Du kom aldri oppom som avtalt. Livet ditt gikk på skinner i 2015. Du hadde kjæreste og alt var bra. Da hadde du ikke tid til meg.
2015 er historie.
Kjæresten ble lempet ut av livet ditt en januardag i 2017.
Jeg gikk og hentet gaven din innerst i klesskapet. Den var blitt litt falmet og slitt i innpakningspapiret. Den hadde ligget i 2 år og ventet på deg. Jeg lot den beholde det slitte papiret. Det hadde sin sjarm. Gaven inni var fin. Et bilde om vennskap. Jeg husker ikke helt hvordan det så ut. Jeg hadde ikke sett det siden jeg pakket det inn en sen nattetime for over 2 år siden. Men jeg vet det ble kjøpt i god tid før jul i 2015 fordi det passet så godt til deg. Jeg kunne ha gitt det til noen andre i løpet av de to årene, men det var deg det var tiltenkt, derfor har det ligget i klesskapet mitt i to år og ventet på deg.
Du krøllet deg sammen i en krok av sofaen vår. Kaffe og sjokolade ble satt på bordet. Det har ikke vært overskudd til baking i førjulsdagene her. Men vi forsøker så godt vi kan å være gjestfrie, selv om energinivået ikke er på topp.
Du snakker og snakker. Snakker og snakker om deg og ditt. Ikke noe av det du forteller er lystig. Ikke noe latter. Ikke noe positivt. Jeg kjenner hvordan energien blir sugd ut av meg. Jeg forsøker å vinkle samtalen inn på noe positivt. Prøver å trekke ut positive elementer fra det du forteller. Lokke fram litt smil – men det går ikke. Jeg orker ikke anstrenge meg nok.
Snart har du snakket deg tom. Ikke et spørsmål har du stilt om meg og mitt.
Jeg har jo snakket. Forsøkt å fortelle om hvor sliten jeg er og hvorfor. Men du er ikke interessert og ser ukonsentrert på klokka. Må nok snart hjem
Et par ganger nevner du nyttårsaften. At du ikke vet hva du skal finne på da.
Jeg sier ingen ting. Ser bort på Gamle Gubben Grå som ser tomt frem for seg.
Siden midten av 80 tallet har vi feiret nesten hver eneste nyttårsaften sammen. Unntak har stort sett vært de årene jeg har jobba på nyttårsaften eller nyttårsnatta. Fra jeg stiftet familie og fikk eget hjem har alle feiringene vært hjemme hos oss.
Men i 2015 fortalte du meg at du og kjæresten ikke gadd å komme til oss fordi vi var så kjedelige, for så å sende melding på ettermiddagen nyttårsaften og si at dere kom likevel. Jeg var såret og skuffet og svarte at invitasjonen var trukket tilbake.
Nå satt du i sofaen vår og snakket om nyttårsaften.
Jeg var på nippet til å si at du jo kunne komme til oss. Men jeg tenkte er det det jeg vill?
Sitte nok en nyttårsaften og høre på deg snakke om problemene dine, og hvor forferdelig livet ditt er, For det er jo ikke bare Gamle Gubben Grå og jeg som har bidratt til at nyttårsaftnene hjemme hos oss har vært så kjedelige. Hva har du bidratt med for å få opp stemningen?
Jeg skal sove på det.
Det er fremdeles tre døgn igjen av dette året. Kanskje sender jeg deg en sms og ber deg hit på nyttårsaften.
Men jeg trenger liv og latter. Jeg trenger positivitet og gode samtaler.
Jeg kan dekke et vakkert bord. Spandere god mat og godt drikke. Jeg liker å be gjester og lage fest.
Men da forventer jeg glade mennesker og muntre samtaler. Latter og alvor i skjønn forening. Ikke bare negativitet og klaging på alt og alle.
Den eneste som kan gjøre livet ditt bedre, er deg selv.
Klagemuren er stengt til godt over nyttår.