Natt til i går skrev jeg et blogginnlegg som var formet som et åpent brev til Spekterdirektør Anne-Kari Bratten. Du vet hun som mener kvinner heller vil shoppe enn å jobbe. Jeg delte innlegget på Fb siden min, for å nå medlemmer og kollegaer. Og siden jeg avsluttet det åpne brevet med en åpen invitasjon til Bratten om å ta en latte sammen med meg, hadde jeg et lite håp – tenk om – budskapet kunne nå Bratten
Om det har gjort det, vet jeg ikke, men kaffe-invitasjonen står fremdeles ved makt. Bare å ta kontakt.
Det jeg vet er at blogg-innlegget har blitt lest og delt utrolig mange ganger. Sist jeg hadde opptelling på antall lesere passert 9.000.
9.000 lesere av et av mine blogg-innlegg. Det er helt surrealistisk. Jeg pleier neste å slå stiften av glede hvis jeg får et to-siffret antall lesere. Tror jeg en gang før har nådd over 100 lesere,, og nå – over 9.000. Det er sprøtt.
Mulig innlegget er utrolig bra skrevet. Men jeg tror hovedgrunnen til at det er delt og lest så mange ganger er at mange følte seg krenket og tråkket på tærne av Bratten sin karakteristikk av kvinner i deltidsstilling, og her bar det noen som tok igjen på en ærlig og direkte måte. Mange syntes nok det føltes godt.
En av mine lesere skriver at hun ønsker at Bratten mister jobben.
Det gjør ikke jeg. Jeg liker ikke alle uttalelsene til dama. Jeg tror hun hadde vunnet mer på å søke samarbeid og dialog enn provokasjoner og konflikt. Det er ikke så lenge til “vårens vakreste eventyr” lønnsforhandlinger. Hvorfor bevisst piske opp stemningen?
Samtidig har jeg litt sansen for dama – ikke uttalelsene. Det er som en Fb venn av meg skrev; “Bratten prater ikke bare tull”. Nei. Hun prater ikke bare tull. Folk som bare preiker tull er slitsomme, dumme og noen ganger irriterende. Men virkelig provosert blir vi vel når det er noe fornuft i det som blir sagt.
For selvsagt er det sant at kvinner taper pensjonspoeng på å arbeide deltid. Og at de da sitter igjen med skjørtet i postkassa hvis mannen finner på å stikke av med alle pensjonspoengene sånn rett før alderdommen setter inn.
Selvsagt er det sant at vi trenger en større sysselsettingsandel hvis vi skal ha samme høye standard på velferdsstaten også i fremtiden når eldrebølgen skyller over oss for fullt.
Jeg har ikke svaret på hvordan vi skal få til en heltidskultur – jeg har noen ideer som jeg vil dele i et senere innlegg.
Men en ting er jeg sikker på, Bratten metoden får ikke flere til å ønske og arbeide mer.
