Bilen ville ikke starte i dag da jeg skulle kjøre Yngste Sønn på jobb sånn litt over klokka 06,00 Batteriet var flatt. Jeg kjente panikken – og tårene omtrent samtidig. Jeg måtte jo starte bilen. Jeg måtte jo få Yngste Sønn på jobb. Vi var jo allerede sent ute. Dette fortjente jeg ikke.
Gamle Gubben Grå ble revet ut av drømmeland og overtok sjåførjobben. Han nikket morgentrøtt mot meg som frustrert satt bak rattet i bilen som ikke ville lystre og starte .”Som bil så eier?” spurte han med et varmt smil der han, kaffekoppen og Yngste Sønn gikk mot bilen hans.
Jeg tuslet inn igjen. Tårene rant fremdeles Han hadde jo rett Gamle Gubben Grå. Den snille, kloke mannen min har som regel det. Det var flere enn bilen som hadde flatt batteri. En klok sjef så det jeg ikke ville se selv, og etter en samtale med henne denne uka var vi enige om at jeg trengte en pause.
Noen andre enn meg får holde hjulene i gang på jobb i helga.
Bilen starter nok i løpet av dagen. Startkabler eller muligens et nytt batteri vil nok gjøre susen.
Med meg tar det nok litt lengre tid. Jeg skal til fastlegen på mandag. Tror han heller vil anbefale batterilader enn hurtigstart med startkabler – men det skal jeg overlate til han.
