Da jeg postet et blogginnlegg om at jeg var gått tom for energi, flatt batteri., og delte det på Fb fikk jeg selvsagtmange ønsker om God Bedring og formaninger om å ta vare på meg selv..  En av mine kloke kollegaer, Skrankedama postet dette bildet som en kommentar til innlegget mitt.  Hun er en klok dame.
Men det er ikke lett å slippe taket, senke skuldrene og klare å hvile.  
I natt for eksempel, problemer og utfordringer kom i en stri strøm, gjerne på repeat og tok all søvnen i mange  Det gjelder alt fra biler som ikke vil starte, gamle foreldre, økonomi og en sliten kropp.  I natt sto utfordringene i kø – da er det ikke så lett å finne hvile. 
Det er muligens ikke mitt ansvar å fikse alt som er galt. Men om jeg ikke kan fikse alt, så kan jeg vel i det minste påpeke feil og mangler og gjøre de som har ansvaret klar over hva som er feil og hvordan det skal fikses. Det gjelder alt fra 0% arbeidstakere til byutvikling – for ikke å snakke om parkering.
Jeg vil ikke at alle rundt meg skal være lykkelige, men så mange som mulig.  Kan jeg glede en annen med en tjeneste gjør jeg gjerne det.  Hjelpe Datteren med utkast til arbeidsavtale,  besøke gamle slektninger, holde et foredrag, ta på meg ett verv eller to eller være med en kollega på den vanskelige samtalen. 

Først og fremst tenke på meg selv……
Det høres så egoistisk ut.  
Men jeg vet at min kloke kollega har et poeng.  Når tenkte jeg på meg selv sist? Prioriterte MEG – ikke bare alt som engasjerer meg.  
Det hjalp ikke med startkabler og batterilader på bilen.  Det hjalp ikke med nytt batteri engang. 
Som bilen trenger jeg service og pleie. Hjelp av noen som kan og vet.  Jeg må bare klare å be om den hjelpen. Jeg liker ikke å be om hjelp. Jeg liker å fikse alt selv.  Men nå orker jeg ikke… Jeg må gi slipp og la noen andre hjelpe meg – det er ikke lett.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

,