Noen ganger må man skrive
seg selv øverst på huskelappen
så man ikke glemmer å huske på den
som skal huske på alt det andre
Disse kloke ordene av Kjerstin Aune passet godt på meg. Jeg er et slikt liste-menneske hvor mye av hverdagen styres av mine lister. På kjøkkenbenken ligger til enhver tid tre lister. Handlelista hvor alle i heimen kan skrie opp ting de kommer på som vi mangler, brød, saft og dopapir. Det har alltid vært greit i en familie hvor både Gamle Gubben Grå og jeg har arbeidet turnus og hverdagen skal gå rundt selv på den tiden vi bare møttes i døra.
Så har jeg arbeidslista hvor jeg skriver opp og fordeler hvem som skal ha ansvaret for de daglige gjøremålene i heimen. Der står det hvem som har ansvaret for å lufte Kjøteren og hvem som skal lage middag. Påminnelser om at badegulvet trenger en vask og at noen bør vaske klær.
Den siste lista er lista jeg skal begynne på når arbeidslista er tom. (Eller når jeg ikke finner noe mer på arbeidslista jeg har lyst til å gjøre eller som må gjøres.) Der står ting jeg har lyst til å gjøre, lese bok, kaffelere, gå på museum.
Jeg tror den lista med det jeg har lyst til å gjøre må få høyere prioritet.
Rart med det der. Jeg synes lister er en fin sak og ikke minst en veldig praktisk sak. Her er det bare en liste og det er handlelista. Her blir det også praktisert at alle skriver på den, men det er bare jeg som sørger for å nulle den ut… for å si det sånn. Alt som skal gjøres er det bare jeg som gjør, er det noen andre som tar oppvaskmaskinen eller bærer ved, så er det bonus. Jeg har fri fra jobb hver onsdag og har gjort den dagen til min dag. Da er det ikke mye husmorgener som kommer til overflaten, men bare ting jeg har lyst til å gjøre. Det er onsdagen som gir meg overskudd til å komme gjennom uka. Helt til neste onsdag…
Lillian: Det gjelder å finne sine pusterom, slik som dine onsdager. Jeg har kanskje ikke vært like flink til det. Har sett på politikk og tillitsvalgtsarbeid som pusterom, fordi det er moro, men innimellom ganske utmattende