I går hadde Kjøteren, Gamle Gubben Grå og jeg en flott tur på isen ved Røssholmstranda.  Og hadde vi holdt oss der på isen og stranda, så hadde turen sikkert fortsatt helt ok.   Men så enkelt skal jo ikke livet være..
Så vi gikk over isen og bort til ei kjerresti som går oppover til en gårdsvei slik at man kan gå en runde. Utrolig viktig å slippe å gå frem og tilbake samme vei, må vite…
Vel, det var kjørt skuterspor i kjerreveien og anlagt skiløypa.VI gikk forsiktig ytterst i skutersporet for ikke å ødelegge løypa. 
Løypetraseen bryter med kjerreveien etter en stund, ser jeg som har gått her før på sommerstid, men Gubben og Kjøteren er allerede langt oppe i en bakke, opp mot noen jorder, så jeg følger etter dem.  Stigningen er ganske bratt., og litt andpusten kommer jeg opp på jordet. Der får jeg en liten pustepause, for Gubben står tvekrokete og plukker opp litt hundedritt. Kjøteren tok nok ut litt krefter i stigningen han og.
Vi fortsetter i ytterkant av skuterløpa over jordet. Her så jeg 8 rådyr sprettende rundt en tidlig høstmorgen for noen år siden.  Jeg forteller Gubben entusiastisk om den morgenen og rådyrene, og ser ikke helt hvor jeg setter beina. Samtidig er jeg opptatt av å holde meg helt i ytterkanten av skuterløypa for ikke å ødelegge skisporet. . Og plutselig gir bakken etter. Flere meter snø tåler ikke trykket av ei diger dundre på over hundre, og venstre bein synker gjennom snøen til sånn midtveis opp på låret.
Gubben kommer med en hjelpende hånd, men livet er ikke så enkelt.  Jeg klarer ikke å sette hele kroppstyngden på det høyre kneet. Det ødelagte kneet som inneholder mer metall enn beinvev, som min gode kollega og venninne sa da hun studerte røntgenbildene etter operasjon.  
Så jeg må sette meg på rumpa, og dra beinet opp av snøen, greit nok. Så er det bare å komme seg opp i stående igjen, uten å trå gjennom snøen med en av bena eller tråkke i stykker løypa.  Det var ikke like enkelt.
Jeg la  litt for mye tyngde på armene et øyeblikk der og sto plutselig med hendene godt plantet nede i snøen og ansiktet farlig nært noe som både var kaldt og hvitt.  Sikkert et vakkert syn for eventuelle bilister på veien mellom jordene og, der jeg sto med min brede bak rett til vers og luktet på snøen som en blodhund som leter etter spor.  
Jeg kom meg da opp til slutt, på en langt fra grasiøs måte. Gubben hadde lenge mast om å få låne mobilen min for å fotografere seansen, men nei, han fikk plukke frem sin egen mobil hvis det skulle fotograferes. (Noe jeg i grunn synes var rart han ikke gjorde.  Jeg hadde ikke latt en slik sjanse gå fra meg. ) 
Vel jeg kom meg da opp, til veien og videre til bilen. Hendene var iskalde, og numne av kulde, votter eller vanter er for pyser. Jeg satt i bilen hjem og varmet fingrene i Gamle gubben Grås vanter – og hadde så mye neglesprett at jeg satt og grein og nesten desperat vurderte amputasjon av samtlige fingre.
Til dere som finner et krater i nærheten av løypa og noen merkelige spor.  Det har ikke vært en rømt elefant fra sirkus på ferde.  Heller ikke en diger slagbjørn, bare meg- sorry.