Barndommens påskeferier var turene på hytta på Damtjern.  Hytta lå 7 -8 km hjemmefra, var som hytter bygd tidlig på 70-tallet, lita og uten innlagt vann, strøm og all den luksusen som ofte hører med dagens hytteliv.  
Mine barndoms vinterferier på hytta husker jeg ofte som endeløse skiturer, gjerne i snøføyke, kalde fingre og tær og nelglespretten.  Jeg har aldri vært så veldig glad i å gå på ski, og dannet baktroppen i disse endeløse skiturene.  Vinterferier var noen ganger mer slit enn kos.
Men påsken derimot. Da satt vi gjerne i solveggen med nesa mot sola og forsøkte å bli brune. Ansiktet ble jevnlig smurt inn med nivea.  Det var radio på i solveggen, og det var mulig å kose seg med ei bok der i solveggen.  (Jeg har alltid vært mer glad i bøker enn i skier…) 
Halve byga var bortom hytteveggen vår. Mange gravde snøgroper hvor de satt og solte seg.  Jeg husker ei av damene hadde laget en krave av aluminiumsfolie ett år, for virkelig å få maks refleksjon og maks farge av solstrålene.  Pappa og Mamma serverte ertesuppe kokt på knoke og tørre gule erter som hadde ligget i bløt natta over.  Det var liv og røre og endeløse dager fylt med sol fra blå himmel.
Da ungene våre var yngre, arrangerte søstrene mine og jeg familieskirenn der en del påsker. Vandrepokal ble kjøpt inn, ei diger metall-høne som ikke kunne knuses så lett -vandrehøna.  Det var en hektisk og koselig påske-dag. Meg, mine søstre våre familier med til slutt totalt 8 barn, våre foreldre og gjerne et vennepar av mine foreldre.  Ski, unger, pølsegrilling, aking, og masselatter og gode minner.
Så var det noen påsker med andre planer, vi dro på hytter på fjellet, jobbet og ungene vokste til.  
For to år siden tok nevøen min initiativ til å dra i gang påskeskirennet på nytt.
Da var totalt 4 generasjoner samlet til tradisjonelt påskeskirenn, Yngste mann, sønn til niesa mi, ankom i pulk, og eldste mann, Mamma – som nå var blitt oldemor på snart 80 ble dratt til hytta på skikjelke, Alle skal med.  Det ble en fin dag med nesten hele slekta samlet.
I dag var det på ny påskeskirenn på hytta på Damtjern. Også i år var det nevøen min som hadde tatt initiativet,  I alt 15 personer var samlet til uhøytidelig kappestrid, grilling og hyggelig samvær. 
I år er det så mye snø, at jeg bare kunne glemme å komme meg til hytta uten ski. Jeg har ikke gått på ski  siden jeg knuste øvre delen av leggen for snart 5 år siden. .  Mest lyst hadde jeg til å bli hjemme.  Det hadde vært det enkleste. Men jeg hadde jo så lyst til å være med, være der, sammen med de andre.  
Så ski og skistøvler ble funnet frem, og jeg kom meg frem og tilbake til hytta uten knall og fall.  (Meldte meg som tidtaker under selve skirennet, så jeg slapp å utfordre skjebnen.)  
Glad for å ha blitt med. Har hatt en alle tiders dag sammen med slekta, og samlet mange nye minner.