Så satt vi der da, på en krakk utenfor Mix i Hønengata. To digre dundrer på over hundre og snakket om helse. Venninna mi hadde vært inne og staket blodårer i hjertet for et par dager siden, Diabetes har hun hatt i over40 år. Jeg hadde fått greie på at jeg hadde Diabetes 2 for et par dager siden. Hjertefeil er jeg født med for over 50 år siden.
“Når jeg nå gjør det slutt med min mangeårige følgesvenn Coca Cola, kommer jeg nok til å øke kaffeinntaket” sier jeg. “Brit uten koffein er ingen tjent med.” “Det går greit” svarer min kloke venninne. “Kaffe er blodsukkersenkende. Det er bra for diabetes. Kaffe og kanel”: Jeg smiler. “Da kommer det til å bli rene medisinen å gå på møter i Rødt, for der serveres det kaffe med kanel”. I etterkant har jeg lest at hvitløk og rødvin også er bra for diabetes (rødvin i moderate doser). Det snakkes om Middelhavsmat. Det kan jeg fint leve med.
Så var det vekta da. Både hjerter og blodsukker hadde hatt godt av at vi gikk ned noen kilo. Og at vi kom i litt bedre form. Men trening var i grunnen noe vi sluttet med en gang på 80 tallet da vi hadde vår siste gymtime. Og gymtimene er ikke noe vi husker tilbake på med glede noen av oss. Sønnen til venninna har snakket hardt til henne. Vil ha henne til å jogge eller løpe opp seksrudbakka 5 dager i uka. Han er nok redd, den voksne gutten. Redd for at Mamma ikke passer godt nok på helsa si. Vi vet begge at et slikt treningsregime ville ingen av oss klare å gjennomføre. Men hun liker i likhet med meg å gå.
“Da har jeg en utfordring til deg” sier jeg. “Innen bursdagen min skal du og jeg ha vært på toppen av Ringerudkollen” Hun ser tvilende på meg. “Topptur? Oppoverbakker?” Jeg smiler og nikker. “Ja. Topptur til en helt fantastisk utsikt.” og fortsetter mens hun er for vantro til å protestere ” Det er ca 1,5 km å gå hver vei. . 3 km totalt. Turen er ikke for tung, men tung nok til at den gir en flott mestringsfølelse for slike som oss. ” Hun tenker litt. Ser fremdeles tvilende ut, så jeg fortsetter. “Jeg har hatt med Kristin dit. Vi tok klatreløypa. Du og jeg skal gå rundt – altså den enkleste veien” Hun kapitulerer. Når Kristin kan, kan hun.
“Men ikke noe tidtaking.” Jeg forsikrer at hvor lang tid vi må bruke er uvesentlig. Vi setter av dagen. “Og jeg må ha med mat” Jeg nikker. Selvsagt skal vi ha med mat og drikke. “Det er bord og krakker på toppen hvor vi kan sitte og spise, hvile og nyte utsikten – lenge.” sier jeg. “Så vi slipper å slite oss opp fra bakkenivå hvis vi skulle stivne litt.” I mitt stille sinn tenker jeg at det er en krakk nesten halvveis også – og at det nok blir første stopp. Men opp skal vi.
Hun blir ivrig. Dette er et mål. Det ligger 4 måneder frem Hun har mulighet til å trene seg litt opp. Dette skal vi klare.
