Vondt i viljen, eller tomt batteri?

Sist jeg var hos legen fikk jeg inntrykk av at legen som jeg er så fornøyd med, var mer opptatt av “viljen” min enn av evnen min til å arbeide.  Jeg kan forstå han.
 Jeg vil jo så gjerne ha energi, jeg vil så gjerne orke så mye.  Jeg ønsker å få tilbake det hektisk, pulserende levende livet mitt som jeg elsket. 
Jeg er et engasjert menneske.  Jeg synes. Jeg høres.
Så rundt 1. mai var jeg litt mye i lokalavisa.  Tror det var minst 4 oppslag om en sak jeg frontet om at vi ansatte nå skal betale for å få parkere på jobben.  Men det var journalisten og ikke jeg som gjorde den jobben.  Jeg postet ett bilde på min egen fb profil med en litt god kommentar.  Det var gjort på tre minutter i bilen før jeg kjørte hjem fra jobb. Så tok lokalavisa kontakt, vi er venner på fb, journalisten og jeg,, og så knottet jeg noen svar på mobilen til jorunalisten. Stilte til en kvarters intervju og fotografering sammen med to andre ett par dager senere. Det var det hele. Ikke mye jobb, men maks uttelling.  

OK jeg deltok i 1. mai toget, og hilste på legen da jeg gikk tilbake til bilen. Men da var jeg så trøtt og sliten at jeg egentlig funderte på hvem som kunne kjøre meg de få meterne tilbake til bilen.
OK jeg jobber nå 50 % Virker positiv, og sier det går bra. Så når jeg sier det går bra å arbeide 50% , når legen ser meg ruslende (nærmest slepende) i byen 1. mai, kanskje så meg i toget. ser bildet mitt i avisen flere dager på rad (lokalavisa har gamle bilder av meg i arkivet og kan variere) og ser at jeg ser relativt fresh og kjekk foran han på kontoret, Ja da forstår jeg at han undrer seg på om jeg ikke har overskudd til å arbeide litt mer. Han hører jo at jeg selv sier at ting går bra.

Men jeg har hele livet mitt fokusert på det som er bra.  Glasset mitt er alltid halvfullt, ikke halvtomt.  Jeg ønsker ikke grave meg ned i det som er negativt, fordi det gjør noe med psyken min.  Jeg har nok av triste og negative ting som kan virkelig få meg i kjelleren hvis jeg lar de ta overhånd.  Derfor prøver jeg å virke positiv til krampa tar meg.  
Det er min strategi for å komme gjennom dagene. 

Så er det bare Gamle Gubben Grå som ser meg når jeg ligger under pleddet på sofaen tom helt tom. 
Som på tirsdag. 
Jeg burde gjort noe helt annet.
Jeg burde forberedt møtet på onsdag, regne ut overheng og glidning og første krav til lønnsforhandlingene.  Men det var plent umulig.  Ikke fordi jeg hadde vondt i viljen, ikke fordi jeg ikke hadde lyst, jeg elsker det. Det gir meg nesten en rusfølelse å drive med forhandlinger, men jeg hadde overhode ikke energi. 
Ikke før jeg hadde ligget rett ut under pelspleddet på sofaen nesten hele dagen. Sola skinte ute, og det var nærmere 30 grader – en flott dag.  Men bare det å sitte i stolen på trammen gjorde vondt.  Så jeg måtte med tungt hjerte innse at det var helt tomt, 0 energi og flate ut på sofaen i flere timer. .
Så bøyde jeg meg over tall og tastatur klokka 19.00 og regnet til langt over midnatt, fordi det bare måtte være gjort før det grydde av dag.

I går var det opp i otta. 
Første sms fra arbeidsgiver tikket inn klokka 05.43.  Kunne vi få til en samtale i løpet av dagen? Det fant vi tid til.
Ut døra 06.30.Svimmel og uvell, men må jo levere.  Er i  Drammen i god tid før møtet 09, fikk unna samtale som avtalt så forberedelse til forhandlinger.  Her alle tallene skulle være klare.  Men hadde oppdaget en feil i tallene ved gjennomgang på morgenen, mer regning må til. Engasjerte og ivrige forbereder vi lønnsforhandlingene. Vårens vakreste eventyr, som i år er omdøpt til årets thriller. 

Handle inn til 17. mai.  En tur innom Mamma på sykehjemmet.
Endelig hjemme 13 timer etter at jeg forlot heimen.  Nok en gang nesten tom for energi.  Alt jeg orker er kurvstolen og et glass vin – og Gamle Gubben Grå.  som tålmodig lytter.

Ja. Jeg gir alt når jeg er med. Er engasjert, bruker hodet, tenker fungerer.  
Forstår at mange kan ha problemer med at jeg er utbrent. Forstår om lege og NAV stiller spørsmål.  
Men når det er tomt, er det helt tomt.  Da orker jeg ingenting.  Da må jeg ha en dag eller to til å samle energi for så å gå ut i verden og delta100% på det jeg orker.  
Det å ikke gi 100 % på det jeg prioriterer er ingen løsning.  Det  å levere halvgodt arbeid er utilfredsstillende.  Det ville slite meg ut, gnage meg i fillebiter.   Så la meg være engasjert i 110% i det jeg går inn i.  Og la meg ha mulighet en liten periode nå til å ta det litt med ro, ha mulighet til å hente meg inn igjen mellom slagene. 
Å kjøre i 110 % hele tiden er ingen løsning.  Da blir jeg bare helt utslitt. Da kommer jeg til å kollapse igjen, veldig snart.  
Da kommer jeg igjen til å bli liggende på sofaen under pleddet og fokusere på alt som er vondt, alt som er vanskelig, glasset kommer ikke til å være halvfullt, eller halvtomt men helt tomt. 
Jeg har vært der , lengst nede i kjelleren ett par ganger, det er et forferdelig sted å være.  Jeg ser svart på alt, tårene renner og livet er bare trist.  Det å krabbe seg opp der nede fra har jeg gjort flere ganger i mitt liv.  Det er hardt, og det blir hardere for hver gang.
Er det ikke bedre å ha en 100% Brit halve tiden?  
La meg sakte, sakte men sikkert samle krefter så kommer jeg nok mer og mer tilbake.

4 kommentarer
    1. Synd det skal være sånn press på å yte over tålegrensen sin..Jeg tror det gjelder mange i dagens samfunn også..Og man blir syk av det. Og ikke lett å komme seg igjen. Jeg håper du klarer og får lov å være 100 % Brit på halv tid så lenge det trengs <3

    2. Veldig vanskelig det der, folk ser litt men langt i fra alt..og det er jo når man er ok at man blir sett som regel.. Men det er jo lov til å gjøre noe fordi om man ikke jobber fullt ? Gode ønsker til deg :))

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg