Det er sommer og ferietid, og så utrolig mye som kan friste utenfor arbeidsplassen. Ute er sola, varmen, vennene og de glade, late dagene. Noen ganger kan det føles blodig urettferdig at nettopp du må slite inne på en kjedelig og varm jobb mens “alle andre” kan nyte slaraffenlivet ute i det fri.
Selvsagt er det surt å stå inne og svette på arbeidsplassen når sola skinner fra skyfri himmel, og det er sydentemperatur ute. Hvor mange slike dager har vi egentlig i Norge i løpet av et år?
Selvsagt er det kjipt å tilbringe de lange, lune sommerkveldene på jobb i stedet for på en terrasse eller ei strand med venner og grilling.
Selvsagt skal vi “ikkje sove bort sumarnatta”. Men selv om Aslaug Låstad Lygre var innlagt på sykehus (Luster Sanatorium) da hun skrev teksten til den sangen, så tror jeg ikke det var nattevakter hun hadde i tankene. Det finnes da langt morsommere aktiviteter å fylle lange lyse sommernetter med.
Selvsagt er det enda mer surt når disse lange lyse arbeidsdagene, -kveldene og -nettene kommer i en helg. tro meg, jeg har arbeidet annenhver helg hver sommer i mange nok år til å forstå det.
MEN jeg forstår meg ikke på voksne mennesker, unge eller gamle, som ikke forstår sammenhengen mellom det å få utbetalt lønn og det å faktisk møte opp på jobb. Jeg slutter ikke å undre meg over mennesker som forsøker å få arbeidshverdagen til å passe inn mellom alle fritidsaktiviteter og reiseplaner, og mener at arbeidsgiver versågod må legge til rette for det.
Når man ikke kommer på jobb fordi flyet er forsinka og først lander etter at arbeidsdagen er over, har man kanskje beregnet litt for sen hjemreise?
Når man skal på kveldsvakt og har tilbragt hele formiddagen på stranda i finværet, ja da ringer man ikke de som svetter i varmen på jobben og sier at man kommer litt senere fordi man er på stranda og har det så fint. Og da er det ingen formidlende omstendigheter samme hvem du tilbringer dagen på stranda sammen med. Enten det er barn, barnebarn, den nye kjæresten, den hemmelige elskeren – eller sjefen. Jeg kan ha en viss forståelse for at en bestemor på strandtur med en skokk barnebarn kan bli forsinket når alt og alle skal pakkes sammen og stues inn i en bil, Når de to på solsengene er medlem av ledelsen, blir telefonen til jobben bare ekstra provoserende.
Når “alle” skal på den festen, og du dessverre har arbeidshelg som er umulig å få bytta bort.. Ja, du har prøvd, virkelig prøvd hardt og spurt alt og alle om bytte av vakt mer enn tre ganger uten å få napp. Ja, da biter du i det sure eplet og går på jobb. Du ringer ikke arbeidsplassen i det vakta skal begynne og sier “Eh, jeg er vist syk jeg ?”
Når man har vært på DEN sydenturen med guttegjengen, og festet en ukes tid, ja da klarer man å ta det så med ro det siste døgnet at man klarer å møte på jobb første arbeidsdag etter ferien, for ikke å snakke om andre arbeidsdag etter ferien.
Det handler om noe så gammeldags som arbeidsmoral.
Ja, det med arbeidsmoral er viktig. Jeg synes det er viktig. Og har høy selv. Men ser det røyner på hos en del andre…Hm…
Virker som om arbeidsmoral er noe gammeldags og sært. Det er noen som kjenner ekstra godt etter om de har en bitte bitte liten grunn til å si at de er syke og ikke kan komme på jobb. Skjerp deg, ta deg sammen! De ordene finnes ikke lenger hos mange. Nei har de tatt en dag syk så kan de jo like godt bli hjemme i tre dager. Ja for egenmeldingen er jo brukt uansett. Jeg blir like provosert hver gang det er noen som unnlater seg sine plikter for å si det mildt. På en annen side er det greit jeg ikke er sjef, da hadde det blitt mange skriftlige advarsler og sparken.
Lillian: Skoft og skulk er saklig grunn for advarsler, og etter gjentatte advarsler også oppsigelse. Arbeidstakere er som regel klar over alle rettighetene sine, men noen glemmer at det følger noen plikter med et arbeidsforhold. Det slutter aldri å overraske meg.
frodith: Mener selv jeg har høy arbeidsmoral. Noen ganger kanskje litt vel høy… kanskje derfor lav arbeidsmoral provoserer meg