Gardinene var trukket for. Lyset var av. Den gamle lå godt under dyna. Nattskjorta på. Hun sov tungt. Det var natt på rommet nederst i korridoren. Klokka hadde så vidt passert 18.00.
De pårørende hadde med Solo og bringebær til den gamle. De kom på besøk mellom middag og kveldsmat. Ettermiddagsbesøk. Men for den gamle finnes ingen ettermiddag- ingen kveld. Bare en kort dag før en lang natt.
En natt som er så lang og kjedelig at den gamle av og til skriker ut sin frustrasjon, sparker og rister i sengehesten og vil ut. vil oppleve noe. vil leve litt til, bare litt liv. Se noe annet enn dette rommet, noe annet enn de gule veggene og de igjenntrukkne gardinene. Vil leve også den siste delen av livet.
Men når man er prisgitt de kommunale ressursene for å komme seg ut av senga, opp i rullestolen, ut av rommet. Ja, da hjelper det ikke at man vil opp, vil ut, vil leve – For kommunens ressurser strekker ikke til pleiere som kan løfte, heise, trille. Kommunens ressurser strekker ikke til varme, kjærlige hender. Kommunen har en langt mer kostnadseffektiv løsning. En liten hvit pille gjemt i jordbærsyltetøy og to slurker vann.
Da slutter den gamle å riste i sengehesten, sparke med bena og skrike ut sin frustrasjon.
Nettene blir lengre og lengre, dagene kortere og kortere dag for dag – selv om det er midtsommer og sola skinner nesten døgnet rundt utenfor rommet med de gule veggene nederst i korridoren.Tenk om noen i det minste kunne trekke opp gardinene så den gamle kunne se sola, kanskje se den røde solnedgangen en sste gang. En siste gang før den evge natten kommer og den gamle sovner inn for godt.
