Hvor raskt kan jeg komme meg til Korea,,,,,?

I dag hadde jeg en fridag, og benyttet anledningen og ta med meg hundene på en “ut i det blå tur”.  Jeg elsker å kjøre bil litt rundt på måfå på mer eller mindre ukjente veier.  To ganger til venstre en gang til høyre osv etter et system som kun er i mitt eget rare hode.  
Vel, etter flere stopp, og flere lufteturer på hundene begynte varme og dehydrering og plage meg. til tross for airconditionanlegget på fullt i bilen var det varmt, og det var lenge siden jeg hadde inntatt noe drikke.  Hundene varsikkert og varme, de hadde drukket i noen bekker, spist litt gras, men nå tenkte jeg først å finne et vann, tjern, elv, stor bekk så hundene kunne få bade og kjølt seg skikkelig ned, og så finne en bensinstasjon så jeg kunne få kjøpt drikke til meg selv – og ikke minst tisse. (Hadde i grunn vært tid for det en stund, og etter 5 barnefødsler og alt for få knipeøvelser begynte det å haste!

Men det var bare flatbygder med jordbruksareal og ikke så mye som verken en vannpytt eller en bensinstasjon å se noe sted.
Jeg ble b¨de stresset og litt ukonsentrert der jeg kjørte rundt blant åkrer og gårder og speidet  

Telefonen min står alltid på lydløst.  Jeg befinner meg jo som oftest på et møte eller på jobb hvor telefonen må være lydløs, så da er det like greit at den forblir lydløs når jeg har fri.  Så glemmer jeg ikke å skru av lyden, synes alltid det er så flaut når telefonen ringer når den ikke bør.  
Men i dag hadde jeg fri, og siden Datteren og Gamle Gubben grå skulle hente noen hagemøbler og levere noe søppel, tenkte jeg det var smart å være tilgjengelig, så i dag var lyden på.

det stresset meg.
Mobilen kommer jo med masse forskjellige lyder hele tiden.  Holder like lite kjeft som meg etter en travel dag.  det plinger for meldinger, plopper for mailer og piper for fb oppdateringer hele tiden.  
Så mens jeg kjørte oppover noen bakker speidende etter vann, begynte jammen meg telefonen og ringe også. Irritert kikket jeg raskt på displayet mens jeg måtte gire ned i andre gir i den bratte bakken og holdt på å kollidere med en gravemaskin som kom tassende mot meg på den smale veien rett rundt en sving.  
Sikket en telefonselger….

Jeg lette desperat etter telefonen i setet ved siden av meg, hylla i dasjbordet og hylla i døra mens jeg holdt et stivt blikk på veien og øvde meg på knipeøvelsene jeg burde tatt for over 25 år siden.  Den ringte og ringte, men ga seg da jeg endelig fikk tak i develskapen.  Kastet et raskt blikk på displayet.
Det var Yngste Sønn, og en av de foregående pling eller plongene hadde tydeligvis vært en messanger melding.  
Yngste Sønn er ikke den som ringer Mamma i tide og utide.   Da han tilbragte ett år på folkehøgskole tror jeg jeg kan telle på en finger de gangene han ringte hjem…  Han svarte nesten aldri på mine telefoner heller, og i flere uker i strekk holdt vi kontakten nesten kun med de få oppdateringene han la igjen på Instagram – og når Datteren og Eldste Sønn kunne fortelle om mottatte snap-chat  (Noe denne kjerringa er for gammel til å ha gitt seg ut på:) 

Yngste sønn er for tiden på ferie i Sør- Korea for å besøke en kamerat fra den før omtalte folkehøgskolen. 
Det er utrolig mange tanker som rekker å kverne gjennom et Mamma-hode påden tiden det tar å finne et stedå stoppe bilen på denne smale krøtterstien av en vei.  Og jeg har en Audi rett bak, så noen rask stopp midt i veien er heller ikke noen løsning.  “Har han skadet seg ?”  “Hvor raskt kan jeg komme meg til Sør Korea?”  “Hvilken tid på døgnet er det egentlig i Korea nå?”

Endelig fant jeg ei busslomme og fikk stoppet bilen og hevde meg over telefonen.  Tok meldinga først.  Kommmeg i hu at Yngste Sønn ett par ganger i det siste når jeg ikke svarte på meldinger umiddelbart, eller raskt nok, hadde hatt det med å ringe meg for å få meg til å se meldingen.  Men det hadde vært hjemlige beskjeder, som spørsmål om å bli henta i byen eller hva vi skulle ha til middag. Nå befant han seg på andre siden av jordkloden.

Meldingen lød:
Hei! 
Hva er adressen til Bessa?”

Jeg  ble letta – og rørt.  For selv om hele slekta er på Instagram og har sett bilder av to glade fyrer på Gardemoen på vei til Korea, og bilde av tre gode kammerater i ellevill gjensyns-modus i Korea, så er ikke Bessa på Instagram.  Selv om halve slekta er på Snap-chat, og så film fra “Sko-gata i Korea” i går (Og slike sinker som jeg, Gamle Gubben Grå,  Mormor og Bessa har blitt vist denne filmen av folk med slikt) Selv om Yngste Sønn er den generasjonen som knapt vet hvordan et postkort ser ut, og vel aldri har brukt et frimerke, forstår han at hvis han skal få sendt sin 87 år gamle Bessa et livstegn fra ferien i Korea, ja da må man ty til post-kort.   
Jeg som vet hvor mye det å få et postkort fra barnebarn og barn på ferie betyr for min gamle far, et håndfast bevis på at en blir tenkt på, et kort man kan henge på kjøkkenveggen eller lese gang på gang for alle som kommer innom, jeg blir glad og rørt- og sender raskt melding med riktig adresse til Yngste Sønn. Måtte bare google den først.  Hvem kan postadresser i hodet i våre dager?

 

 

3 kommentarer
    1. Uff ja de knipeøvelsene tenker en bare på når en virkelig trenger dem… men så er krisen over og øvelsene glemt. Men i morgen! Da skal jeg starte!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg