Det var så deilig med et bad i et stille skogstjern her om dagen, så jeg bestemte meg for å gjenta suksessen. Denne gangen var det Yngste Sønn som ble bedt med på badetur da han kom hjem fra jobb.   Han nølte litt, lurte på hvor vi hadde tenkt oss.  “Vælsvannet” sa jeg. Det er liksom det nærmeste skogstjernet fra her vi bor. (Ja, jeg er klar over Storevann og Lillevann rett borti veien her, men jeg syns ikke de er gode badevann.)  
“Gåsebæsj-vannet ?” spurte Yngste Sønn, og jeg nikket. Han døpte Vælsvannet det en av de første gangene vi badet der, like etter at vi hadde flyttet hit.  Nei, Gåsebæsj-vannet fristet ikke Sønn,så Gamle Gubben Grå, hundene og jeg dro alene.

Vannet lå der stille og blankt.  Sola var i ferd med å gå ned bak åsen i vest, og laget en gylden vei på det blikkstille vannet.  Som i de fleste andre skogsvann er det utrolig lav vannstand i sommer.  Jeg vasset et godt stykke utover før det var mulig å hæle seg.  Bunnen var gjørme som jeg sank ned i til godt over anklene.  Jo lengre ut jeg kom, jo mer gjørme ble det, Da jeg endelig hælte meg, hadde jeg følelsen av å svømme i gjørme de første meterne før jeg kom ut i klart vann. Det demret hvorfor Yngste Sønn mener dette vannet er fullt av gåsebæsj?.

Da jeg kom ut av gjørma, var vannet klart og fint.  Det var godt å svømme i stille skogsvann langs solnedgangen som speilet seg i vannet.  
Øyeblikk å leve lenge på