Ingen er så trygg i fare
som Guds lille barneskare;
fuglen ei i skjul bak løvet
barnet ei i moders skjødet.
Jeg vokste opp med Jesus-bilde over senga og en urokkelig barnetro på at det fantes en Gud og engler som passet på meg hvor jeg gikk og sto.
Vel, troen slo vel sprekker innimellom. Det skjedde ting som gjorde at troen på at engler, Jesus og Gud ikke alltid fulgte like godt med. Som unger flest hendte det jeg snubla eller kjørte ut på sykkel og fikk skrubbsår eller blåmerker. Det var ikke alltid en engel der som tok i mot meg når greina brakk og jeg suste ned fra bjørka eller sykkelen fikk skrens på grusen i grøftekanten.
På skolen ble det enda verre. Hvor var englene når mobberne plaget meg som verst?
Hvor var Jesus de gangene det ikke bare var nålestikk av sårende ord, men spark fra kraftige guttestøvler, når klærne mine ble revet av meg midt foran alle på skoleplassen på ungdomsskolen? Og fantes det en rettferdig Gud når jeg nok en gang fikk M+ på min matteprøve mens han gutten som alle sa var så flink fikk S som vanlig – selv om det var jeg som alltid hadde flest rett svar og flest poeng?
Men jeg beholdt barnetroen.
Troen vaklet da han hentet tilbake den lille jenta mi før jeg fikk blitt ordentlig kjent med henne.
Og da han noen år senere også hentet den lille gutten min før han fikk slått øynene opp og hilst på livet, ja da var det vanskelig å tro at englene, Jesus og Gud var på min side. Å miste babyen sin ikke bare en, men to ganger….
Skader og sykdom. Jeg har fått min del, og noen ganger føles det som om jef kanskje har fått litt mer enn min del…
Det finnes mennesker som lever like eller mindre fromt enn meg som går langt lettere gjennom livet.
Og om jeg ikke har mistet troen, så må jeg si at når verden har vært svartest, når utfordringene har stått i kø og jeg knapt har klart å krabbe meg opp i knestående før et nytt slag treffer meg og slår meg helt ned – en gang til, ja da har nok tvilen kommet krypende. Jeg har ropt ut min fortvilelse, og jeg har spurt Gud, Jesus og hvem som nå gidder å lytte Hvorfor meg nok en gang?
Men denne uka har jeg foldet hendene og sendt noen takksigelser oppover.
Takk, Gud! Du var der og sendte en engel, ikke med hvit kjortel og englevinger, men en engel full av muskler og rå kraft når det trengtes som mest-
Og hvis du, engelen, noen gang skulle lese dette TUSEN TAKK.
Jeg kom vel aldri til det steget med barnetro jeg. Husker jeg var med nabojenta på søndagsskole, det ble med den ene gangen. På barneskolen så hadde vi en frøken som kunne hele bibelen og alle historiene utenatt. Jeg husker hun fortalte en historie, så skulle vi tegne når hun var ferdig. Jeg må ha vært ganske gammel egentlig da jeg fant ut at det var noen som trodde på dette som jeg oppfattet som en eventyrstund. Jeg vet ikke om det var mangel på aftenbønn eller at jeg hadde en bestefar som var dårlig til beins og hadde all verden av tid til å ha meg på fanget og fortelle eventyr til meg. Han diktet gjerne opp forskjellige eventyr om folk og dyr i nabolaget. Når jeg ble eldre og fikk mine bører av motgang så husker jeg at jeg engang tenkte at, om jeg hadde vært kristen og bedt hver morgen og kveld… hadde dette da skjedd meg? Konklusjonen ble at jo det hadde det sikkert. Når yngstedatteren skulle konfirmeres og hadde sine pliktgudstjenester så var jeg med, men jeg kjente jo ingen ting igjen fra jeg gikk på skolen. Alt var forandret og salmene hadde fått nye melodier. Presten hadde ikke en godmodig stemme, men holdt mer en tordentale. Så nei det har vel aldri passet meg på en måte…
Lillian: Barnetroen var der, selv om jeg ikke vokste opp i noe typisk kristent hjem. Jeg sier at jeg er kristen, trives greit i kirken når jeg er der en par tre ganger i året. Liker ikke alle prester- og hvis presten er for dømmende, ja da har jeg lyst til å skrike ut mine motargumenter.Men det finnes mange flinke og kloke prester.
Jeg er radikal og rød, og kan selvsagt ikke “legge alt i Herrens hender” og regne med at alt går greit. Selvsagt gjør det ikke det!
Men en av mine trengte englevakt her om dagen -og en engel kom. En engel med muskler, og tatoveringer – og jeg er den engelen evig takknemlg.