Uka hadde hatt et tettpakka program.  Jeg sleit med overskuddet.  Sleit med at jeg ennå ikke er helt tilbake der jeg vil være.  
To dagers konferanse i Oslo med engasjerte radiograf tillitsvalgte tok siste rest av overskudd.   Utslitt labba jeg til bussterminalen og tok bussen hjem.

Fredag ettermiddag, rushtrafikk og helgeutfart. Det var kø fra Lysaker til Hønefoss. Bussturen som i følge rutetabellen skulle ta en drøy time, tok godt over to timer.  Ryggen verket og jeg hadde bare lyst til å flate ut når jeg forlot buss-setet og fant bilen..

Hjemme var det ingen som hadde tenkt på å handle eller forberede middag.
Hvorfor skulle de det? Jeg kom jo snart hjem og ordnet opp. Gamle Gubben Grå kunne rolig bli sittende på sofaen med boka i fanget.  Etter en liten hvil dro jeg på Kiwi, kom tilbake med biff og tilbehøret som skal til for å lage middag.

Så fort jeg trådde over dørstokken kom nye ordre.
“Faren din har ringt. Fint hvis du ringer opp igjen til han”    
“Eldste Sønn har vært innblandet i en ulykke”  
Yngste Sønn og Gamle Gubben Grå med hver sin beskjed fra hver sin telefon.

Verden stoppet opp.  Jeg snappet etter luft.   Nå var jeg kommet til et punkt hvor jeg ikke orket mer.  
Men det å ikke orke er ingen løsning.  Så jeg bøyde nakken og gikk på. Det viktigste først.
“Eldste Sønn, hva slags ulykke? ”  Eldste Sønn har snubla seg gjennom livet fra den dagen han ble født, men han krabber seg alltid opp igjen.  “Sykkel mot bil” Eldste Sønn har ikke bil, og ikke førerkort, men han pleier å sykle til og fra jobb.  Snart 30 år i skade-brudd bransjen har lært meg at bil mot sykkel ofte er rått parti.  Jeg kjenner jeg blir iskald, redd…  “Slapp av.  Han har bare fått en kul i panna og ei sprukket leppe.”  Lettelsen er enorm, gode, store gutten min.

Så ble det biff i det kvelden nesten gikk over i natt. 
Eldste Sønn ble bedt opp på biff, men takket i kjent stil Nei på en langt fra høflig måte 
Verden går videre.

Akkura