Vi har lagt den fineste sommeren i manns minne bak oss. En sommer fylt av sol og varme fra juni til langt inn i august.
En gammel dame har tilbragt denne sommeren i en seng på rommet sitt, stirret hjelpeløs i taket, i den gule veggen og skimtet sommeren utenfor gjennom persiennene på de lukkede vinduene. Den fineste sommeren i manns minne. Den fineste sommeren siden hun som jentunge sprang rundt på tunet i barndomshjemmet, sammen med sine foreldre, lillebror og resten av storfamilien har hun ligget i en seng innestengt i et rom med gule vegger.
Hun var for syk, sa de, for syk til å kunne bli heist over i en rullestol, for syk til å kjenne sola varme eller den lune vinden stryke henne over kinnet. ..
Noen hadde bestemt at hun var for syk, og snart trodde alle de andre som arbeidet der det og. Noen hadde bestemt at hun skulle ligge der på rommet nederst i gangen og langsomt visne vekk.
Hvorfor vet vi ikke.
Kanskje hadde det noe med at det begynte å bli køer på sykehjemsplassene. Kommunene trengte effektivisering – høyne produksjonen – korte liggetida, korte ned på livet.
Kanskje har de ikke nok pleiere. Det er lettere hvis man bare tar opp halvparten av beboerne, man kan spare inn en stilling eller to på det… Lav grunnbemanning er også en måte å effektivisere tjenesten på.
Kanskje er de late, det er tidkrevende og heise mennesker inn og ut av senger, trille dem rundt.
Kanskje er de bare onde.
Men hun har ikke lyst til å være snill og bare visne hen og dø selv om hun er en kostnad for kommunen eller en belastning for betjeningen.
Hun klamrer seg til livet, gir ikke opp, Venter. Hele sommeren lå hun der og ventet.
Høsten kom og noen hadde mast lenge nok, brukt fine ord og formuleringer, snakket om å leve hele livet, verdighetsgarantien og Fylkesmann. Plutselig en dag ble hun løftet over i en rullestol og trillet ut av rommet. Trillet ut til de andre, til fellesskapet, trillet tilbake til livet. Plutselig var hun ikke for syk, for svak men tilbrakte mer og mer av tiden oppe i rullestolen borte fra rommet.
På sin første tur ut av bygningen kom det lett duskregn i lufta. Hun løftet hodet mot regnet, kjente regndråpene kjærtegne kinnene, kjente at hun levde. Å som hun hadde lengtet etter dette alle dagene, ukene og månedene hun tilbragte innestengt i senga, utestengt fra livet
Den fineste sommeren i manns minne hadde hun gått glipp av. Den hadde de tatt fra henne. Nå ville hun nyte høsten, hun håper inderlig de lar henne få lov til det.
Samme har mamma opplevd. Vi får ikke svar på mailene en gang.. 🙁
frodith: Vondt å høre. Tror det er mange med slike erfaringer ,dessverre. Som pårørende føler man seg fort hjelpeløs,
Det viktigste er å gå rett til ledelsen, ikke via omveier. Jeg opplever hele tiden at det er de som har de “sterkeste” pårørende som vinner frem…
Jeg tror ikke det er fordi noen er late eller onde det skjer slike ting…
Synd dette her, men vi pårørende kan vel ta dem med ut slik at de får oppleve den friske vinden? Eller har man ikke lov til det heller?
Her på sykehjemmet jeg jobber skal beboere få gå ut og trekke frisk luft minst en gang i uke. Og vi er ut på tur med dem en gang i uka. Vi jobber for livsglede for de eldre. Pårørende ble også engasjert slik at de også kan delta. Det samme med frivillige. Alle samarbeider godt. Håper at det blir forbedring i alle sykehjemmene i Norge.
Ligaya: Den gamle her lå i seng hele døgnet. Vi spurte om hjelp til å få henne over i rullestol, men nei. Jeg spurte om jeg kunne trille senga med ut, (Vi lar pårørende trille pasienter i seng ut på sykehuset der jeg jobber.) men det ville by på problemer sa de. Korridorer med mange med rullatorer og rullestoler ville gjøre det vanskelig
Godt å høre at det er bedre på sykehjemmet der du arbeider…
maiken: Det er vel fordi vi har gått til ledelsen at hun nå er oppe i rullestol. ….
Nei, jeg tror ikke de som arbeider der er late eller onde. Mange av de er rene engler og strekker seg langt. Det er utrolig mange flinke pleiere, helsefagarbeidere og ufaglærte som gjør en kjempe fin innsats hver dag, kveld og natt i våre sykehjem.
Men noen ganger brer det seg en ukultur. Ofte på grunn av lav grunnbemanning, usymlig leder eller andre forhold.
Det var en fin/rørende historie.. Mamma ble jo også behandlet som døende da hun ikke var det.. ( nå er hun død) ..men det var en ekstra påkjenning å se at tilstanden hennes ble misforstått slik av di som egentlig skulle hjelpe henne..jeg ga meg ikke.. å mamma kom seg også veldig…før det ble gjort feil igjen.. Viktig å følge med å si i fra når en skjønner det blir gjort feil :))
annebe: vondt å høre at flere har opplevd det samme på sykehjem rundt omkring i landet,