På fredag fikk jeg høre at en bekjent hadde stoppet med kreftbehandling. Det var ikke mer legene kunne gjøre Det var en utrolig trist nyhet å få, for vedkommende er så ung . midt i livet. Noen ganger føles livet utrolig urettferdig. Jeg har tenkt mye på min bekjent i helga, men tankene har og gått noen år tilbake i tid. Tilbake til ei tid hvor noen litt nærmere i vennskapskretsen hadde fått samme beskjed. Legene kunne ikke tilby mer enn palliativ behandling.
Vedkommende ville leve, alle vil vi vel det. Og han dro hjem for å gjøre akkurat det, Leve.
Han våknet opp til kaffe på sengen fra kvinnen han elsket, og kunne på gode dager nyte frokosten ute på terrassen. Han tok i mot venner og familie i et koselig hjem i stedet for i et sterilt rom på sykehuset. Vi drakk rødvin, spiste biff og diskuterte politikk som vi alltid har gjort rundt det store spisebordet. Det var levende lys, krystall og masse engasjement.
Vi mimret ungdommens synder og morsomme opplevelser og latteren runget i veggene – og noen ganger satt vi i dype samtaler der ute på terrassen, bare vi to.
Vi snakket om døden. Men for det meste snakket vi om livet.
Vi visste begge at han som alle oss andre skulle dø en dag, han mest sannsynlig før oss andre, men alle de andre dagene skulle også han leve. Vi snakket om alt han hadde sett og opplevd, ikke om det han ikke hadde fått gjort.
Han hadde dårlige dager da bare de aller nærmeste fikk være nær. Mulig han hadde stunder han var sint på skjebnen som så utrolig urettferdig hadde rammet nettopp han. Han hadde dager han gråt uhemmet i armene på kvinnen han elsket, gråt fordi han var syk, kvalm og hadde smerter, gråt fordi han skulle forlate henne og alle andre han var glad i. Men han forsøkte å ha mest fokus på å leve, leve de dagene, ukene, månedene han hadde igjen.
Han er borte nå. Det er noen år siden han pustet ut for siste gang. Jeg vet ikke om han levde lengere fordi han fylte den siste tiden med gode opplevelser. Noen ganger så vi at det kostet masse energi, kanskje vel mye. Som en konsert med yndlingsartisten i en naboby. Men jeg tror han levde bedre enn om han bare skulle ligget stille i en sykehusseng og dø.
Alle skal vi dø en dag. Ingen vet når. Det gjelder å fylle de dagene vi har fått tildelt med mest mulig liv, sanse inn alle de små, fine øyeblikkene.
En dag skal vi dø, men alle de andre skal vi leve.
Flott skrevet, og så sant…! Det er viktig å leve de andre dagene!
#bikerpus: Takk
Det er sant … det gjelder å leve mens man kan. Men jeg hadde aldri trodd at akkurat det skulle bli et sånn slit som det er blitt her. For jeg har jo ikke noen dødelig sykdom. Likevel er det jaggu vanskelig å finne glede hver eneste dag. Til tross for at jeg ofte tenker på alle de rundt meg som ikke fikk så mange dager å rutte med. <3
Marit: Jeg er som regel en sånn ufordragelig optimist. Kjørte sønn på jobb i dag morges før 7, (Ufordragelig tidlig, og måtte skrape is) men du verden for en fin soloppgang jeg ble belønnet med. osv
Ja, de soloppgangene som jeg alltid fikk med meg tidligere, da jeg jobba og måtte ut med bikkja før hanen galte, var virkelig verdt å stå opp for. Er sjeldent oppe så tidlig lengre. Sover dårlig om nettene, men sover aller best etter klokka 5, av en eller annen merkelig grunn. Slokner vel av utmattelse eller noe da … 😉
Marit: Jeg synes sjelden det er VERDT å stå opp sånn i otta, men soloppgangene er et pluss.