En tung dag….

I går sto dødsannonsen i avisene…  Jeg visste det, hadde stålsatt meg og rømt til skogs.  
Jeg er god på medfølelse – til å gi medfølelse, ikke til å få.  Det er jeg noen ganger ekstrem dårlig til….selv om det gjør godt.

Jeg blir sett på som psykisk sterk, og er nok det. Men akkurat nå er jeg svak – har behov for å rase, gråte og bare få trøst.  Det jeg trenger aller mest er en telefonsamtale med Mamma, verdens klokeste Mamma.  Hun klarte alltid å si de riktige tingene når hodet og hjertet mitt var fullt av følelsesmessig kaos.   “Få det ut” sa Mamma når jeg krampaktig bet tårene i meg. “Det er ingen skam å gråte”   Etterpå når tårene hadde flommet, og ansiktet var grimet av tårer, sa hun “Å, vi er noen gråtehuer vi to.”  så vasket vi ansiktene tørket tårene og hun tok på leppestift før vi igjen var klare til å møte verden. 

Men Mamma kan ikke trøste meg mer.  For første gang må jeg være stor jente på 50+ og takle min sorg helt uten hjelp og støtte av Mamma.  Ingen raske telefoner bare for å høre hvordan jeg har det, ingen forsiktige klapp på kinnet eller bare et sårt smil…

Mamma sluttet å puste tidlig en morgen, jeg satt der og holdt henne i hånden da det ble stille så usigelig stille.  Lenge satt jeg og holdt pusten, telte sekunder og ventet på neste åndedrag, men det kom aldri….

Jeg hentet sykepleier, som bare bekreftet det jeg alt visste og sa noen medfølende ord 
Så var jeg alene i rommet, alene med Mamma og tårene…  

Jeg ga de andre beskjed.  Jeg var langt fra alene i sorgen.  Raskt var vi flere i  rommet. Flere med tårene. Flere som delte sorgen – og alt det praktiske som måtte ordnes.

I går sto dødsannonsen i avisene. 
Omtanke og medfølelse dukker opp i form av meldinger og hilsener.  Det er mange som tenker på meg og føler med oss.  Det føles godt.  Og jeg setter pris på hver enkelt melding.  Svarer alle, men er kanskje litt kort?  2 av mine klokeste og flotteste venninner har skrevet at de er der for meg hvis jeg trenger noen å snakke med.  Det er godt å vite.  En dag skal jeg snakke med hver og en av de, fortelle alle tankene og følelsene som surrer i hodet.  De er på hver sin måte to jeg kan vise meg svak sammen med.  Jeg er heldig som har så gode og flotte venner.  
Men akkurat nå har jeg behov for å sortere tanker og følelser alene i skogen med hundene eller i rolig samtale med Gamle Gubben Grå.  

I morgen skal jeg bevege meg ut i samfunnet. Møte mennesker og medfølelse ansikt til ansikt.  Det blir tøft. Jeg er dårlig på å motta medfølelse.  
Jeg ser Mammas litt såre smil for mitt indre og vet at jeg kommer gjennom dette og….

 

5 kommentarer
    1. Kondolerer! Det er tungt og miste de nærmeste. Det føles så godt å vite at jeg hjalp deg med å glede henne med påske egg i påsken. Vi har alle en haug av minner om vår mamma, ikke bare gode kanskje, men når en blir voksen så skjønner en at det var til vårt eget beste. *Klem til dere alle*

    2. Lillian: Takk. Ja, du hjalp til med påskeegg i påsken og bragte stor glede både til Mamma og Pappa. Det er tøft å mste Mamma, hun har jo alltid vært der for oss

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg