“I dag er det første desember. I dag kan du begynne å synge julesanger.” sa Yngste Sønn før han forsvant ut døra i dag morges. Det var nye toner fra mine barn. De pleier ikke oppfordre denne kjerringa til å synge, ikke faren sin heller når jeg tenker meg om. Eller Datteren sier at det å høre Gamle Gubben Grå synge en julesang til melodien til en helt annen julesang høyt, og kanskje litt sint mens han styrer med noe på kjøkkenet er noe som hører førjulstiden til. Fyren hører ikke selv at melodi og tekst ikke hører sammen, og vi andre ser det hensiktsmessig å ikke nevne det der og da.
Jeg selv fikk sang-forbud fra Datteren under lysmessa i Hønefoss kirke første søndag i advent 1993.
Jeg hadde tatt med Datteren på denne lysmessa. Speiderne deltar, og i mange, mange år var denne stemningsfulle gudstjenesten liksom starten på førjulstida for meg. Jeg ville føre tradisjonen videre til min da 2 1/2 år gamle datter.
Orgelet spiller opp. Menigheten gjør seg klar til å synge med på de kjente julesalmene. Jeg og. Datteren ser på meg med store øyne. “Skal du synge her?!????” Datteren så på meg med vantroe øyne. “Ja” svarer jeg. “Alle synger i kirken.” Hun så betenkt på meg, og jeg som vet at jeg ikke har verdens beste sangstemme tok liksom ikke i der i den gamle tre-kirken. Det ble mest bare beveging av lepper.
I desember 1993 ble Datter 2, Tiril, født. Hun som døde i januar 1994 i krybbedød. Hun ble født 21.12, og julaften det året hadde jeg bare permisjon fra sykehuset fra ettermiddagen av for å feire jul. Tiril lå på nyfødt intensiv i Drammen og jeg på barsel.
Da storfamilien møttes hos mine foreldre til julemiddag og nissebesøk hadde Datteren vært med søstrene mine og niesen sin i kirken på julegudstjeneste. Hun fortalte meg stolt om orgelbrus og julesang. Jeg spurte søstrene mine om de hadde fått lov å synge i kirken. De svarte ja og så uforstående på meg.
Så spurte jeg Datteren, den fremmelige toåringen som ville bli tre om drøye to måneder, hvorfor de to tantene kunne synge i kirken. Svaret kom umiddelbart uten den minste tenkepause; “De kan synge de, Mamma!”
Men nå har altså ett av mine barn oppfordret meg til å synge julesanger! Etter 30 års taushet kan jeg la min malmfulle røst gjalle i Drømmehuset. Jeg tar ordene mer som en befaling, et ønske om en syngende mamma. Det kan vel ikke ha noe med at jeg til Yngste Sønns irritasjon har nynnet på julesanger de siste ukene i november?
Vi hadde fish & chips med kokte grønnsaker til middag i går, forresten. Hvis noen lurer, mener jeg.
Snakka med Datteren på telefon i går. Hun etterlyste ikke julesanger fra meg, men ymtet frempå med at det hadde vært kos med en pinnekjøtt-middag i førjulstiden. Gjerne sammenfallende med den dagen Gamle Gubben Grå steiker opp medisterkaker, slik at hun kunne spise ferske medisterkaker på gaffel. En bakedag hos oss kunne hun og tenke seg. Og ja, det må vi få til. Sånne tradisjoner er viktig – og hvis jeg da følger oppfordringen til Yngste Sønn om litt vakker sang, ja så kan det jo bli riktig trivelig.
Denne førjulstiden skal jo, som alle som følger adventskalenderen til Gamle Gubben Grå og Kjerringa vet, handle om å lage jul uten å stresse. Uten at Kjerringa blir forvandlet til en ildsprutende drage. Da er det jo bedre at hun er en syngende lerkefugl som planlegger slikt som felles julekakebaking til en dag både Kjerringa og Datteren både har god tid og er relativt uthvilte.
I år har jeg ikke stresset med julekalendre. Ikke til ungene og ikke til Gamle Gubben Grå.
Litt dårlig samvittighet for det, men de er over 25 alle sammen. Vil heller lage koselige opplevelser enn mange små pakker de egentlig ikke trenger og kanskje ikke bryr seg om.
Som sagt. I år er det julekos og ikke julestress som står i fokus her i Drømmehuset. Så får vi håpe ikke jule-politiet kommer og arresterer meg hvis jeg tar noen kjappe løsninger og hopper bukk over adventskalenderne.
