Kanskje en litt rar “førjulstradisjon” for mange, men for Kjerringa er det alltid et eller annet budsjett som skal til behandling før jul. I år er det kommunebudsjettet som Kjerringa bruker engasjement og energi på. Ja pluss at hun har kommet med innspill til budsjettet i Viken, altså fylket. Før, når Kjerringa levde det livet hun elsket var det et sykehusbudsjett og noen ganger budsjettet til Radiografforbundet hvor Kjerringa også skulle bidra med sine meninger. Så det har vel nærmest blitt en førjulstradisjon å sitte bøyd over papirer med tall man må sette seg inn i.
Ved sykehusbudsjett og kommunebudsjett er det ofte kamper som må kjempes. Noen millioner som må flyttes på slik at ressursene blir brukt der Kjerringa og de hun representerer mener det er smartest. Og skal man flytte på millioner må det argumenter til. Så i like stor grad som man må sette seg inn i tallene og reflektere over hva de betyr for tjenestene, må man og jobbe med argumentasjonen for å få flest mulig andre til å være enig i prioriteringene. Kjerringa går alltid all in i slike prosesser. Alltid er det noe som er utrolig viktig for Kjerringa å få til. Er det ikke en barnehage som skal reddes så er det fastlegetilbudet i kommunen. Alt står og faller med om Kjerringa klarer å få frem det hun ønsker på en god nok måte.
Gamle Gubben Grå vet at når Kjerringa setter seg ned for å gjøre seg klar til siste kamp i en sånn budsjettprosess, ja da er det best å la henne få være i bobla si. Bare nikke og være enig og late som en hører etter når hun kommer med lange tirader over hvor idiotisk alle som ikke mener det samme som henne er.
I går var en slik dag. Kjerringa satt bøyd over PC n hele dagen bare avbrutt av at hun gikk en tur med Charlie Chihuahua på formiddagen og da hun lagde middag på ettermiddagen. (Og når hun snek seg til en time under pelspleddet på sofaen sammen med Charlie Chihuahua når Gamle Gubben Grå ikke var hjemme.)
Gamle Gubben Grå lot hun få sitte i fred og maste ikke om at hun skulle gjøre husarbeid eller gjøre i stand til jul. Det ville ikke føre til noe mer enn bråk og krangling.
Nei da var det bedre å liste seg stille rundt og heller fore Kjerringa med ei marsipanpølse i ny og ne.
Vel, kjære leser, det er fremdeles 16 dager igjen til jul. Plenty av tid for at Kjerringa skal få alt på plass før jula ringes inn uten å stresse. 6 kakeslag er alt i boks. Det begynner å dukke opp en nisse her og der, og den første kurven med julegaver er fylt opp. I fryseren ligger både ribba vi skal spise på julaften og haugevis med julepølse. Ja, til og med den svarte edammerosten er på plass i Drømmehuset. Så om Kjerringa nå bruker et par dager på litt politikk er det ingen grunn til å tro at det skal føre til høye skuldre og julestress.
Man må jo kose seg litt i førjulstida, og hva er da mer underholdende enn litt lokalpolitikk?
Litt stille fra meg for tiden. I tillegg til juleforberedelser er jeg opptatt av penger. Store beløp. Dere vet sånn i milliardklassen. De neste to dagene skal tilbringes på kommunestyremøter. Vi skal vedta budsjettet for 2023 og Handlingsprogrammet for de neste årene.
Ja, det blir sakene i morgen og så blir det en del andre saker på fredag. Blant annet dette sykehjemmet jeg er så opptatt av, fastlegene som truer med å forlate kommunen i ren frustrasjon og ja, jeg skal visst også ha en interpellasjon om sosialhjelp og et grunngitt spørsmål om hvorfor vi har brukt et bestemt arkitektbyrå til prosjektering av dette sykehejmmet. Men alt henger liksom sammen med alt. Man må jo ha penger i budsjettet for å bevilge penger enten det skal være til nybygg, rehabilitering, prosjektering eller fastleger.
En slik budsjettprosess starter, for å ta det litt sånn enkelt med at Rådmann legger frem sitt forslag til budsjett i Formannskapet en gang i oktober, tror jeg.
Så blir budsjettet lagt ut på høring. Da kan alle som ønsker det komme med sine innspill til det forslaget Rådmann ar lagt frem. Det er gjerne samarbeidsutvalg på skoler og i barnehager og arbeidstgerorganisasjoner som kommer med slike innspill i høringsrunden. Men det kan og være enkeltmennesker eller grupperinger som føler seg berørt av ting som blir foreslått i budsjettet. Nedleggelser av skoler eller barnehager vekker gjerne engasjement og mange høringssvar.
Så lager de partiene som ønsker det sine budsjettforslag. Enten alene slik vi i Rødt har gjort, eller flere partier sammen. I år lagde vi budsjett sammen med SV. I vår kommune lager alle opposisjonspartiene hvert sitt budsjettforslag mens posisjonspartiene (de som har flertall, ordføreren osv) lager et felles budsjett.
Budsjettene som lages tar utgangspunkt i budsjett framlegget til Rådmannen og så sier vi bare hva vi er uenig i.
Men det skal jo være realistiske budsjett, så hvis politikerne ønsker å bevilge mer penger til noe eller ikke foreta de samme kuttene som Rådmann, så må de budsjettene vi legger frem vise hvor vi skal hente de pengene fra. For eksempel kan man foreslå å kutte i konsulentbruk og bruke de pengene til å øke grunnbemanningen enten i helsesektoren og eller i skoler og barnehager.
Problemet i denne fasen er at pengesekken du har til fordeling alltid er mye mindre enn alle gode formål som du har lyst eller mener det er nødvendig å bruke penger på. Det er her de politiske prioriteringene kommer inn. Skal vi gi penger til helse eller skole? Skal vi kutte i kultur eller øke eiendomsskatten?
Det er ikke enkle prioriteringer, og det er ikke sikkert at det er enighet innen samme parti heller. En i partiet kan være veldig opptatt av skole, en annen av helse eller standarden på de kommunale veiene.
Så i morgen kommer alle partiene til å snakke varmt for sitt budsjettforslag. Argumentere for de sakene som er viktige for dem. Siden det er valg til høsten og mange av kommunens innbyggere og ikke minst ansatte er opptatt av dette budsjettet er det jo viktig å fremstå som den representanten og det partiet som i best mulig grad ivaretar velgernes interesser. Skal vi kutte 24 millioner i lønnsbudsjettet til Helse og Omsorg vil det jo ha en innvirkning både på tilbudet til brukerne og arbeidshverdagen til de ansatte. Velgerne er mer opptatt av enk3eltsaker enn å se helheten. Det er kjipt å være den som legger ned skoler eller kutter i tilbud innen helse og omsorg.
Noen ganger kommer grupperinger av innbyggere til salen for å legge press på politikerne i den saken de er opptatte av. Det kan være skoleforkjempere som kjemper for at skolen deres ikke skal bli nedlagt eller fastleger som kjemper for en bedre avtale med kommunen.
Da er det greit å tenke på at det ikke alltid er de som roper høyest eller møter i salen som nødvendigvis trenger pengene mest.
Mulig ingen av budsjettforslagene som partiene eller Rådmannen blir vedtatt, men at man kommer frem til et kompromiss flest mulig av representantene kan stille seg bak.
Det blir en engasjerende og slitsom dag i morgen. De to sakene jeg vil kjempe mest for kan du lese om her.
I går gjorde Kjerringa noe hun ikke har prøvd før. Hun bakte Tjukklefse. Oppskriften fant hun inne hos Strikkekjerring. Alle som har vært inne på den bloggen vet at her har vi med et skikkelig kjerringemne å gjøre som selvsagt har full kontroll på, og kunnskap om alt som har med matlaging og kakebakst å gjøre.
Jeg har ingen tradisjon for tjukklefse. Kan aldri huske at vi hadde det hjemme eller hos eldre slektninger. Mulg dette ikke er en del av tradisjonsmaten på Ringerike og i Ringelia der jeg har slekta mi fra,
Uten kanskje å ha tenkt så nøye over det har jeg tenkt at slike lefser i likhet med potetlefser steikes på takke, og det har jeg aldri eid. Når jeg så at tjukklefsene til Strikkekjerring ble stekt i steikeovn fikk jeg lyst til å prøve. Og i dag satte jeg i gang.
Deigen var grei å arbeide med. Jeg har muligens brukt litt mer mel enn det en ekspert som Strikkekjerring ville ha brukt, og jeg var heller ikke så flink til å passe steketiden. De ble litt brune, ikke brent, men litt mer brune enn jeg hadde ønsket. Men jeg er mer enn fornøyd. Det er fult ut spiselig, og med smør og sukker ble det virkelig godt.
Dette kan jeg fort finne på å bake igjen.
Se her folkens!! Jeg har vunnet en pris!!!! Politician of the Year i Gryxen Awards 2022. Jeg blir helt oppriktig både stolt og glad. Gryxen Awards blir som vi alle vet utdelt av den berømte bloggeren Gry Henriksen. Jeg anbefaler alle å gå inn og lese hennes blogg og se hvem de andre prisvinnerne er.
Du må nesten gå inn på innlegget her og lese juryens begrunnelse. Jeg kan ikke gjengi den her uten å rødme. Jeg er usikker på om det man trenger er en enda rødere kjerring.
Noen små kommentarer må jeg imidlertid komme med til juryens begrunnelse. Noe annet er vel heller ikke å forvente. Gry beskriver meg som sosialistenes krysning av Hilary Clinton og Angela Merkel, lett krydret med en dæsj mild og moderlig Erna Solberg på toppen. Når ble Erna karakterisert som mild og moderlig? Vi snakker om Jern-Erna! Tilnavnet fikk Erna i perioden 2001-2005 da hun var kommunalminister. Som statsråd fikk Solberg rykte som kompromissløs og ble kjent under tilnavnet «Jern-Erna». Tilnavnet skrev seg særlig fra innstramninger i innvandringspolitikken og kutt i overføringene til kommunene.
Og siden vi snakker om jern. Jeg er absolutt ingen “jernkvinne” slik Gry skriver. Det er titan som er det rådende metall i denne etter hvert så begredelige kjerringkroppen.
Kjenner meg heller ikke igjen i beskrivelsen hersketeknikker på steroider, men jeg vet andre har sagt at hersketeknikker ikke biter på meg. Det gjør de, men jeg er ikke så dum at jeg avslører hvilke knep man bør bruke hvis man vil bringe denne kjerringa til taushet.
Takk for prisen Gry! Jeg følte meg riktig beæret, og humret godt over noen av karakteristikkene.
Når jeg blar gjennom gårsdagens bilder dunker jeg meg lett i pannen og sukker litt oppgitt. Det er nok en stund igjen til jeg blir blogger slik som rosabloggerne var. For dette bildet mangler noe vesentlig. Det mangler en blogger. Selvsagt burde Mona Iren eller undertegnede sittet på de halmballene. Eller egentlig begge to. Her er vi på blogg-date, som Mona Iren kalte det, på ett sted som har rigget opp det perfekte sted for en fotoshoot og så tar vi bilder av halmballer og ikke oss selv!! Det kunne ha blitt det blogg-bildet og trukket lesere i tusentalls!! To berømte bloggere på tur.
Eller det hadde vel bare blitt trafikkaos på fv 287 forbi Haugfoss hvis to slike celebriteter som oss hadde rigget oss til for fotografering der rett ved fylkesveien. Så kanskje det var lurt at vi lot det være.
Selv om vi kanskje ikke er de perfekte rosabloggerne, og er litt dårlige til å se locationer, så hadde vi en utrolig trivelig dag i går. Skravla gikk lett på oss begge fra vi møttes på parkeringsplassen nede på Blaafarveverket og til vi sa på gjensyn oppe ved Haugfoss tre timer senere.
Vi har aldri truffet hverandre før, likevel gikk praten lett fra første stund. Man blir liksom ganske godt kjent med folk av å lese bloggene til hverandre. Ja, “felles kjente” har man jo og. Vi leser jo mange av de samme bloggene. I løpet av samtalen var vi innom både Margrethe og Solliv og hvordan de inspirerte oss ved alle turene de legger ut på.
Første stopp etter at vi traff hverandre var Bødtkerkroa på verket. Der ble det inntatt to store krus med kaffe til hver av oss. Og her gikk skravla så bra at vi helt glemte å fotografere. Kanskje like greit. Heller ikke her hadde vi valgt rett location. Vi skulle jo ha valgt bordet ved det sprakende peisbålet. *Rister oppgitt på hodet*
Når vi begynte å tenke på og snakke om at vi burde jo ta noen bilder fant vi ut at vi kanskje skulle gå videre på området. Det er jo mer å se og gjøre på Blaafarveverket. Shopping, for eksempel!
Hvis ikke bloggtreff på Blaafarveverket var rett tid og sted til å bruke litt av alle de millionene vi ikke har tjent på bloggingen vår vet ikke jeg. Det var mye å velge i i Den Blå Butikk, jeg falt helt for en papir-engel i gull og hvitt. Den vil være helt perfekt på juletreet i Drømmehuset.
Blaafarveværket (opprinnelig Det Kongelige Modumske Blaafarveværk,) er en tidligere norsk gruvebedrift i Åmot i Modum i Buskerud som utvant koboltmalm og brukte det til fremstilling av koboltblått. I dag er det et kultur- og industrihistorisk friluftsmuseum og kunstgalleri som består av området vi var på i går pluss noen gruver oppe i gruveåsen. Et veldig fint sted om sommeren. At de har åpent før jul visste jeg ikke før Mona Iren nevnte det i et blogginnlegg. Det var vel etter det det ble bestemt at det burde være stedet og tiden for vårt første bloggtreff. Vi bor jo ikke så langt fra hverandre.
Verket ble grunnlagt av Christian VII i 1776. Han har jeg skrevet om på blogg før. Det var da jeg skrev om Festdagsreduksjonen i 1771. Du husker kanskje han kongen som fjernet tredje juledag, Hellige tre kongens dag, Kyndelsmesse, tredje påskedag, tredje pinsedag, jonsokdag, Maria besøksdag og Mikkelsmessesom helligdag og samtidig ble Maria Budskapsdag og Helgemesse lagt til nærmeste søndag. Kjip fyr med andre or. Halverte antall helligdager her i landet.
Etter Napoleonskrigene ble Blaafarveverket overtatt av de private eierne Benjamin Wegner og baron Benecke med Wegner som direktør. I deres eierperiode (1822–1848) er kjent som verkets storhetstid.
Som direktør gjennomførte Wegner en omfattende modernisering av bedriften og bygget den opp til Norges største industribedrift og eneste vellykkede storindustri i en periode som ellers var en økonomisk nedgangstid i Norge. Blaafarveværket dekket i denne perioden 80 % av verdensmarkedet for koboltblått og gruvesamfunnet omfattet rundt 2 000 personer.
Wegner innførte også nye tanker om arbeidernes sosiale rettigheter, som gjorde Blaafarveværket til en foregangsbedrift på dette området. Han var en interessant mann jeg kunne ha skrevet mye om. Kanskje kommer det et senere innlegg om han.
Baron Benecke er og en interessant mann. I 1820 gav han Norge et statslån på en million speciedaler som forhindret at den norske staten gikk bankerott, og dermed klarte å bevare sin uavhengighet overfor Sverige. Norge kunne ikke få kreditt noen andre steder. Saken førte likevel til riksrettssaken mot grev Wedel-Jarlsberg.
Dette høres jo og ut som noe jeg må undersøke mer å komme tilbake til i et senere innlegg. Har vi denne baronen å takke for vår selvstendighet? Ikke en gang oraklet Gamle Gubben Grå kunne gi meg svar på dette.
Farven fremstilt av Blaafarveværket ble hovedsakelig benyttet i papir-, porselens- og glassindustrien, og verket eksporterte størstedelen av produksjonen av blåfarve til utlandet. På hjemmemarkedet er blåfarven særlig kjent fra kongelig dansk porselen. Kobolt var et av verdens mest ettertraktede metaller og dyrere enn sølv.
Blant annet på grunn av konkurranse fra syntetisk ultramarin og den økonomiske krisen under revolusjonene i 1848 gikk Blaafarveværket konkurs i 1849 og virksomheten opphørte helt i 1898.
Bygningsmassen og gruvene ble fra 1968 overtatt av Stiftelsen Modums Blaafarveværk, som har gjort verket tilgjengelig for publikum som friluftsmuseum og kunstgalleri. Anlegget er gjenskapt som bergverksmiljø slik det var i tiden rundt 1840, og Blaafarveværket har årlige kunstutstillinger. Blaafarveværket er det største og best bevarte gruvemuseet i Europa. Jeg oppfordrer alle som har mulighet til å ta en tur til Blaafarveverket. Enten nå i Desember, eller kanskje vel så mye til sommeren når gruvene og kunstutstillingen og er åpent.
Etter å ha tuslet litt rundt ble vi enige om å ta turen opp til Haugfoss som og er en del av området. Det er der bildet øverst i innlegget er tatt. Der befinner Landhandleriet og Madam Reiffs butikk seg i bygg hvor det har blitt drevet handel siden 1700 tallet.
Området rundt Haugfoss har jeg skrevet om før i innlegget Har kjerringa fått solstikk? Det var betydelig varmere den dagen.
Oppe på Haugfoss ble det mer shopping. Jeg kjøpte et lite, rødt glasshjerte både Mona Iren og jeg var enige om at jeg bare måtte ha.
Da vi kom ut igjen etter shoppingen begynte sola og farge himmelen svakt rosa. Det gikk mot kveld. Hele tre timer hadde vi kost oss sammen. Tida går fort i trivelig selskap. Slike hyggelige dager hører med i adventstiden.
I går var Kjerringa sånn ordentlig mamma. Sånn av den gode gamle sorten.
Da hun reiste seg fra frokostbordet satt hun i gang med å rute svoren på ei ribbe som skulle stekes. Jepp. Du leste riktig. Kjerringa, ikke Gamle Gubben Grå, rutet svoren på ei ribbe for første gang i sitt liv. Slike kompliserte oppgaver, og spesielt juleribba er det alltid Gubben som har tatt seg av. Men i går var det jo ikke svoren på juleribba som skulle rutes, bare et ribbe vi skulle ha til søndagsmiddagen. Så det burde jo være overkommelig oppgave for kjerringa og god trening. Jeg er nemlig usikker på om man kan fiske etter husmorpoeng for å rute ribbesvor for første gang i livet i en alder av 56. Jeg er vokst opp på gård hvor vi blant annet hadde gris.
Da ribba var i ovnen for første gang gikk jeg en tur med Charlie Chihuahua, samtidig sendte jeg melding til Eldste Sønn og ba han på søndagsmiddag. Det er sånt skikkelige mammaer driver med. Lager ordentlig søndagsmiddag og ber voksne barn som ikke bor hjemme lenger.
Vel hjemme ble ribba snudd før steketermometer ble satt i og ribba fikk en ny tur i ovnen. Nå skulle den stå i fred der og steke seg selv til den nådde en kjernetemperatur på 80 grader i følge oppskriften. Det skulle ta mellom 6 og 9 timer sto det og.
Ja, denne kjerringa må ha oppskrift for å steike ribbe. Gir det minuspoeng? Vi skulle ikke ha vanlig ribbe, men en Julekrydret ribbe med eplemost og ovnsbakte grønnsaker fra oppskriftheftet til Kiwi. Litt plusspoeng?
Mens ribba koste seg i ovnen satte Kjerringa seg ned for å dekorere de kakemenn-stjernene Datteren bakte på torsdag. Og vet dere hva? De ble så vellykket pyntet at Kjerringa måtte klype seg i armen. Var det virkelig hun som hadde pyntet disse?
Når Datteren omtrent samtidig ringte var det så vidt Kjerringa, selvtilfreds som hun var, ikke sendte skrytebilder på snapp til Datteren. Eller for å være ærlig, nøyde hun seg ikke med det. Hun sendte snapp av de pyntede kakene i “Familiegruppa” så hele slekta kunne se hvor dyktig hun var. Skal man først skryte av seg selv må jo så mange som mulig få det med seg.
Så ringte det på døra, og etter det forsvant den der ordentlige mammaen og kjerring-mammaen med alle sine feil og mangler var plutselig tilbake.
Nei-da. Det var ikke noen uventede gjester som sto på døra. Det hadde bare vært trivelig. Det var bare avisbudet. Han som kommer på døra på søndager og selger VG.
Men i stedet for å ringe opp igjen til Datteren tenkte jeg at jeg skulle gjøre litt mer først, få litt mer av det som sto på lista unna, så kunne jeg jo ringe opp igjen til Datteren seinere på dagen. Vi hadde jo snakket sammen en halv times tid.
I stedet for å skravle i telefonen begynte Kjerringa å smelte sukker til knekk. Nå skulle pepperkakeskrinet hun bakte på lørdag monteres.
Mens sukkeret smeltet studerte hun delene til pepperkakeskrinet. I teorien skulle det være 5 kvadrat på 10×10 cm. Det var det hun målte opp og skar ut av den utkjevlede deigen i går. Disse pepperkakedelene kunne strengt tatt ikke kalles kvadratiske lenger. Etter å ha blitt lagt over på stekebrettet og ikke minst hatt en runde i ovnen hadde noe skjedd med formen. Ikke var de like tynne heller. Ja, ja. Det fikk bli som det blir når det ikke ble som det skulle, tenkte Kjerringa. Med litt melisglassur og pynt ville det nok bli bra nok. Men ikke så imponerende som de kakemenn-stjernene.
Melisglassur ja. Kanskje burde hun ha dekorert de kakedelene før hun monterte de? Det er jo lettere å få melisglassurpynten pent når det er plater man kan legge på bordet.
Vel, nå var sukkeret knekk og for sent å vurdere noe mer. Her måtte handling til.
Kjerringa er etter hvert blitt rimelig flink til ¨å montere pepperkaketing med knekk.
Tiden når hun hadde ti brente fingertupper og Datteren hadde utvidet vokabulæret med et par gloser som helt klart ikke passet seg for en tre år gammel frøken er for lengst forbi.
Fart er nøkkelordet. Her er det ikke tid for nøling. Bare å dyppe deler i knekk og smelle sammen og håpe det blir sånn noenlunde bra.
Akkurat da ringte alarmen på steketermometeret. Ribba som skulle steke i 6 – 8 timer i steikeovnen hadde av en eller annen grunn nådd ønsket kjernetemperatur i løpet av en drøy time.
Man kan ikke montere pepperkakeskrin med brent sukker og ta seg av ribbe som ikke oppfører seg som forventet på en gang. Gamle Gubben Grå!!!!! Gubben ble revet ut av søndags-luren der ute på sofaen og kom seg på kjøkkenet før han egentlig var helt våken.
Da han åpnet komfyrdøra veltet røyken ut. Heldigvis rakk han lynraskt å skru på kjøkkenvifta før røykvarsleren begynte å ule. Men det ble litt trangt foran komfyren som står liksom i et hjørne med kjøleskap og fryser litt i veien når to stykker skal manøvrere seg raskt ved komfyren. Og verken han som drev å reddet ribbe fra å bli forkullet eller hun som styrte med brent knekk var villige til å vike plass for den andre.
Med andre ord en relativt vanlig dag i Drømmehuset. Er det flere som har det sånn som oss?
Pepperkakeskrinet ble som forventet. Kanskje like greit at jeg ikke hadde sittet i timevis å dekorert sidene.
Ribba hadde blitt husrtigstekt fordi Kjerringa hadde glemt et lite punkt på oppskrifta. Skjer relativt ofte når Kjerringa lager mat. Denne gangen var det å senke temperaturen til 100 grader da ribba ble satt inn igjen etter at svoren var dampet og ribba snudd.
Det var ingen skade skjedd. Det ble bare litt tidligere middag.
Nå ble temperaturen skrudd opp, og ribba skulle få stå i ovnen litt til slik at svoren “popper”. Den ble stående litt lenger, og svoren var mørkere brun og realtivt hardere enn den skulle. Men Charlie Chihuahua likte den – og resten av ribba ble virkelig god. De ovnsbakte grønnsakene ble og bra. Sausen grei nok.
Og det viktigste. Det ble en trivelig ettermiddag sammen med Eldste Sønn. Og pepperkakeskrinet – ja det får bli pyntet en annen dag.
Husker dere Räuchermännchen? De trefigurene som er en del av tysk julepynt. Husker dere at jeg her tidligere i år klaget min nød over at vi hadde 8 pakker Räucherkerzchen, og dermed nok til at den lille Jon Blund lignende figuren i julepynten kan røyke sin årlige røyk hvert år frem til år 2142?
Vel, ikke nå lenger. Nå har det plutselig dukket opp en røykende kokk i tillegg! Og den kokken fikk sin første julerøyk allerede i går. Ja det samme fikk han Jon Blund fyren.
På mitt spørsmål om hvor denne kokken kom fra svarte Gamle Gubben Grå at han hadde funnet den på et loppemarked. Han kunne og fortelle at det var en ekte Erzgebirge.
Ikke det at det sa meg så mye, men det kunne Gubben forklare meg var at det var et ekte håndverksprodukt.
Jeg måtte lese meg opp.
Erzgebirge er fjellområdet som danner grense mellom Sachsen i Tyskland og Böhmen i Tsjekkia. Det har vært et bergverksområde med masse gruvedrift helt fra 1100-tallet. På 1600-tallet var bergverkenes glansdager over i Erzgebirge, og innbyggerne måtte søke seg andre kilder til livsopphold. Mange erzgebirglere begynte da å utnytte sin handverksmessige dyktighet – som var utvikla gjennom generasjoner som en følge av behov innen gruvedrifta – til ulike former for trevare- og leketøysframstilling.
Den tidligere bergstaden Seiffen i Osterzgebirge har utviklet seg gjennom de siste hundreårene til å bli et sentrum for trevareindustrien. Her blir det framstilt spesialiteter som Räuchermenn, nøtteknekkere, lysestaker, julepyramider og spilledåser.
Slike treprodukter står høyt i kurs i familien til Gamle Gubben Grå. Hans bestemor kom fra Sachsen. På grunn av at Tyskland jo ble delt i to etter annen verdenskrig har de ikke hatt mye kontakt med den delen av slekta. Svigermor husker at hennes bestefar kom på besøk en gang.
Jeg synes og disse treproduktene er fine. Vi har både nøtteknekkere, og en julepyramide. Svigermor har i tillegg en sånn spilledåse som hun trekker opp hver gang vi er der i juleselskap. Dens spinkle klang er en del av julestemningen.
Jeg forteller Gamle Gubben Grå at den kokken nok trenger en aldri så liten vask. En ting er at han røyker på kjøkkenet, men mattilsynet hadde stengt det kjøkkenet tvert på grunn av hygienen.
Jeg sier og at i år må vi få opp julepyramiden. Det er ikke hvert år vi har gjort det. Mest fordi vi blir litt frustrert får at vi ikke får den til å virke. Mulig det er en jobb for Yngste Sønn? Han er flink med slike ting.
Nøtteknekkerne kom frem i går. Gamle Gubben Grå var rask til å finne dem frem når jeg virket så positiv til Räuchenkokken.
Nøtteknekkerne kommer og fra Tyskland, men de er ikke håndverksprodukter fra Erzgebirge. De er masseproduserte maskinvare, men ganske så fine likevel.
Først må jeg få rette opp en feil. Eller kanskje ikke direkte feil, mer en mangel. For i innlegget i går kan det virke som om arbeidsenergien til Datteren forsvant omtrent likt med at denne kjerringa flata ut på sofaen. Det var selvsagt ikke tilfelle. Nei Datteren var ivrig opptatt med å lage fudge. Det var bare jeg som ikke helt registrerte det, selv om jeg med ujevne mellomrom kom med oppmuntrende heiarop. Det var liksom Gamle Gubben Grå med sin kokkebakgrunn som ble rådført om slike ting som karamellprøven og å anslå temperaturen uten sukker-termometer. Jeg hadde fått i oppdrag å finne det. Jeg fant et termometer og ga henne det. Det var visst et vin-termometer, og viser av forståelig grunner ikke temperaturer på godt over 100 grader.
Men det var jo i går dette skulle handle om. 2. desember. Hvordan gikk det med juleforberedelsene i Drømmehuset da? Først må jeg komme med en innrømmelse. Dragen i meg kom frem et øyeblikk der, og sprutet både ild og galle. Men la oss ta det hele fra begynnelsen.
Begynnelsen var bra. Klokka var bare litt over 9 da Kjerringa bega seg av sted på tur med hund. Og i dag skulle Charlie Chihuahua få en litt lengre tur enn bare å traske rundt i nærmiljøet og Hundremeterskogen her hjemme. Det var godt å labbe av sted med Charlie og nyte fred, ro og frisk luft.
Gamle Gubben Grå sendte melding med bildet du ser innerst i innlegget. Et bilde som ble tatt i 2019, som sikkert hadde dukket opp i et minne for han på Fb eller noe slikt. Ha-ha. Han narrer ikke meg. For selv om Gubben ser relativt lik ut, og skjorta vel er den samme som han hadde på da jeg dro hjemmefra kjenner jeg igjen bildet. Den kokosmakronbakinga ligger flere år tilbake i tid.
På veien hjem stakk jeg innom matbutikken og tok fredagshandelen, og en kjapp tur innom polet etter ei flaske rødvin til helga. Og på senteret svippa jeg innom og kjøpte en julegave i samme slengen.
Det var egentlig ikke meningen, men det var en lokal forfatter som satt og signerte egne bøker, og siden denne kjerringa kjenner flere av disse lokale forfatterne så ble det jo at jeg handlet et signert eksemplar med en personlig hilsen til mottaker. Slik synes jeg er gøy å gi bort.
Rimelig fornøyd med meg selv kom jeg hjem til Drømmehuset rundt klokka 12. Jeg hadde fått meg en fin tur med hunden, handlet mat og vin til helga og fått kjøpt nok en julegave. Dagen var godt i gang.
Jeg åpnet inngangsdøra og den deilige lukta av nystekte kokosmakroner slo i mot meg. På kjøkkenet hadde Gamle Gubben Grå akkurat satt siste brett i ovnen.
Bildet han sendte var kanskje fra arkivet, men kokosmakronene de var så ferske som de kunne bli.
Nei, nysteke kokosmakroner får ikke frem dragen i meg. Det gjør meg bare glad.
Jeg pakket inn julegaver og prøvesmakte baksten. Det var fred og fordragelighet.
Jeg tok en strekk på sofaen i løpet av dagen, og Gamle gubben Grå fikset middag. Rester fra dagen før.
Det var fredelig og rolig til langt ut på kvelden.
Nei, det revnet vel ikke for kjerringa før klokka var rundt 20. Jeg var halvveis i min bolle med ostepopp. Satt og koste meg foran PCn og hadde tatt kvelden så til de grader. Jeg var sliten i går. Sliten etter…. tja hvem vet bestandig helt hva… Jeg var bare sliten, og trengte å sitte i fred å stulle med mitt.
Gamle Gubben Grå hadde trukket seg tilbake til kjellerstua og så vel film eller noe slikt. Sikkert fornøyd med det. Halve posen med ostepopp hadde han og fått. Så hvorfor kunne han bare holde seg der nede og la meg være i fred?
Neida, på en av sine mange turer opp for å ta en røyk på trammen får han dert for seg at Charlie Chihuahua vil ut. Så han prøver å få satt Charlie i bånd for å gå en tur med han. Hunden, som slett ikke vil ut, kryper langt under skjenken. Gubben lokker og banner, men kjøteren blir sittende der under skjenken. Skjenken er rett ved der jeg sitter og prøver å få med meg tirsdagens Debatten på PCn. Det betyr at Gubben står på den ene siden av meg og lokker og truer, og Charlie ligger under skjenken på den andre siden og bjeffer og gneldrer og prøver å få Gubben til å forstå at han ikke vil ut.
Jeg kjenner det brygger seg opp en drage inni meg.
Når jeg må spole tilbake i programmet for tredje gang får Gubben høre i klartekst at Nå er det nok! Kan han ikke bare la hunden i fred? For meg ser det ikke ut som om han vil ut.
Men Gubben holder på sitt. Charlie vil ut. Det er han av en aller annen grunn overbevist om. Han gir meg båndet. Sett på han bånd du! Og rop på meg når du har fått det til. Jeg vet han vil ut.
Så går han et stykke unna og ser avventende på meg.
Jeg klikker i vinkel. Skal jeg krappe ned å gulvet og åle meg inn under skjenken for å hale frem ei motvillig bikkje bare fordi Gubben har fått en fiks ide om at hunden har lyst på tur????
Vel, det spruter ild og skjellsord ut av kjerringkjeften så Gubben forsvinner ned kjellertrappa og Charlie kryper om mulig enda lenger under skjenken.
Gamle Gubben Grå har mange gode egenskaper. Han er snill som dagen er lang.
Men å se at strikken til kjerringa er i ferd med å briste, der er han ikke god.
Hvis han har fått noe for seg, som at hunden vil ut, så hjelper det ikke med sunt fornuft eller gode argumenter. Da skal alle slippe alt de har i hendene for å hjelpe han til å få til det han vil.
Det kom en liten ildsprutende drage i kveld.
Men etter en liten pause i hver vår etasje kom hunden i bånd. Yngste Sønn fiksa det. Gubben fikk luftet hunden som sikkert hadde godt av det. Og kjerringa fikk endelig sett ferdig Debatten.
I dag er en ny dag med nye juleforberedelser i Drømmehuset. Lista er froholdsvis lang over ting jeg mener skal gjøres i løpet av dagen. Kanskje litt for lang. Vi får se hva vi rekker. Her skal alt foregå i fredelige former helt uten julestress.
Klokka 11 om dagen deles matposene på Fattighuset på Grønland i Oslo. En gang mellom klokka 02 og 03 om natta dukker de første opp og stiller seg i kø i håp om å være blant de som får pose. Klokka 05. kommer den første ansatte og begynner å dele ut kølapper til de som venter. Rundt klokka 05.30 er det rundt 150 stykker i kø for å få en mat pose. I Norge. Et av verdens rikeste land.
Det er ikke bare tiggere og uteliggere i den køa. Det er ikke bare rusmisbrukere eller andre som har falt utenfor systemet. Det er ikke bare flyktninger som er her illegalt. De er her de og. Men det er flere og flere helt vanlige nordmenn i arbeid, men som har for lav inntekt til at lønna rekker til drivstoff, lån, strøm og mat.
Det er en skam!! Ikke for de som står i køa, men for velferdsstaten Norge.
I går ble jeg invitert il å være med i gruppa Redd jula for vanlige folk på Fb. Det er Mimir Kristjanson som har opprettet gruppa.
Denne gruppa er ment for å fortelle politikere i alle partier hvordan det står til i landet de styrer. Del gjerne din historie om jula, enten anonymt eller åpent. Kanskje kan vi sammen få flere til å åpne øynene, sånn at vi kan gjøre noe for å redde jula for vanlige folk. Gruppa er opprettet av stortingsrepresentant Mímir Kristjánsson fra Rødt, men er åpen for folk fra alle partier. Det har ikke noe å si om du er på venstre- eller høyresida, vi kan alle være enige om at ingen burde være for fattige til å feire jul.
Teksten over er hentet fra fb siden og forteller hva den handler om. Hva som er hensikten med siden.
Jeg vet ikke helt hva Mimir hadde ventet seg da han opprettet denne gruppen, men hvis han hadde trodd at trådene skulle domineres av politikere som debatterte fattigdom tok han feil, skammelig feil.
Del gjerne din historie om jula, enten anonymt eller åpent, skriver Mimir, og folk deler sin historie. Den ene historien mer trist enn den andre. Og det er mange, så utrolig mange historier. Så mye tristhet. Så mye håpløshet. Innleggene er lange. Det er som om folk bare har ventet på en mulighet til å få fortelle sin historie, sette ord på sin maktesløshet.
Jeg blir utrolig trist av å lese alle innleggene. Det var så mange av dem. Et øyeblikk i dag lurte jeg på om jeg skulle melde meg ut av gruppa fordi det gjorde noe med psyken min å lese alle historiene. Jeg følte meg så maktesløs, for jeg kan ikke hjelpe alle. Jeg kan vel knapt hjelpe noen, og det lille jeg kan bidra med er som når musa pisser i havet. Det hjelper ingenting.
Så besinnet jeg meg .
Problemet blir ikke borte om jeg lukker øynene. Folk slutter ikke å være fattige selv om jeg stenger bevisstheten min for at fattigdommen brer om seg.
Nei, jeg kan ikke hjelpe alle, og det jeg kan gjøre er som musepiss i havet. Men musa bidrar på sin måte den og.
Det de folka som forteller sin historie trenger er ikke først og fremst almisser, selv om det er prisverdig med alle som gir en hjelpende hånd. Det de folka trenger er at velferdsstaten tar sitt ansvar og hjelper folk slik at de kan ha varme i stua og mat på bordet.
Når velferdsstaten ikke fungerer slik jeg og sikkert mange med meg trodde den skulle gjøre må vi ansvarlig gjøre de som har ansvaret. Nei, jeg mener ikke skjelle ut første og beste NAV ansatt. De gjør nok i stor grad bare jobben sin etter regler andre har satt.
Så etter å ha følt meg trist og maktesløs ble jeg forbanna og sint.
Slik skal vi ikke ha det her i landet vårt!
Jeg er heldig. Jeg er politiker. Jeg har en stemme og en posisjon som gjør at jeg blir hørt, i det minste her i kommunen. Til torsdag er det kommunestyremøte. Da har jeg på oppfordring fra et Rødt medlem sendt inn en såkalt interpellasjon om sosialtrygd. Interpellasjonen er sendt inn lenge før Mimir oppretta fb gruppa.
I interpellasjonen spør jeg:
I statens retningslinjer for sosialhjelp finner man veiledende satser som kan brukes som utgangspunkt når sosialhjelp skal utbetales. Disse månedlige satsene er justert opp fra 1. juli, slik de blir hvert år. I år ble de justert opp i tråd med forventet prisvekst med 3,4 prosent. Sosialhjelpen er ment til å dekke primærbehov – som mat som har hatt en prisstigning på over 10 prosent. Ordfører. Det er de statlige minstesatsene. Men det er opp til den enkelte kommune om de ønsker å ha høyere satser til befolkningen i sin kommune, Har vi på Ringerike høyere satser enn minstesatsene? Hvis ikke, vil Ordføreren ta grep slik at vi kan ha høyere satser enn de statlige minstesatsene? Eller er Ordføreren komfortabel med at de nederst ved bordet stadig blir fattigere og forskjellene øker – også i vår kommune?
Ordføreren må komme med et svar i kommunestyremøte – som også kommer skriftlig i protokollen fra møtet.
Og hvis noen lurer, nei vi har ikke høyere satser. Det skal bli spennende å høre om AP ordføreren er komfortabel med at de nederst ved bordet stadig blir fattigere og at forskjellene øker.
For akkurat som vi politikerne på Ringerike kan vedta å øke minstesatsene i vår kommune (vi i Rødt foreslår det i vårt alternative budsjett) kan stortinget vedta høyere nasjonale satser.
Fattigdomsbekjempelse i et av verdens rikeste land er langt på vei et spørsmål om politisk vilje.
Min interpellasjon vil nok ikke endre stort. Men kanskje får vi en politisk debatt om temaet, kanskje kan jeg vekke en politisk bevissthet om at det er mulig for oss å gjøre noe. Det er bare snakk om å prioritere annerledes. Kanskje kan jeg få startet på en prosess som kan føre til en endring.
Det redder ikke jula for de som sliter, men kanskje har vi fått til en endring før neste jul.
Jeg skriver ikke dette for å skryte av meg selv, eller fremheve meg selv.
Jeg bidrar bare på det viset jeg kan, min form for musepiss i et enormt hav. Er vi mange nok stemmer så må jo de politikerne som sitter på toppen til slutt høre. Vi vil ikke ha fattige mennesker i matkø klokka 03.00 om natta.
Dagen blir ikke alltid slik jeg har tenkt. Den blir ofte ikke det her i Drømmehuset. Så heller ikke denne første dagen i Desember.
Det begynte så bra. Kjerringa hadde tenkt seg en tur for å se etter noen julegaver. Gamle Gubben Grå himlet med øynene da hun sa det. Er det noe denne kjerringa er flink til i Desember så er det å labbe rundt på kjøpesenter og å bli stresset når han ikke har gjort nok hjemme mens hun er borte. Han sa ikke noe. Det var dette med førjulsfreden.
Neste setning fra kjerringa var litt mer overraskende: Vil du være med? Han var ikke sen til å skifte til et antrekk han visste hun likte at han hadde på. Ja, han droppet til og med den capsen hun synes er så stygg til fordel for strikkelua han hadde fått tilsendt av en av hennes blogglesere. Alt for å unngå at kjerringa som virket i godt lune skulle omvandles til ildsprutende drage før de kom seg ut døra.
I bilen fikk han gledelig overraskelse nummer to. Kjerringa skulle “bare” ned på Kuben, kjøpesenteret her i byen. Han hadde fryktet at turen skulle gå til Sandvika Storsenter og at de skulle tråkke rundt der hele dagen. Greit det og. Men og litt stressende.
Kjerringa hadde hørt et gaveønske hun måtte sjekke ut. Hun fant ikke det hun så etter, og det tok ikke lang tid før hun foreslo kaffe. Hun ville på Espressohouse og drikke Nisselatte. Gamle gubben grå smilte litt i skjegget. Så det var den egentlige grunnen til byturen. Nisselatte og kafe besøk. Vel, det var ikke han i mot.
Kaffen var god den. Men vi var på Espresshouse. Man får jo sjelden det man ber om. En nisselatte med krem kom uten krem og kaffe creme-brule fikk ikke brent sukker. Vi klaget ikke, bare noterte oss at det beste er nok å ta kaffen på Kirkens Bymisjon sin kafe. Der får man alltid det man bestiller. Noterte oss og at de ved nabobordet heller ikke hadde fått det de bestilte.
Etter kaffepausa gikk vi tilbake til senteret. Hadde ikke gått lenge før telefonen til kjerringa ringte. Det var Datteren. “Hei, var det i dag vi skulle bake?” Kjerringa sukket litt stille for seg selv. I den 2 timer lange telefonsamtalen dagen før hadde mor og datter snakket om å ha en bakedag. Og ja, moren hadde nevnt at denne dagen kunne være en mulighet, men de hadde ikke gjort noen avtale. Virket som om Datteren dagen før ikke helt hadde tenkt å ha bakedagen så raskt. Nå var klokka 13. Langt på dag. Man starter liksom ikke den store bakedagen ved 14 tiden på ettermiddagen.
Svaret ble da selvsagt. “Vi avtalte ikke det, men det kan vi jo godt.” Jeg mener, hva annet kan en mamma si når hun svært gjerne vil ha bakedag med datteren sin?
Så da fortet vi oss med de siste ærendene, plukket opp Datteren og hennes poser med mel, melis og andre bakesaker og dro hjem.
Datteren satte i gang med å bake deigen til Hvite Kakemenn, og kjerringa med å lage deigen til kolakaker. Etter en gløgg-pause mens deigene fikk en liten hvil i kjøleskapet bakte Kjerringa ut kolakakene mens Datteren begynte å kjevle og stikke ut figurer av den hvite kakemenn deigen.
Vi har fått med oss at det liksom er litt politisk ukorrekt med kakemenn, så det ble stort sett bakt hvite stjerner av deigen. Flotte stjerner. Staset ut av en pepperkakeform i kobber, ikke mindre. Og selvsagt har Datteren fått den av yndlings-mammaen sin.
Det ble to brett med Kolakaker, og tre eller fire med hvite kakestjerner og noen -menn.
Gamle Gubben Grå lagde middag mens vi bakte. Laks og en lun potetsalat med gulrot. Utrolig godt. Pinnekjøttmiddagen Datteren hadde hintet om dagen før får hun få en annen dag. Det samme med medisterkaker på gaffel. Det er måte på hvor myse som skal foregå på kjøkkenet på en gang.
Etter middag var kreftene borte hos kjerringa, som flatet ut på sofaen.
Datteren hadde planer om å pynte alle de hvite stjernene og mennene. Men kom liksom ikke i gang. De ble mer sittende å skravle. Gamle Gubben Grå, Yngste Sønn, Datteren og Kjerringa. Ja ikke Kjerringa da. Hun lå mest under teppet og kom bare med noen ytringer sånn nå og da.
Rundt midnatt ytret kjerringa et ønske om å gå til ro. Skulle hun kjøre Datteren hjem skulle det skje nå, hvis ikke måtte hun gjerne overnatte.
Yngste Sønn forbarmet seg over både søster og mor og tok på seg sjåførjobben, og ei stuptrøtt men lykkelig kjerring kunne gå til sengs. Ikke bare hadde hun fått hatt kvalitetstid med Datteren, hun hadde og fått 2 kakeslag til i boks. 4 kakeslag 1. desember. Ikke verst.
Er fremdeles godt i rute, senkede skuldre og null stress.
