I dag har jeg drevet på ute i hagen mellom regnbygene. Har fått gjort en del, men hagearbeid er i grunn noe man aldri blir helt ferdig med. Ikke det at jeg har som mål å ha en striglet hage, Jeg liker at den er litt vill og vakker. Likevel ønsker jeg jo at det ser sånn noenlunde ut. At ikke skvallerkål og brennesle lyser i mot deg fra blomsterbedene eller at plenen har gras moden for slått og hesjer.
Gamle Gubben Grå er hos Svigermor i helga så jeg har drevet på alene. I grunn merkelig men jeg synes oftere jeg får gjort mer da.
Hverdagslykke er helseutfordringen hos Ut i friluft denne helgen, og for en gang skyld fikk jeg rota meg til å være med.
Hverdagslykke er når du kikker ut av kjøkkenvinduet en tidlig morgen, og ser at de knall røde opiumsvalmuene borte blomsterbedet har dprunget ut i løpet av natta.
Mine kamerater (vi på venstresida uttrykker oss slik om folk vi knapt har hilst på, men som tilhører samme parti som oss) Sofie Marhaug og Mimir Kristijansson har skrevet bok for en stund siden. Den heter Hjelp de drar til Sveits og handler om milliardærenes makt over Norge. Jeg har ikke lest boka, men jeg vurderer sterkt å gjøre det. Spesielt nå som en annen kamerat.Allan planlegger å flytte til Sveits. (Denne gangen bruker jeg ordet kamerat om et menneske jeg ikke har møtt men som jeg likevel føler en kameratslig tilknytning til. uavhengig av politisk ståsted.) Mulig Allan har misforstått den vennskapelige kappestriden vår litt. Det er bloggtoppen jeg ønsker å konkurrere om å nå først. Ikke Dufourspitze.
I likhet med Sofie og Mimir har også Allan vært på rikingsafari i Lugano. Om noen av de faktisk så noen av rikingene som har emigrert for å slippe å betale skatt vites ikke. Allan driver med litt name-dropping, men han er for diskret til å fortelle om han har sett Røkke og de andre han nevner, eller om han bare har hørt at de bor der. Jeg vet heller ikke om Sofie og Mimir har sett noen rikinger på sin safari. Jeg har ikke lest boken, bare en bokanmeldelse skrevet av Jens og Gro Rugseth, to av rikingene som har emigrert til Sveits. De har anmeldt boka på oppdrag fra E24 Norges største næringslivsavis. Det er vel ikke så overraskende at de ikke var så veldig positive til boka.
Jeg har verken milliarder av kroner eller planer om å flytte til Sveits. Trives bra her i Norge og betaler min skatt om muligens ikke med glede, så i det minste med forståelse for at det er min måte å bidra til at vi har den velferdsstaten jeg er så glad i og stolt av.
Jeg har forresten vært i Sveits to ganger. Begge ganger var lange mellomlandinger på vei til og fra den franske rivieraen. Vi hadde en påskeferie i Cannes i 2014. Så, jada, jeg har vandret blant rikinger jeg og.
Jeg synes Cannes høres flottere ut enn Lugano, men skattesystemet er sikkert ikke like forlokkende i Frankrike som i Sveits. Det er jo ikke på grunn av vakre fjell med hus oppover åssidene og en idyllisk innsjø med palmer at rikingene emigrerer til Sveits. Nei det er jo for å kunne vinke farvel til den norske formueskatten, skatt på utbytte av aksjer og sånt. Altså unngå å gi noe tilbake til landet som har bidratt til at de ble så rike. En ren ego-tripp spør du meg. (Men det er det svært sjelden noen av rikingene gjør.)
Jeg har faktisk en kamerat boende nede i Sveits. Ei som jeg har sett og snakket med. Venner på facebook er vi og. Hun flyttet til Sveits allerede på 1990-tallet, og jeg tror ikke det var på grunn av det gunstige skattesystemet. Vi gikk på radiografskolen sammen. De siste årene har vi sånn halvveis prøvd å få til et treff når hun er i Norge.
Når jeg leser innlegget til Allan om hans flytteplaner forstår jeg det som om prisnivået der nede i Lugano er litt høyt. Han skriver om havnepromenade med dyre kafeer. Det høres fristende ut med en kaffelatte ved en havnepromenade. Men siden Sveits ikke har noen kystlinje, men kun sånne båthavner som man har i innsjøer, så tror jeg en kaffe-latte kjøpt på Circle K på Vik og inntatt ved steinbordene på stranda ved båthavna nedenfor gjør samme nytten – og er langt billigere. Å bli ruinert hver gang jeg drikker kaffe-latte høres ikke fristende ut. Da er det faktisk bedre å betale pengene i skatt. Da går de til velferdsstaten og ikke bare rett i lomma på de som driver de kafeene ved strandpromenaden. (Er man på venstresida så er man selvsagt kritisk til alle former for kapitalister. Enten det er rikinger som har flyttet til Sveits eller er sveitsiske kafe-eiere som har tjent seg rike på å selge kaffe-latte til de rikingene som har emigrert.)
Nei, jeg forblir nok boende her i Drømmehuset. Ingen planer om å flytte. Det er her på Ringerike jeg hører hjemme.
Noen ganger skal det ikke så mye til for å løfte dagen både ett og to hakk. I dag skulle det ikke mer til enn en kommentar på innlegget Kveldstanker….
Mette spurte om å få bruke en av setningene i innlegget i er dikt. Selvsagt får hun det! Mette har den evnen at hun klarer å si utrolig mye med få ord i diktene ssine. At hun kan bli inspirert av noe jeg har skrevet…. Ja, det føles rett og slett som en ære.
Jeg er lei regnet. Jeg er lei hverdagen. Jeg er lei kvernende tanker. Jeg har vært litt tung til sinns i det siste. Det er litt mye rundt meg for tiden som gjør at jeg ikke har det helt topp. Det ble mye jeg i dette avsnittet. Litt sånn sytete egoisme. Det blir kanskje litt feil. Livet mitt er ikke så verst, og jeg er fullstendig klar over at det er mange som har det langt verre enn meg. Sola skinner nå. Himmelen er blå.
Selv om det ble mye jeg i innledningen, så er det ikke egne problemer og egne utfordringer som tynger meg. Det er mer utfordringer mennesker rundt meg sliter med som også påvirker meg og mine tanker. Vi mennesker lever ikke i et vakuum. Vi blir påvirket av hvordan folk rundt oss har det.
Så selv om jeg føler for å pakke bagen og bare reise langt av sted, tror jeg ikke det er riktig medisin akkurat nå. Det ville fort bli som Mannen ville fra nissen flytte. “Nissen”, eller tankene, ville bli med på lasset. En klarer ikke alltid å reise og la tanker og bekymringer bli igjen hjemme.
Så jeg blir her. Prøver å lage meg fine øyeblikk her jeg er. I går bakte jeg blåbær-muffins. Sola skinner. Det er ikke spådd regn i dag. Jeg har en flaske med sommerfugler liggende til kjøling i kjøleskapet. Den har ligget der en uke. Sommerfugler på trammen fristet ikke forrige helg. Da var det gløgg og pledd inne. Kanskje blir det sommerfugler på trammen i kveld? Det er jo fredag – og helg.
Vindskjev, og litt ruskete, men fremdeles oppegående. Jeg synes dette treet symboliserer meg på en ganske så god måte. Kanskje jeg bør få printet ut dette bildet og rammet det inn?
Det er i det minste slik jeg føler meg i dag. Ei kjerring med alle sine skavanker, men fremdeles høyst oppegående. Sjekken hos legen gikk bra, både legen og jeg var fornøyd. Så da en det bare å fortsette livet som jeg gjør i dag.
Fornøyd med at prøvene var så bra, faktisk bedre enn på lenge. Jeg var litt engstelig for at de ikke skulle være bra. Det er en del ting rundt meg som påvirker meg slik at jeg var redd det og kunne gi utslag på blodtrykk så vel som blodsukker. Kropp og sjel henger sammen på flere måter enn vi tenker, og jeg har erfart at stress kan påvirke blodsukkeret mitt. Godt da å se at blodsukkeret er bra. Jeg slapper litt mer av da. Kjenner at skuldrene senker seg litt. Jeg kan være sterk for de som trenger meg uten at det går på helsa løs.
Oftere og oftere tenker jeg at restarbeidsevnen jeg har igjen, den burde jeg styre selv. Skape meg en inntekt uten å være ansatt hos noen. Er det en gang i livet jeg skal gripe den muligheten, så er det nå. Hva og hvordan er litt mer diffust. Synd denne plattformen ikke er like inntektsgivende som den en gang var. Jeg mener, det hadde jo vært greit og videreutvikle et konsept som allerede er der.
Sånn sitter jeg og tenker. Fokuset er mer på kreative ideer som spinner rundt i hodet mitt. Noen litt høytravende, andre litt mer håndgripelige og realistiske. Bokprosjektet jeg har lekt med en stund begynner å bli noe mer enn løse notater. Andre ideer svirrer og må bearbeides mer. Sånn svirrer tankene når det lir mot natt. Jeg sitter her med tekoppen og føler at livet tross alt er bra.
Starter dagen hos fastlegen, og nei det ble ikke servert kaffe og kaker. Synes bare dette bildet var mer kos enn bilde av venterommet. Hadde vel ikke blitt så populært om jeg begynte å fotografere vilt rundt meg her heller.
Jeg er liksom ikke nervevrak fordi om jeg har legetime. Det er en vanlig kontroll slik jeg har med jevne mellomrom. Så lenge det er liv er det håp, heter det jo, og jeg føler det står greit til. Pasientens subjektive opplevelse skal man ikke kimse av. Selv om man ikke kan tenke seg frisk, så er jeg overbevist om at man kan tenke seg syk hvis man går inn for det. Det har jeg ingen planer om.
Utfordringen min opp gjennom årene har vel hellet vært at jeg ikke alltid har hatt så mye fokus på egen helse. Var det ikke det jeg fikk opplest fra en legeerklæring for en tid tilbake? Vel, da har jeg i det minste ikke brukt tiden på å tenke meg syk. Det å ha fokus på muligheter mer enn begrensninger har jeg alltid sett på som min styrke.
Fillern og! Jeg skulle nok ikke ha skrevet så mye om denne kappestriden mot bloggtoppen som Allan og jeg har, for tror dere ikke at flere har meldt seg med i kampen? Joda. I kommentarfeltet på mitt forrige innlegg kunngjør Mariann/ Lillasjel seg inn i konkurransen.
skriver Mariann. Det må da bare bety at hun kan tenke seg å være med i kappestriden. Dette begynner virkelig å utarte seg.
Kanskje har Mariann syslet med slike tanker lenge. Jeg fikk med meg at hun besteg en topp her for et par uker siden. Det kan tyde på at Mariann har drevet og tjuv-trent lenge. Snart setter hun inn støtet og entrer toppen mens Allan og jeg står forundret tilbake og lurer “Hva skjedde nå?”
Jeg ønsker en hver konkurrent velkommen. Jeg tror det hadde gjort bloggkonseptet litt mer spennende om det hadde vært litt rullering på de øverste plassene.
Men med økt konkurranse om å nå toppen må det skjerpings til fra denne kjerringa. Jeg må nok legge meg i sælen og, skrekk og gru, kanskje gjøre som Mariann og trene!!! (Har vært dårlig med det siden treningsleiren.) Vel, jeg bør i det minste skjerpe meg og levere blogginnlegg av ypperste karakter.
Så da er min plan og la Allan og Lillasjel skrive om dingsebomser og bøker, og så skal jeg skrive de innleggene leserne vil klikke som gale for å få lese. Jeg har en plan…
Mange av dere har sikkert fått med seg den Vennskapelige kappestriden mellom Allan og kjerringa om hvem av oss to som når bloggtoppen først. Så siden det er Allan som ligger på plassen over meg på bloggtopplista i dag tenkte jeg at det passer med en oppdatering på den kappestriden. Det er nok med sorg jeg må meddele at Allan nok leder. Ikke bare hadde han 60 flere sidevisninger enn meg i går og endte på plassen over meg på bloggtopplista, han nådde nok en gang en andreplass en gang i forrige uke. . Min bestenotering er en tredjeplass. Jeg liker ikke å innrømme det. Han er stort sett et hestehode foran meg. Håpet er å ta han i en sluttspurt, men denne kjerringa er liksom ikke laget for spurt og sprint. Sprinte mot toppen!!??? Jeg som stavrer meg opp trapper et trinn om gangen, hva er det jeg fabler om?
Men på ett punkt slå jeg Allan langt ned i støvelskaftene. Han skriver at han og bloggerfruen feirer 14 års bryllupsdag i dag. Gratulerer masse, forresten. Vel, hvis jeg holder ut med Gamle Gubben Grå tre måneder til så kan vi feire 30 års bryllupsdag.
I går ble jeg på ny innhentet av fortiden. Minnet om det livet som en gang var. Det engasjerende, hektiske livet jeg elsket. Det nærmer seg landsmøte i Radiografforbundet. Forbundet hvor jeg i mange år har hatt verv og vært en aktiv tillitsvalgt. Det var ei fra valgkomiteen som ringte. Jeg har i inneværende periode vært tredje vara til representantskapet, et råd som vel har ett møte i året. Jeg har aldri blitt innkalt, tror jeg. Jeg har i det minste aldri møtt. Det var et lignende verv hun lurte på om jeg ville ha. Eller et verv som mest sannsynlig ikke ble noe av. Jeg ble spurt om å være første vara til et utvalg som mest sannsynlig blir vedtatt nedlagt på landsmøte men som valgkomiteen må ha kandidater til. De kan jo ikke foregripe beslutninger som skal tas på landsmøtet. Hun trengte bare et navn på ei varaliste til et utvalg som antakelig aldri blir oppnevnt. Jeg sa nei.
Det var ikke for å være vrang og vanskelig. Det var mest fordi jeg ikke føler meg valgbar. At jeg ikke ønsker at navnet mitt skal stå i landsmøtepapirene. Jeg tok farvel med det gamle livet på forrige landsmøte. Det blir tre år siden til høsten. Det var vondt og vanskelig å legge det livet bak meg. Det var godt den gangen å ha den lille fliken av tilknytning som vervet som tredje vara til representantskapet ga, men nå er det helt klart riktig å kutte også det siste lille båndet til organisasjonen. Har ikke behov for å være noen syvende far i hornet på veggen. For å være grei kom jeg med et navn hun kunne spørre i stedet. Til noen jeg tipper vil si ja.
Slike henvendelser setter tanker i sving. Misforstå meg rett, jeg satt pris på å bli spurt. Satt pris på å ikke være helt glemt. I løpet av den lille telefonsamtalen begynte jeg å reflektere over om det å erstatte representantskapet med et kontrollutvalg var riktig, kjapt innom begrunnelsen den gang representantskapet ble opprettet, og konkludere om hva jeg mente i saken. Slik er jeg skrudd sammen. Jeg er et menneske som har som personlighet å automatisk reflektere over problemstillinger jeg møter på min vei. Oftere og oftere føler jeg at det blir sett på som en feil. Noe som føyer seg til lista over alle mine andre feil og mangler.
Jeg går på AAP. Det betyr at det er NAV som betaler “lønna” mi. På samme måte som en arbeidsgiver har rett til å bestemme over tiden min den perioden jeg er på jobb har NAV rett til å bestemme hva jeg skal bruke tiden min på. Men mens de fleste arbeidsgivere forstår at deres rett til å styre og bestemme over arbeidstakernes liv begrenser seg til arbeidstiden virker det som om NAV så vel som mange andre i samfunnet mener at når man er på AAP har samfunnet noe med hva du gjør hele døgnet, syv dager i uka.
Det er der følelsen av at det er noe feil med meg kommer inn. For i og med at jeg går på AAP mener mange at det er feil av meg å la meg engasjere. Eller i det minste å gjøre noe med engasjementet.
Som mottaker av AAP burde man i følge noen ikke delta på landsmøte i et politisk parti, sitte i kommunestyre eller være leder for et lokallag. Når man klarer det burde man heller være i arbeid.
I juni bruker jeg ca. 15 timer på hobbyen min, politikk. Da har jeg regnet med møter i kommunestyre så vel som lokallag samt et utvalg jeg sitter i. Hvis jeg som AAP mottaker hadde hatt som hobby å jogge og hadde jogga en halv time hver dag i en måned hadde ingen reagert. Eller det hadde mer blitt sett på som positivt. Vedkommende var aktiv og trente. Stjerne i boka og smilefjes.
Driver man med politikk får man direkte og indirekte høre at hvis man klarer det kan man jo like godt være i arbeid. Vel, jeg ville bli langt mer sliten av å jogge i 15 timer enn å drive med politikk. Også hvis jogginga ble porsjonert ut med en halv time om dagen.
Jeg er et engasjert menneske. Jeg kan ikke høre på radio eller lese en avis uten at jeg lar meg engasjere. I dag var det en nyhet på radioen om døde mennesker fraktet i varebil som vakte engasjementet mitt, i går var det resultatet av valget på Europaparlamentet pluss litt byutvikling. Om jeg ikke hadde politikken, en arena hvor jeg føler at jeg kan få brukt engasjementet mitt på en positiv måte, ville jeg fremdeles være like engasjert. Det er personligheten min. Engasjert og kanskje en anelse frustrert over at jeg ikke kunne være med å påvirke, bare sitte og skrive hatske kommentarer på nett eller dynge bloggen ned med all min frustrasjon.
At jeg har en blogg er forresten og feil i noens øyne. Klarer jeg å trykke på knappene på et tastatur mens jeg drikker te burde jeg og klare å være i arbeid. Jeg lurer litt på hvordan arbeidshverdagen til folk som hevder slikt er. Slik jeg kjenner arbeidslivet forventer en arbeidsgiver langt mer enn at du klarer å trykke på tastaturet og drikke te.
Vi mennesker er forskjellige. Det er ikke sikkert at det som gir livet mitt mening er det du ville brukt dine siste rester av energi på. Jeg tror alle, syke eller friske, føler behov for å finne noe som gir livet mening. Ha noe som gjør at de føler at de lever, at de trengs, at de er en del av samfunnet. Om så bare for noen timer. Gi oss ikke dårlig samvittighet fordi om vi bruker energi på det som gir livet mening.
