Regnet sluttet heldigvis før jeg kom meg ut med hundene. Det ble til og med snev av blå himmel. Turen gikk både elvelangs og gatelangs i byen jeg er så glad i. Det er flere enn han store utbyggeren som har et hjerte for byen….
Blant blomstrende rosehekker og duftende sjasminbusker har jeg gått i gater hvor byen ennå ikke har mistet sitt småbypreg.
Jeg har sett med vemod på det flotte bygget Hønefoss skole som ikke lenger er skole, og selv om huset fremdeles syder av liv og er i bruk synes jeg det er trist at det erværdige bygget ikke lenger er skole. Kall meg gjerne nostalgiker, men jeg mener at også bygg med historie og sjel har sin verdi.
Når vi snakker om gamle hus med sjel men ingen verdi så gikk jeg og forbi nok et bygg de som bestemmer ikke ser nytten av å ta vare på og bevare. Hønefoss sykehjem.
Joa, selv jeg ser at det kan se litt slitent ut. Bygg gjør fort det når de blir stående tomme og forfalle. Hus trenger folk akkurat som folk trenger hus. Og ja, jeg vet at folk har fått ly der i vinter, men regulær drift har det ikke vært det på noen år.
Planen er å jevne bygget med jorden, og så bygge et nytt…. Jeg leter litt etter ordene, for hva er det egentlig vi har vedtatt å bygge? Ordene sykehjem eller omsorgssenter måtte ikke være med i navnet. Det planlagte bygget som har en prislapp på 1.000.000.000 kr har fått navnet Vesterntunet. Hvem som fikk den ideen er jeg usikker på, men den er relativt kunnskapsløs både når det gjelder historie og geografi. Området sykehjemmet ligger på, Vesterntangen har vært et villaområde i rundt 100 år. Riktignok ble det bygd noen blokker der på 50- og 60-tallet, men helt klart et område preget av småbyidyll. Så hvorfor bruke betegnelsen tun, som jo assosierer til gårder på landsbygda? Og Vesterntunet, altså tunet på Vestern ligger vel på Vestern gård? Den ligger i Haugssbygd på toppen av Vesternbakken, altså godt utenfor bygrensa og et par kilometer lenger øst.
1.000.000.000 kroner. Jeg har problemer med å forstå at vi ikke kan få et velfungerende sykehjem ved å rehabilitere bygget for den summen, ja kanskje for langt mindre enn det. Rehabilitere og samtidig ta vare på historien og sjelen i bygget som står der i dag. Oppgradere parken utenfor til glede for beboere både på sykehjemmet og i området rundt.
Slike tanker tenker denne kjerringa mens hun labber rundt med hundene. Kjerringtanker.
Mandag og ny uke. Regnet siler ned utenfor Drømmehuset. Kroppen verker. Jeg har sovet litt dårlig. Nå føler jeg for å våkne langsomt med tekopp og tastatur. Få være litt i bobla mi.
Får litt sånn ærefrykt når jeg ser hvem som er på plassen over meg på bloggtopplista. Hvem sitt innlegg jeg skal sitte og reflektere over i dag. Det er Janne Nordvang! Dronninga for små øyeblikk. Bloggen jeg henter meg en ekstra tekopp og virkelig koser meg med på søndagene. Sammen med varme rundstykker er helt klart Jannes oppsummering over ukas små øyeblikk søndagsmorgenens høydepunkt. For de som ikke kjenner bloggen så oppsummerer Janne ukas små hverdagslige øyeblikk hver søndag morgen. Det er sjelden de helt store begivenhetene. Det er de små gledene hun skildrer. En stille morgenstund i et sovende hus, tur i skogen med en hund, en liten kjøretur i regnet med mannen sin…. Hverdagens små øyeblikk. De som er der for oss alle, men som Janne er så god til å legge merke til og sette ord på.
Jeg leser at Janne har tatt på ullsokker på en juni-søndag. Skildrer det å sitte med ullsokker på en søndag morgen som et fint øyeblikk. Jeg henter raggsokkene Barndomsvenninna mi har strikket og kjenner straks at mine bare tær får litt varme. Jo, raggsokker i juni kan være et fint øyeblikk.
Jeg tar en ny slurk av tekoppen, og føler at selv om det regner utenfor vinduet så har jeg det godt her og nå. Tekopp, tastatur og raggsokker strikket av ei god venninne. God start på dagen.
Snart skal jeg ta på meg regntøy og vandre ut i regnet sammen med hundene. Ja, hvis jeg får med meg Charlie Chihuahua da. Han er fremdeles litt våt etter en hastetur ut sammen med Gamle Gubben Grå sånn rundt 05.20 i dag. Fint øyeblikk det og. Både og få med seg sånn i halvsøvne at noen går ut i regnet med en masete hund mens jeg kan kølle meg sammen under ei varm dyne og sove videre, og å gå ute i regn med hundene en juni-formiddag. Regnværstur kan være ok når man har fått begynt dagen litt rolig, er kledd for været og vet at en kan vrenge av seg våte klær og finne frem koseklærne når turen er over.
Koseklærne blir kanskje ikke på så lenge i dag. Det er medlemsmøte i Rødt Ringerike i kveld. Foredragsholder kommer og skal innlede og så skal vi diskutere byutvikling. For meg blir det en fin stud. Engasjerte mennesker. Debatt. Gleder meg.
Gamle Gubben Grå nynner til en gammel slager på radioen i bakgrunnen. Just A Gigolo I Ain’t Got Nobody med Louis Prima. Fint øyeblikk. Høre Gubben nynne til radioen selv om han ble vekket av en masete hund og var ute i regnet før klokka var 05.30.
Kjenner på hvor glad jeg egentlig er i den fyren. Over tretti års samliv. Vi har 30 års bryllupsdag til høsten. Perlebryllup. Et samliv som har blitt noe fint og verdifullt, akkurat som et sandkorn i en østers blir til en perle. Det har vært mange sandkorn i livene våre. Det har absolutt ikke vært en dans på roser disse tretti årene. Likevel, det føles fint å tenke på alt vi har opplevd og alt vi har gjennomlevd sammen. Vi er litt av et team. Sitter her en regntung og grå mandag og kjenner på hvor glad jeg er i mannen min. Fint øyeblikk.
Livet består av hverdager. Ofte er de litt grå. Janne Nordvang og hennes små øyeblikk gjør meg bedre til å se de små øyeblikkene i mitt eget liv. For de er der, selv når dagene kan virke både grå og tunge.
Jeg tror jeg har funnet ut hvorfor Gamle Gubben Grå drikker så mye kaffe. Det er for å overleve heksa som av og til finnes i denne kjerringa. Den oppdagelsen gjorde jeg på Hadeland Glassverk i dag. Det er nemlig ikke bare Lego som utgjør kunsten på glassverket i sommer. Det er og en salgsutstilling med bilder av kunstneren Bjørg Thorhallsdottir.
Bildet over “snakket” liksom til meg. Det samme var det flere av de andre bildene som også gjorde. Blant annet det bildet under her. Det er slik jeg føler det når jeg benker meg med tekopp og tastatur og skal reflektere over det siste innlegget til bloggeren over meg på bloggtopplista.
Bjørg Thoraldsdottir er islandsk-norsk kunstner, forfatter og foredragsholder. Hun har utsmykket flere kirker og bygninger i Frankrike og Spania med mosaikk, marmorutskjæringer og blyglassvinduer. Thorhallsdottir har også illustrert flere bøker og tidsskrifter.
Thorhallsdottir er kjent for sin naive stil og bilder med hverdagsfilosofi.
Hun inspireres av ønsket om å skape en bedre verden og hjelpe andre, og hennes kunst reflekterer verdier som kjærlighet, respekt, glede og fred. Hun drømmer om en verden hvor alle har det bra, og kunsten hennes skal være en rettesnor dit i følge wikipedia.
I 2005 grunnla Thorhallsdottir organisasjonen Hjertefred, som nå har blitt en landsomfattende organisasjon med 27 lokallag over hele Norge. Organisasjonen samler folk på Allehelgensdag for å minnes de man har mistet med en time med lys og kjærlighet, samt underholdning i form av sang, sirkusartister, dansere og ord til ettertanke.
For meg er dette kunst med mening.
Som dere skjønner har kjerringa virkelig vært kulturell i dag. Kost meg på Hadeland Glassverk sammen med Eldste Sønn og Gamle Gubben Grå.
Har du hørt om kunstneren Nathan Sawaya? Han er en amerikansk kunstner som lager store tredimensjonale kunstverk av lego-klosser. Etter å ha turnert i over 100 byer i 24 land og kommet inn på CNNs liste over “Må-se”-utstillinger, er utstillingen hans Art of the Brick i sommer utstilt på Hadeland Glassverk.
Eldste Sønn har alltid vært glad i lego, og hadde ytret ønske om å se utstillingen. Jeg tenkte det kunne være en grei aktivitet en regnværs-søndag.
Flott utstilling. Her har det gått med noen klosser.
En del av utstillingen er viet truede dyrearter.
Neste del var viet kjente kunstverk. Fremdeles er alt laget av lego.
Den siste delen var det mennesket som var temaet.
Imponert overkunstformen.
På slutten klarte jeg ikke å dy meg. Jeg måtte bli en del av en installasjon, og Eldste Sønn måtte forevige sin kjære mor som ikke noe mindre enn en engel. Tipper mange vil mene at de englevingene er rimelig malplassert.
Så sitter jeg her for tredje gang denne uka og skal reflektere og komme med noe fornuftig om temaer som flesk og duppe, skinnstekt hyse og hestebiff. Er det rart det unnslipper denne kjerringa et aldri så lite sukk? Jeg trenger virkelig en kopp te.
Det hjalp ikke stort med te. Jeg finner fremdeles ikke skinnstekt hyse mer inspirerende. Tror temaet er uttømt for min del.
Ikke var middagen i Drømmehuset i går stort å skryte av heller. En pastarett med gresskar og chevrè. Ja, og litt skinke og brødsmuler. Var i grunn kjedelig og litt tørt. Vi ble mette da, det er vel det viktigste. Fylte på med litt ostepop utover lørdagskvelden.
På innlegget Staur og underbukser fikk jeg en kommentar som gikk på at ved stortingsvalget i 1945 så fikk Kommunistpartiet flere representanter enn Bondepartiet. Det var et faktum jeg ikke var klar over, så jeg måtte jo sjekke litt.
Det stemte. NKP hadde en oppslutning på 11,9% ved valget i 1945 og var landets 4. største parti. En økning på hele 11,6% fra valget i 1936. Bondepartiet hadde en oppslutning på 8% som var en nedgang på 3 %.
Resultatet kunne lett ha blitt noe annerledes. I Stavanger var det bare én stemme unna at Norges Kommunistiske Parti fikk et ekstra mandat; da ville Arbeiderpartiet hatt halvparten av representantene, med NKP i vippeposisjon. Arbeiderpartiet måtte da enten ha danna en mindretallsregjering eller en koalisjonsregjering sammen med NKP. Det ble oppdaget feil i stemmetellingen i Stavanger, og NKP la inn klage og krevde omvalg. Valgstyrene, både lokalt og nasjonalt, valgte å godkjenne valget til tross for at alt tyder på at NKP hadde rett. Saken ble enda verre av at det ble avlagt vitnemål om at det flere steder mangla lister fra NKP i valglokalene. I Flekkefjord hadde ingen valglokaler lister fra NKP, og valgfunksjonærene avviste muligheten for å skrive partinavnet på blanke stemmesedler. Flere NKP-medlemmer så seg derfor nødt til å stemme på Arbeiderpartiet, og Flekkefjord ble den eneste av Norges seksti kjøpsteder som ikke hadde en eneste stemmer på NKP dette året. (Kilde: Stortingsvalget 1945, Lokalhistoriewiki.no)
Jeg filosoferer litt over hvorfor NKP fikk et så stort oppsving etter krigen. Fra å være et lite parti med 0,3% og så bli det fjerde største partiet. Hvorfor stemte folk plutselig på NKP? Var de ikke redd disse forferdelige kommunistene? Hvorfor trodde de at de hadde noe å bidra med nå som landet skulle bygges opp igjen?
Jeg vet ikke, jeg levde ikke da. Men jeg tenker at kanskje det har noe med at folk hadde fått føle på kroppen hva nazisme, fascisme og annet høyreekstremistisk tankegods kan føre til.
Nasjonal Samlings ideologi var i hovedsak nasjonalistisk, med sterke fascistiske overtoner. Flere av lederne i partiet, slik som Frederik Prytz og Johan Bernhard Hjort hadde tidligere vært aktive i Høyre, mens Quisling hadde vært Forsvarsminister i to Bondeparti-regjeringer
Nasjonal Samling anså Sovjetunionen og kommunismen, «bolsjevikene», som sin største motstander. Som andre fascistiske partier var NS sosialt konservative, svært nasjonalistiske, og kun «sosialistisk» i den form at man foraktet storkapitalismen (som man mente ødela bondesamfunnene i Norge) og ønsket en sterk stat organisert gjennom fører-prinsippet, hvor makten gikk ovenfra og ned. Det var et diktatorisk styringssystem der de viktigste oppgave var å disiplinere medlemsmassene, særlig innen fagbevegelsen og arbeidslivets organisasjoner. Staten skulle selv være en stram organisasjon, med vekt på enhet, disiplin og samarbeid. Det var først og fremst en styringsmodell for tysk og italiensk fascisme i mellomkrigstiden.
Så ja jeg tror noe av oppslutningen om NKP kan forklares av at folk ønsket å ta avstand fra den politikken okkupasjonsmakten hadde utøvd. De ønsket å være med å bestemme sin egen hverdag.
Folk fryktet ytre høyre mye mer enn de fryktet kommunismen. Mange av kommunistene hadde og vært aktivt med i motstandsarbeidet i Norge under krigen, både blant Gutta på skauen og i annet illegalt arbeid. Sovjetunionen var med å frigi Finnmark. Nordmenn der var glade når den Røde Arme’ dukket opp.
Når man ser på politiske strømninger i Europa i dag kan man se mange likhetstrekk med mellomkrigstdens Europa. Ikke minst når man ser hvordan høyreekstreme partier blomstrer opp og får fotfeste i nasjonalforsamlingene i land etter land.
Noe av vitsen med å lese og lære om historie er slik jeg ser det og ta lærdom av historien. Unngå å gjøre samme feilen en gang til. Hvordan kan vi demme opp mot fremmedhatet og fremmedfrykten som er grunnlaget for mye av fremveksten av de høyreradikale partiene i Europa? Enten vi snakker om Giorgia Meloni, fra Fratelli d’Italia, Ungarns Viktor Orbán og hans parti Fidesz eller Nederlands Geert Wilders og hans Partij voor de Vrijheid.
I disse dager er det valg til Europaparlamentet. Mellom 6. og 9. juni kan 350 millioner stemmeberettigede EU-borgere velge sine representanter til parlamentet. Dagens parlament består av sju politiske grupper med henholdsvis Kristendemokratene (EPP) og Alliansen av sosialister og demokrater (S&D) som de største. 720 representanter skal stemmes inn i år, 15 flere enn i forrige periode- Identitet og demokrati-gruppen representerer ytre høyre. Franske Marine Le Pens Nasjonal Samling er blant partiene som inngår her. Sammen med Europeiske konservative og reformister, styrt av Italias statsminister Georgia Meloni, ligger de an til å kunne få 144 av parlamentets seter, ifølge meningsmålingen til Politico. I dag har de til sammen 118 seter. I tillegg kommer flere mindre grupperinger på ytre høyre, som kontroversielle tyske AfD. Gjør de det bra, kan endringene i parlamentets sammensetning bli stor.
En høyredreining kan bety mer søkelys på nasjonale problemer og strengere grenser, og mindre på grønn omstilling og arbeideres rettigheter. Sverigedemokraterna fører valgkampanjen «Mitt Europa bygger murar». Å sikre Europas grenser mot masseinnvandring er en av partiets kjernesaker. Videre er de sterkt kritiske til EUs klimapolitikk, som de mener er mest symbolpolitikk. Høyrepopulistiske partier maner til splittelse heller enn samhold, og de kan utgjøre en trussel både mot faglige rettigheter og i verste fall også mot demokratiet.
Det er dyrtid og stor usikkerhet i Europa som i Norge for tiden. Prisene stiger langt mer enn lønningene. Kraftprisene har gått til himmels. Folk føler usikkerhet for krigen i Ukraina og hvilke følger den får for de andre europeiske landene, både på kort og lang sikt. Ytre høyre-politikere har forstått betydningen av følelser, og derfor gir stemme til folks mistenksomhet og utrygghet. De gjør uro om til politikk, mener Claes-Mikael Stahl han er visegeneralsekretær i ETUC, en sammenslutning for europeisk fagbevegelse.. For eksempel når de snakker om at innvandrere kommer og utkonkurrerer folk på arbeidsmarkedet.
For de som kjenner til historien, høres dette ikke kjent ut? Minner det ikke om både tankegods og strømninger fra mellomkrigstidens Europa. Vi husker hvor den førte oss. Vil vi virkelig dit igjen?
Nei jeg sier ikke at Putin er svaret. Putin og oligarkene er vel ikke akkurat et samfunn med små forskjeller? I følge EU-parlamentsmedlem Marc Angel er det studier som viser pengestrøm fra Russland til høyreekstremistiske partier. Det er mange som kan se seg tjent med et splittet Europa.
Da det norske folk hadde følt konsekvensene av nazistisk og fascistisk politikk på kroppen sist fikk NKP et sold oppsving. Hvorfor vet jeg ikke, men jeg tror det kan ha noe med at folk følte for samhold, solidaritet og det å bygge ladet sammen. Man ønsket det motsatte av hva man hadde følt på under okkupasjonen.
Gulv er vasket. Sofaer støvsugd, late Brit (robotstøvsugeren) jakter hybelkaniner, oppvaskmaskinen durer fornøyd. Kort sagt Drømmehuset er klart for helg.
Så da blir det vel en tur til byen og en kaffe-latte og kanskje litt iskrem? Forrige helg var Gamle Gubben Grå borte, helgen før det var jeg på Rødt-dagene og i pinsen var Gamle Gubben Grå på hytta på fjellet sammen med guttene. Vi har altså ikke hatt lørdagskaffekoppen vår på over en måned! Har muligens drukket kaffe på andre dager enn lørdag men det snakker vi ikke så mye om akkurat nå. Jeg føler for litt lørdagskos.
Følelser er temaet i dag. Jeg er ikke den som reflekterer mest over følelsene mine. Sette ord på tankene mine er en ting. Sette ordene på følelsene er noe annet. Av bildet jeg har valgt skjønner du kanskje at følelsene ikke er av de lyseste.
Det hadde vært lett å spøke ting bort. Skrevet at jeg følte meg våt. Jeg har akkurat gått en tur med masete hunder i regnvær. Jo jeg hadde på jakke, men ikke hette eller lue. Skrevet at jeg føler for litt ro rundt meg. Det er en slik morgen jeg blir avbrutt hele tiden. Jeg er på andre tekoppen, den første ble kald før jeg fikk drukket stort av den. Avbrutt i te-drikking og avbrutt i tankene mine her jeg sitter med tekopp og tastatur.
Men det var ikke tanker jeg skulle dele i dag. Det var følelser. Det å beskrive følelser tar litt tid, og jeg trenger litt ro rundt meg. Ro til å kjenne etter hva jeg egentlig føler. Finne de rette ordene. Det er ikke alltid like lett å sette ord på følelser.
Jeg tror følelsene mine i dag best kan beskrives som uro. Uro eller usikkerhet. Det er ikke en god følelse for kjerringa som liker å være den som fikser alt.
Samtidig er uro og usikkerhet ordene jeg bruker. Ikke angst eller panikk. Følelsene er langt fra så sterke. Jeg har en form for kontroll. Jeg tror ikke uroen er noe å uroe seg over. Kall det heller at det skjer ting rundt meg som jeg ikke har kontroll på, hvor jeg ikke kan ta grep og ordne opp. Jeg må bare vente å se hvordan ting utvikler seg.
Vi mennesker påvirkes av så mangt. Også av ting som skjer i livene til mennesker rundt oss. Både hva som skjer i livene til folk i nær familie, til venner og til mer perifere bekjente. Mennesker er flettet sammen på så mange vis, og det som skjer i ett menneskes liv påvirker mange i større eller mindre grad i det innfløkte nettverket som kalles livet.
Så det som skaper følelse av uro og usikkerhet i dag er ikke først og fremst en uro for meg selv, men mer for noen som er en del av mitt nettverk. Hvem eller hva er ikke så farlig. Det er ikke alt som skal brettes ut på blogg. Dette handler om mine følelser. Ikke om livene til folk rundt meg.
Jeg har alltid likt historie. I den siste uka har jeg lest mye om politikken på 60-tallet. Noe av det kom til uttrykk i innlegget Staur og underbukser. På det innlegget fikk jeg en kommentar;
V. Quisling var aldri medlem av Bondepartiet. Men han var med i ei bondepartiregjering frå 1931 til 1933.
Nå handlet innlegget om Per Borten og hans tid i Bondepartiet (som ble Senterpartiet mens han var leder). Altså handlet innlegget om tiden etter krigen. Men ja, jeg hadde vel hørt at Vidkun Quisling hadde vært minister på 30-tallet, men hadde vel aldri reflektert så mye over hva slags regjering det var. Altså hvilket parti som styrte eller når det egentlig var. Så her ble vitebegjærligheten vekket.
Vidkun Quisling var forsvarsminister i Peder Kolstads regjering som tiltrådte i mai 1931, og i Jens Hundseids regjering. Altså praktisk talt i to regjeringer. Hundseid overtok som regjeringssjef da Kolstad døde i mars 1932.
Det var på anbefaling fra Nationen-redaktør Aadahl at statsminister Peder Kolstad valgte Quisling, som ikke var medlem av Bondepartiet, til forsvarsminister. Quisling hadde en sterk administrativ bakgrunn fra tiden som diplomat og som Nansen-hjelper. Ved Nansens død våren 1930 debuterte Quisling som politisk skribent med artikkelen «Politiske tanker ved Fridtjof Nansen død. Av kaptein Vidkun Quisling». Her beskrev han blant annet sine tanker om oktober-revolusjonen og marxismen. Teksten ble såpass populær at Tidens Tegn-redaktør Rolf Thommessen bad Quisling skrive mer, og utover sommeren og høsten jobbet han med et bokmanuskript. Ved siden av en tradisjonell bokutgivelse på Jacob Dybwads forlag ble teksten publisert som en artikkelserie i tretten deler i Tidens Tegn. 15. september stod første del av Russland og vi på trykk, og Thommessen gav hver eneste artikkel førstesiden. «Russland og vi»-artiklene hadde også imponert Bondeparti-ledelsen, og var nok og medvirkende årsak til at han fikk en ministerpost.
Russland og vi hadde stort fokus på rasens plass i historien og politikken. Quisling ser på den russiske revolusjon som en «raseoppstand, der lavere – vesentlig orientalske – mennesketyper har reist seg og fordrevet de høyere, på samme måte som det lavere rasestoffet gjorde kort prosess mot det høyere under den store franske revolusjon hundre år før.» Quisling anså marxismen som den viktigste hindringen for Norges nasjonale gjenreisning, og bolsjevikene blir omtalt som «en sammensvergelse mot den nordisk inspirerte europeiske sivilisasjon»
Jeg er litt usikker på om Bondepartiet egentlig var tjent med å ta med Quisling i regjering. Man kan vel si at han var en minister det stormet en del rundt.
Arbeiderbladet angrep ham fra dag én, og omtalte utnevnelsen av forsvarsministeren som «ikke mindre enn en skandale».
28. mai 1931, 16 dager etter at regjeringen hadde tiltrådt, kunne Arbeiderbladet avsløre at Vidkun Quisling var med i en hemmelig organisasjon kalt Nordisk Folkereisning.Organisasjonen hadde blitt formelt stiftet 17. mars 1931, Ikke nok med at Arbeiderpartiet avslørte at organisasjonen fantes, de kunne også publisere programmet til bevegelsen. Nordisk Folkereisning hadde fem ambisiøse hovedpunkter på programmet. De ønsket å «knuse marxismen, reise rasen, vinne arbeiderne, etablere et riksting og lede utenrikspolitikken i nordisk retning». Programmet gikk hardt til angrep på det parlamentariske systemet. Quisling som var det politiske midtpunktet i organisasjonen, mente at parlamentarismen ikke kunne ta seg av «de nasjonale oppgaver». «Marxismen» – her refererte Quisling til Arbeiderpartiet – var hovedproblemet for samholdet i det norske folk, og han skrev at «den bosjevikiske og rabulistiske ånd brer sig i våre byer og bygder, og i bakgrunnen truer en blodig social revolusjon…». Nordisk Folkereisning gikk heller inn for et korporatistisk samfunn etter fascistisk modell, der arbeidere og ledere i forskjellige bransjer skulle gå sammen i «næringsråd», som igjen skulle møtes i et «Riksting». Rikstinget skulle etter hvert sidestilles med Stortinget, noe som ville medføre en åpenbar omveltning av Norges politiske system. Bevegelsen hadde et sterkt autoritært preg, og organisasjonens lover gav «føreren» alt ansvar og ubegrenset makt. Quisling krevde ufravikelig troskap og underkastelse fra medlemmene, og alle som ble tilknyttet Nordisk Folkereisning, måtte skriftlig bekrefte at de støttet bevegelsens politiske ideer.
Dagbladet omtalte Quisling som «fascist». Avisen satte spørsmålstegn ved hvordan man kunne ta lederen for en slik bevegelse inn i regjeringen.
Etter påtrykk fra Kolstad og andre ledende borgerlige politikere gikk Quisling ut av Nordisk Folkereisning – uten at det hjalp så mye på kritikken og fascist-stempelet.
Mesteparten av 1931 var norsk næringsliv lammet av en storkonflikt. Norsk Arbeidsgiverforening (NAF), en av forløperne til NHO, bestemte at lønnen skulle settes ned mellom 15 og 20 prosent på grunn av rasjonaliseringspolitikken. LO godtok ikke dette, og foreslo en reduksjon av arbeidstiden. NAF svarte med lockout. Lockouten varte fra februar til august i 1931. 60 000 arbeidere var utestengt fra arbeidsplassene, og 7,5 millioner arbeidsdager gikk tapt. Mens lockouten pågikk lot Norsk Hydro og Union Co. noen kontraktsarbeidere utføre en del arbeid. Dette ble oppfattet som streikebryteri og førte til en opptrapping av konfliktnivået. Om ettermiddagen 8. juni, tre uker etter at regjeringen Kolstad hadde tiltrådt, marsjerte 2 000 arbeidere til Hydros utskipningshavn og lasteplass på Menstad, hvor 100 statspolitifolk passet på kontraktsarbeiderne. Det ble et voldsomt sammenstøt der tre politimenn ble alvorlig skadet.
«Menstadslaget», som hendelsen ble kjent som, førte til at regjeringen kom sammen for å diskutere om man skulle sette inn hæren for å gjenopprette ro og orden. Under regjeringskonferansene forholdt Quisling seg passiv, mens statsminister Kolstad og justisminister Lindboe tok den aktive rolle. Regjeringen vedtok å sette inn militære styrker, og forsvarsminister Quisling iverksatte som fagstatsråd tiltakene. På tross av at det var andre i regjeringen som ivret for en militær løsning, var det Quisling som fikk skylden i offentligheten, og spesielt arbeiderpressen var kritisk. «Den halvfjollete forsvarsministeren har gått til alminnelig mobilisering i Telemark», skrev Arbeiderbladet, og det var ikke før Lindboe publiserte sine memoarer i 1959 at offentligheten fikk et noe mer nyansert bilde av hendelsene sommeren 1931.
Vanskelighetene fortsatte i regjeringen sommeren 1931. Norske fangstmenn hadde tatt seg til rette på Øst-Grønland, der de i Norges navn hadde okkupert området og døpt det Eirik Raudes Land. Regjeringen tok i første omgang ikke okkupasjonen på alvor, men etter hardt press fra Grønlandslagene og et hardkjør i Dagbladet besluttet regjeringen å godkjenne anneksjonen. Dette førte til stor strid i Stortinget, og Quisling ble igjen i media utpekt som en pådriver for den harde linje. Enda han også under denne regjeringskonferansen holdt munn. Han sa stort sett aldri i noe i diskusjonene i regjeringen. Etter intens lobbyvirksomhet valgte Stortinget og en enstemmig regjering å gå inn for å annektere området 10. juli 1931. Nå hadde regjeringen regjert i under to måneder.
5. februar 1932 var statsråd Quisling igjen på avisenes forsider. «Forsvarsminister Quisling utsatt for et mystisk overfall : Forsøk på spionasje i Forsvarsdepartementet», skrev Aftenposten, mens Arbeiderbladet hadde en litt annen vinkling med overskriften «En røverfilm i Forsvarsdepartementet» Nordahl Grieg skrev om dette i 1936. Han nevner flere forhold som taler i mot at dette var et reelt overfall, og ikke noe som fant sted kun i Vidkun Quislings fantasi. Det ble utlyst en belønning på 5.000 norske kroner til den som førte til at gjerningsmannen/ mennene blir fanget. Tilsvarer over 131.000 kroner i dagens verdier. Likevel var det få med tips. Forsvarsdepartementet var og bevoktet og de som bevoktet bygget hadde ikke sett noen komme eller gå. Quisling fikk ubetydelige sårskader, men hadde helt klart tegn på hjernerystelse. Saken ble heller aldri oppklart.
Etter at statsminister Kolstad døde i mars 1932 etter lengre tids sykeleie, overtok Jens Hundseid som regjeringssjef. Hundseid ønsket seg egentlig ny forsvarsminister, men etter at Jon Sundby hadde forsvart Quisling, ble han med videre i den nye regjeringen.
Trontaledebatten ble spesielt opphetet det året. Etter at arbeiderpartitoppene Johan Nygaardsvold og Børge Olsen-Hagen hadde vært svært kritisk til forsvarsministeren fra Stortingets talerstol – blant annet med henvisning til det påståtte pepperoverfallet – fikk Quisling anledning til å slå tilbake to dager senere. Quislings tale var særdeles oppsiktsvekkende, da han hevdet å ha dokumentasjon på at Arbeiderpartiet og kommunistene stod i hemmelig ledtog med sovjetrusserne for å ta over makten i en væpnet revolusjon. Talen ble, forståelig nok, en politisk bombe. Store deler av den borgerlige opinionen støttet Quisling, og det haglet inn med brev og støtteerklæringer. I de politiske miljøene var imidlertid mottagelsen mer blandet. Både ledelsen i Arbeiderpartiet og i de borgerlige partiene ønsket at den påståtte dokumentasjonen måtte offentliggjøres og granskes av en spesialkomité satt opp av Stortinget. Stortingets spesialkomité satte straks i gang arbeidet med å gå igjennom Quislings dokumentasjon. Dokumentene var i hovedsak fra Forsvarsdepartementet, samlet inn av den militære etterretningstjenesten. Quisling la frem store mengder skriftlig materiale, men dokumentene stod hver for seg svakt, og det var alt i alt svært tynne bevis for Quislings sterke påstander. Avhørene med ledende arbeiderpartipolitikere ledet heller ikke til noe håndfast. Likevel falt komiteens borgerlige flertall i sin konklusjon ned på at forsvarsministeren hadde belegg for sine påstander. Arbeiderpartiets mindretall slaktet imidlertid Quisling og etterretningstjenesten, og krevde at «Generalstabens efterretningsvirksomhet som indrepolitisk spioncentral bringes til ophør» Quisling selv anså komiteens rapport som en seier for eget syn,
Forholdet mellom Quisling og Hundseid var alt annet enn godt. Hundseid hadde jo ønsket å skifte ut Quisling som forsvarsminister. Quisling på sin side forsøkte å utmanøvrere Hundseid og ta lederplassen i Bondepartiet.
Det hele kulminerte med Kullmannsaken. Pasifismen var på fremmarsj i mange miljøer i mellomkrigstiden etter blodbadene under første verdenskrig. I Norge på var de fleste på venstresiden for nedrustning, mens høyresiden i større grad ønsket høyere bevilgninger til Forsvaret. I 1932 hadde den norske marineoffiseren Olaf Kullmann vært på en antikrigskonkress i Amsterdam der han holdt et innlegg for fredssaken. Kullmann mente Sovjetunionen søkte nedrustning, og advarte mot at dersom «imperialistene våget å avvise Sovjet tilbud om å starte internasjonal nedrustning», så «må offiserene streike». Kullmann kritiserte også forsvarsminister Quislings uforsonlige holdning til sovjeterne.
Tilbake i Norge ble Kullmann straks avsatt av marinens overkommando etter å ha gjentatt synspunktene sine i avhør. Martin Tranmæl og Arbeiderpartiet tok Kullmann i forsvar og oppfordret til miltærstreik om det skulle bli nødvendig.
Uten å ta opp saken med regjeringen forøvrig fikk forsvarsminister Quisling forfattet et notat på vegne av Forsvarsdepartementet der han gikk inn for å stille Kullmann for retten for «organisert landsforræderi og forberedelse til krigsforræderi». Quisling bad også om at det ble tatt ut tiltale mot Tranmæl og andre i arbeiderpartiledelsen
Notatet kom som et sjokk på justisminister Asbjørn Lindboe, som ikke ønsket å handle før saken var diskutert innad i regjeringen. Quisling gikk da til pressen, og saken fikk selvsagt god dekning. De borgerlige avisene støttet tiltale mot Kullmann men mange mente at Quisling gikk for langt når han krevde å stille Ap-ledelsen for retten.
Quisling var fast bestemt på å følge Kullmann-saken til ende, og var også villig til å kaste statsministeren dersom han ikke støttet Quislings syn. Hundseid var ikke villig til å gå til sak mot Arbeiderpartiets ledelse. Dette ble starten på en feide hvor både Quisling og Hundseid oppfordret dem andre til å trekke seg fra regjeringen. Det var Quisling som i sak gikk seirende ut av den feiden. I desember 1932 meddelte Hundseid at han ville trekke seg i løpet av våren 33.
Hundseid slapp å trekke seg. Opposisjonen sørget for regjeringsskifte. Venstre stilte mistillitsforslag under finansdebatten og fikk flertall for det. Dermed var det slutt på tiden i regjering for Quisling og resten av Bondepartiregjeringen.
I dag er denne kjerringa langt lystigere. Jeg slipper å sitte og reflektere over mat men kan heller konsentrere meg om den vennskapelige kappestriden med den o så store toppbloggeren om hvem som når toppen først. Selv om dette innlegget skal handle om fjell så er det ikke en kappestrid om hvem som kommer først opp til en fjelltopp jeg har i tankene. Jeg tror ingen for alvor ser for seg denne kjerringa sprinte oppover en fjelltopp i håp om å komme først. Nei det er selvsagt bloggtoppen det er snakk om. Både jeg og Allan sikter mot stjernene og drømmer om at en gang er det vi som står der øverst – og jeg skal bli den første av oss som oppnår det.
Allan anbefaler Målselv fjellandsby for sine lesere. Et skikkelig fasjonabelt sted der der kryr av rikfolk og kakser og direktører og næringslivstopper i følge han. Jeg tenkte å anbefale området rundt hytta vår. Dere vet den med utedoen langt nede i lia. Høres kanskje ikke så fasjonabelt ut, men hytteområdet hvor hytta ligger kalles faktisk “Lille Bærum”, og det er nok av rikfolk og kakser som ferdes i området skal man dømme etter standarden på en del av hyttepalassene.
Søndre Fjellstølen er en sæterstøl og hytteidyll sør i Valdres, drøye to timer fra Oslo i Sør-Aurdal kommune i Innlandet fylke. Om vinteren er det et fantastisk løypenett av preparerte skiløyper og Skavadalen skisenter er bare en kort biltur unna. Både kafeen, butikken og hotellet som var her oppe på starten av 90-tallet er riktignok nedlagt, men det er nok av liv. Gamle hytter blir pusset opp, og nye skyter i været både her og der. I tillegg til en god del mindre hytter fra 1960-tallet, slik som hytta vår. Her er det plass til alle.
Selv om det er kjempefint på Søndre Fjellstølen om vinteren for de som liker snø, er stedet også veldig fint om sommeren. Jeg liker det vel best da, når jeg ikke må ha med fult ekspedisjonsutstyr for en tur på do. Man kan nyte stillheten, for selv om det er mye folk i fjellet er tomtene store og vi bor ikke oppe på hverandre. (I det minste ikke vi som har de store tomtene fra den gang da). Eller man kan ta små turer i nærområdet. Reinli Stavkirke i bygda på vei opp til hytta er verdt et besøk. Det samme er Bautahaugen samlinger nede i Begnadalen og Bagn Bygdesamling.
Litt sånne kultur-gåturer kan du ta ved å gå Fønhusstigen ved Kverrvilljuvet eller ta turen opp til Bagnsbergatn som er et nasjonalt krigsminne.
Liker du fart og spenning tilbys det både brettpadling og rafting i Begna og juvvandring i Hølerajuvet.
Jeg foretrekker lettere turer som en tur til makalausfjellet eller jettegrytene ved Kvitingen. Eller egentlig å rusle rundt i det flotte området rundt hytta uten at jeg alltid vet hva stien jeg vandrer på kalles eller hva som venter rundt neste sving.
Plukke sopp og bær er også noe jeg gjerne gjør når jeg er på hytta om sommeren og på høsten. Multe, blåbær og tyttebær finnes få meter fra hytteveggen. Jeg drar vel egentlig ikke på hytta for å oppleve mest mulig. Mer for å slappe av og lade batterier. Må man gjøre noe hele tiden?
Det flotte med å være i fjellet er jo bare å være der. Nyte dagene, roen og naturen.
