I går var det siste kommunestyremøte før sommeren. Nå er det “ferie” fra politikken til ut i august en gang. I det minste når det gjelder oppsatte møter. Så det er litt sånn “første dag i ferien” i dag.
Vivian er en av brukerne av kommunale hjemmetjenester. Ikke i min kommune, men i Bergen. Det er hennes siste innlegg jeg skal kommentere i dag. En skildring fra en bruker om hvordan beslutninger tatt av politikere i hennes kommune griper direkte inn i hennes hverdag.
Jeg sukker når jeg leser innlegget til Vivian. For det skal jo ikke være sånn. Brukere av kommunale helse- og omsorgstjenester skal føle seg sikre på at de får de tjenestene de har krav på og ikke bare en telefon med Sorry, vi får det ikke til i dag. Og ja det er vi som politikere som har ansvaret for at de får det.
At denne omorganiseringen er bestemt på politisk nivå forstår jeg faktisk ikke, igjen blir vi brukere utsatt for et prøveprosjekt som tydeligvis ikke er utarbeidet nok.
At en omorganisering som ikke er helt gjennomtenkt og gjennomprøvd er politisk bestemt har nok jeg lettere for å forstå.
Alle omorganiseringer dreier seg om å få ressursene til å strekke til til de oppgavene som skal gjøres. Og veldig ofte er det ikke mulig, samme hvordan mye man organiserer og omorganiserer. Har du 20 ansatte og arbeid til 30 dagsverk sier det seg selv at det ikke er organiseringen men ressursene det bør ses på.
De ansatte innen helse og omsorg enten det er på sykehus eller i kommunene har lenge løpt fortere og fortere, vikarbudsjett og grunnbemanning har blitt kuttet. Arbeidsplaner og organiseringer kan se flott ut på papiret, men det skal ofte ikke mer til enn en sykemelding eller en arbeidstaker som er hjemme med sykt barn før hele kabalen ryker. I tjenester som trenger ansatte på jobb 24 timer i døgnet, 7 dager i uka bruker de næreste lederne relativt mye tid på å få kabalen til å gå opp. Til å tette hull som oppstår i turnuser og vaktplaner og til å sikre rett kompetanse på plass til en hver tid. Noen ganger får de det ikke til. Det handler ikke om vrang vilje fra tjenestenes side, men mangel på ressurser.
Og det å skaffe nok ressurser til de oppgaver som skal utføres det er politikernes ansvar. Det er de som har ansvar for å gi tjenestene de rammene de trenger for å kunne gi innbyggerne gode og trygge tjenester – også ved sykdom og ferieavvikling. Ja til og med ved sykdom under ferieavviklingen.
I likhet med flere andre har jeg vært og tatt bilder av “spøkelsestrær”. Trær som er innhyllet i hvitt nett av Heggespinnmøll. Det er visst et bra år for de i år.
Eggene blir lagt i trærne om høsten, om våren dekker larvene blader og knopper med et hvitt spinn, og under dette spinnet eter larven knopper og blader. Ved større angrep kan treet miste alle blad og knopper. I løpet av sommeren forpupper larvene seg under spinnet, og er ferdige sommerfugler på ettersommeren.
Avhengig av været og andre faktorer kommer større angrep av heggspinnmøll med flere års mellomrom – ofte omkring 10 år. Det var et stort angrep på Østlandet i 2007, og på nytt i år.
Trærne overlever vanligvis, og kommer med nye blader senere på sommeren, så det er ingen grunn til panikk eller mega innkjøp av gift fordi om en hegg eller flere i din nærhet er angrepet i år. Gled deg heller over at det vil bli født en mengde sommerfugler! Sommerfugler med cirka 2 centimeters vingespenn, hvite forvinger med svarte prikker
Jeg synes det er litt spennende å oppleve trærne på nært hold. Flotte fotomotiv var de og. Sølvskimrende, bare trær mot alt det grønne. Litt spøkelses-fornemmelse.
Monica skriver at hun blir gal av å vente. Hun sitter hjemme og venter på en som skal hjelpe de med noe. Tiden de har avtalt er passert for over en time siden, snart halvannen. Monica har min største forståelse. Sånt blir jeg relativt utålmodig av, og i grunn litt sur. Eller ikke litt sur, det er nok mer riktig å si at jeg blir skikkelig forbanna.
Det at folk har så liten respekt for andres tid at de lar de sitte og vente er noe som virkelig irriterer meg. Jeg kjenner blodtrykket stige bare jeg tenker på det. Det er så respektløst over andre og andres tid. Hvem tror de de er som kan bruke andres tid på en slik måte?
Denne påstanden overrasker nok en del familie og venner, ja noen vil kanskje til og med le høyt. Jeg tror vi er kjent for å komme litt sent til fester og andre treff. Men det er vi og ikke meg. Det er en kjensgjerning at Gamle Gubben Grå ikke ser på det med tid og det å være presis på samme måte som meg. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært nær ved å få hjerteinfarkt på vei til familiemiddager i Oslo eller familiebursdager hos min familie. Jeg vet heller ikke hvor mange timer, dager, uker, måneder jeg opp gjennom tiden har brukt på å vente på Gamle Gubben Grå. Jeg er redd summen snart har kommet opp i ett år i løpet av den tiden vi har vært sammen. Særlig før mobiltelefonen ble alle manns eie.
Vi kunne for eksempel avtale at han skulle hente meg når jeg var ferdig på jobb klokka 23.00. Jeg fortet meg å skifte og sto utenfor sykehuset ca. 23.10. Og der kunne jeg bli stående både en halv time og en time. Rekorden er vel på nærmere halvannen. Hans gode unnskyldning? Han var midt i en spennende film og glemte tiden. Jeg kunne ha slått!! Men man slår ikke den som sitter bak rattet når man endelig har kommet inn i varmen i bilen etter halvannen time ute i november-regnet. Jeg kan derimot forsikre dere om at jeg ikke lot ventetiden forbigå i stillhet. og har muligens nevnt det ved noen senere anledninger
Høsten 2020 var jeg veldig opptatt av bygget på bildet over. Eller mest av innholdet i bygget, et lavterskeltilbud innen psykisk helse. Bygget på bildet over, Hønefoss sin gamle prestegård, var i så elendig tilstand at lavterskeltilbudet måtte ut av bygget og miljøet splittes. Det var i drt minste begrunnelsen fra rådmann for å legge ned tilbudet.
Nå har det gått 4 år. Huset har stått tomt siden 2020. Vedlikeholdsetterslepet har ikke blitt noe mindre på bygget, ikke forfallet heller. Nå er bygget på nytt oppe på det politiske sakskartet. Hva skal vi gjøre med eiendommen? Det er en stor eiendom sentralt i byen. Rett ved starten på sentrum. På andre siden av gata for der “Byporten”, et stort bygg med leiligheter, forretninger og kontorer er planlagt. Tomta er lett skrånende mot elva og har god utsikt til Rådhuset på andre siden av Kvernbergsund bro.
At kommunen selv skulle ta vare på og ta i bruk eiendommen kan vi glemme. Det har det ikke vært vist vilje til på mange tiår. Prakteiendommen har stått til forfall lenge. Lenge før kulturskolen flyttet ut, når nå det var.
I Kommunedirektørens innstilling står det at eiendommen skal selges på det åpne markedet. Man har en takst på hele eiendommen, og det er estimert at det kunne gi 10 millioner i kommunekassa. Millioner vi selvsagt har bruk for, Kommuneøkonomien i Ringerike er som i de fleste andre kommuner ikke alt for god.
Rødt fremmet det alternative forslaget i saksfremlegget da saken var oppe til behandling i formannskapet. Vi ønsker å selge bygget til Fortidsminneforeningen for en symbolsk sum.
Det er selvsagt ikke fordi vi i Rødt ikke ser at kommunekassa kan ha behov for litt tilskudd vi mener at huset bør selges til Fotidsminneforeningen og ikke til den eiendomsutvikleren som er interessert i å bla opp mest penger. Det er fordi vi mener at Fortidsminneforeningen best er i stand til å ivareta dette bygget, som vi mener er en del av byens historie. Det er ikke så mange gamle bygg igjen. De fleste har blitt ofret på mammons og “utviklingens” alter.
I Boka Hus og Historie i Hønefoss er eiendommen beskrevet slik; I Hønefoss som andre steder er mange av de særpregede trehus forsvunnet. Godt er det derfor å se den gamle presteboligen omkranset av grønne trær nede ved Kvernbergsund bro. Der den ligger med sine nyklassiske detaljer vitner den om god smak og sans for det enkle og verdige. Denne boka er utgitt i 2001 mens kulturskolen fremdeles hadde tilhold i bygget.
Bygget er reist rundt 1905 av prost Otto Christian Christoffersen. Han var da 3. prest i Norderhov prestegjeld. Da Hønefoss ble skilt ut som eget soknekall i 1913 tok Christophersen over som sogneprest i Hønefoss. Et embete han hadde til sin død i 1928. Ved sin død skjenket han villaen sin til Hønefoss kommune som bruk til prestebolig.
Huset ble brukt som prestebolig frem til 1989. Før det var kulturskole noen år og så Regnbuen, et lavterskeltilbud for folk med psykiske problemer.
Otto Christian Christophersen var i tillegg til å være byens første sogneprest en engasjert mann som bidro til mangt i byen. Han var religionslærer ved Hønefoss middelskole i 1896-1913 og senere religionslærer ved gymnaset i Ringerike høyere skole både i perioden 1920-1922 og i perioden 1925-1928. Han var medlem av bystyret i Hønefoss i flere perioder. Han var også medlem av formannskapet, samt skolestyret i Hønefoss. Han var medlem i styrene i fattigpleien, Hønefoss barnehjem, Norderhov/Hønefoss barnehjem og Hønefoss gamlehjem.
Foruten Christophersen har det bodd flere prester i bygget som har gjort seg bemerket i byens historie. Asle Enger, for eksempel som var sogneprest i Hønefoss fra 1946 -1955. Presten som var født og oppvokst i Ådalen her på Ringerike og som var sogneprest i Hønefoss i perioden etter krigen er kanskje mer kjent for sitt arbeid under krigen. Da var han frivillig fange i tyske og polske konsentrasjonsleirer. Enger fikk 1943 et kall fra Den norske kirke, formidlet ved prost Laurentius Koren, om frivillig å reise med de norske offiserene i tysk fangenskap. Fra august 1943 til frigjøringen i mai 1945 fikk han være prest, venn og sjelesørger for de drøyt 1100 norske offiserene som ble arrestert av tyskerne sommeren 1943 og sendt i fangenskap.
Hvis noen vil se hvordan presteboligen så ut inne i sin storhetstid, sjekk denne lenken. Familien til sogneprest Christophersen sitter på tre stappfulle album med bilder tatt av prestefamilien. Tenk å kunne ha en fototutstilling i det gamle huset med bilder fra husets storhetstid! Det kunne vært en utrolig spennende tanke sikkert mange ville ha interesse av å se.
Det har opp gjennom årene vært mye engasjement for å bevare bygget. For det er jo ikke første gangen planer om salg, regulering av tomt og eventuell rivning er oppe til debatt. Da rivning var et tema på 1980 tallet skrev gullsmed Johan Jørgensen, (bestefar til nåværende Johan Jørgensen), en svært sentral skikkelse i byen på den tiden, et innlegg i lokalavisa
– Bare å nevne at prestegården vurderes revet i forbindelse med en påtenkt regulering av kvartalet, er en fornærmelse mot befolkningen i Hønefoss, både den gamle generasjonen og den nåværende,
Jeg har ikke lyst til å sitte i det kommunestyret som vedtar å fornærme både de gamle og nåværende generasjoner i byen. Og det å åpne for salg på det åpne markedet vil si det samme som å åpne for rivning.
Det er nok mange som tenker som meg, for på lokalavisas avstemning om folk vil at eiendommen skal selges til Fortidsminneforeningen eller på det åpne markedet er det et flertall for Fortidsminneforeningen. At de folkevalgte ikke er i takt med folket som har valgt dem er i grunn ikke noe nytt på Ringerike, men det slutter ikke å forundre meg.
Sogneprest Otto Christian Christophersen var en forutseende mann. Han hadde jo erfaring fra bystyre og formannskap. Testamentet inneholder en bestemmelse om at hvis kommunen selger eiendommen skal fortjenesten av salget fordeles mellom Hønefoss Barnehjem og Hønefoss Gamlehjem.
Hønefoss Barnehjem eksisterer ikke lenger. Det opphørte for omtrent ti år siden. Hønefoss Gamlehjem er i det minste et bygg, selv om det ikke lenger et et hjem for gamle eller hjem for andre men bare står og forfaller til det skal rives. (Ikke putt på meg ei krone å la meg begynne å messe om det bygget. Det er noe med meg og forkjærligheten for gamle hus.) Så derfor foreslår kommunedirektøren at deler av salgssummen skal brukes til kunst på det nye sykehjemmet som planlegges bygget på tomta der det gamle står og forfaller.
Jeg har ikke lest testamentet. Kopi av det er ikke med i sakspapirene. I saksfremlegget står det:
Eiendommen ble i sin tid gitt i gave til Hønefoss by, og testamentet fra 1920 gir føringer på hva et overskudd av salg kan brukes til. Salgsinntektene skal fordeles på to legater, et til Hønefoss barnehjem og et til Hønefoss sykehjem.
Salgsinntektene skal, slik jeg tolker det, i sin helhet (eller overskuddet da) gå til Hønefoss gamlehjem, siden barnehjemmet ikke lenger eksisterer.
I Kommunedirektørens innstilling i saken leser jeg:
Siden det ikke lenger finnes legater etter Hønefoss barnehjem eller sykehjem, så vil kommunedirektøren foreslå at en salgssum settes av på et bundet investeringsfond til fordel for Hønefoss sykehjem, og det som blir fremtidige Vesterntangen omsorgssenter, og deler av beløpet kan f.eks. øremerkes til utsmykning.
Man vil altså bruke de 4 millionene til å dekke 4% av det det nye sykehjemmet er planlagt å koste. Deler av salgssummen kan øremerkes utsmykning. Hvor stor del står det ingenting om.
Ved bygging av statlige bygg skal der benyttes er sted mellom 0,5 og 1% av byggekostnadene på kunst. Prosentsatsen varierer etter type bygg. Mange kommuner har lignende retningslinjer. Om vi har det i Ringerike er jeg usikker på. Men hvis vi har det så ville 1% av en investering på 1 milliard, som er prisestimatet på det nye sykehjemmet, bety at det skal ha kunst for 1 million. Så hvis kommunedirektøren skal få meg til å føle at salg av denne eiendommen skal tilføre det planlagte sykehjemmet mer utsmykning enn det ellers ville fått så må nok hele beløpet øremerkes kunst.
Jeg liker kunst jeg, og synes den kunstneriske utsmykningen av Heradsbygda omsorgssenter med noen lamper fra Hadeland Glassverk er løst på en vakker og forbilledlig måte. Men hvis jeg må velge mellom bevaring av gamle erværdige hus som er en del av vår kulturarv og kunstnerisk utsmykning, ja da velger jeg gamle bygninger. Det å ta vare på røttene våre, føre historien videre og videreutvikle den er med på å gi en by sjel og karakter. Det å bygge videre på, og være stolt av det vi har er for meg viktig og riktig når det gjelder byutvikling.
La Hønefoss bevare noe av det gamle særpreget en liten småby har, og ikke kun bli en moderne drabantby i Stor-Oslo.
Det ble stor jubel i Drømmehuset i dag når jeg våknet opp og fant ut at jeg befant meg på fjerdeplass på bloggtoppen, og godt over 1.200 sidevisninger. Kjerringa har begynt sin vei mot toppen. Jeg regner med at de tre på plassene foran meg skjelver i buksene når de ser hvordan kjerringa fosser frem.
Jeg er ikke så opptatt av kaniner. Jeg hadde to som barn. Ikke strikkede da, men slike levende som hoppet rundt. De var søte og jeg hadde mye kos med de. De døde av alderdom for rundt 40 år siden.
Ikke er jeg så flittig med strikkepinene for tiden. Har fremdeles igjen å strikke en av de to baby-sokkene jeg begynte på for en god stund siden. Har ikke den helt store hasten. Jeg har ingen bestemt baby i tankene med de, og vet vel heller ikke om noen som venter barn som det hadde vært naturlig å strikke sokker til.
Det å male og lakke lokker mer. Slikt er jo gøy!! Men jeg har ingen planer om å gjøre den rosa gjestedoen om til lakkeringsverksted og gasskammer,(Gasskammer hender det muligens at det er der inne, det er jo en do hvor det enkelte ganger slippes gasser..) og hvis jeg begynner å fable om å male er sikkert ikke Gamle Gubben sein om å minne meg om at både trammen og hagegjerdet trenger et malingsstrøk. Ikke like fristende som spraymaling av duppeditter.
Facebook er ubarmhjertige der. De tar og minner deg på ting du kanskje helst vil glemme eller fortrenge. Du vet når denne meldingen dukker opp Brit, vi tror du vil se tilbake på dette minnet… Selvsagt klikker man.
Så jeg klikket inn på minner, og de tøt ut av skjermen.25 år siden jeg begynte på sykehuset, 23 år siden jeg begynte på sykehuset, 19 år siden jeg begynte…. Tipper dere skjønner greia. I dag er det 34 år siden jeg begynte på sykehuset – og 2 år og 7 måneder siden jeg måtte forlate arbeidsplassen som var en viktig del av hverdagen så vel som identiteten min. Klart slike påminnelser vekker noen tanker.
Savnet etter jobben og livet jeg elsket er der fremdeles. Samtidig klarer jeg å innse at den arbeidshverdagen hadde ikke kroppen min klart. Det samlebåndsprinsippet som dagens bildediagnostiske avdelinger ledes etter har ikke rom for kjerringer med slitne kropper i arbeidsstokken. Noen ganger får ting jeg hører meg til å lure om de har tid til å ha mennesker med slitne kropper i porteføljen og.
Porteføljen er et ord jeg plukket opp at en kommunalsjef brukte om brukerne, og pasientene hun hadde ansvaret for. Jeg regner da med at bildediagnostiske avdelinger også har sin pasient portefølje. Det er der jeg lurer på om de har tid til mennesker med slitne kropper, altså som pasienter. Eller om slitne, gamle eller syke pasienter sinker produksjonen.
Dette er ikke ment som kritikk verken av radiografer eller ledere. Mer en kritikk av hvordan sykehusene er organisert.
Jeg skal ikke begynne å gnåle om NPM (New Public Management) og foretaks-tankegangen nå. Det var minner som var tema. Og jeg har mange gode minner fra et langt og engasjerende arbeidsliv på sykehuset. Det er de gode minnene og de gode historiene jeg tar med meg videre.
Jeg registrerer at Allan spratt champagnen på en blåmandag i går. Anledningen var at han publiserte sitt innlegg nummer 1.000. Jeg nyter en long-drink og tenker det er gøy å følge disse unge, fremadstormende, nye bloggerne her inne. Allan har i følge han selv, blogget siden en gang i oktober 2021. Denne kjerringa har blogget siden 8, januar 2012, og dette innlegget er mitt innlegg nummer 5.731.
Mitt første blogginnlegg er nok det korteste jeg noensinne har skrevet, og jeg er usikker på hvor mange lesere jeg nådde. Om jeg nådde noen i det hele tatt.
Allerede etter 5 dager hadde fått lesere. Eller i det minste en. Da fikk jeg min første kommentar på et innlegg om mote og klær, av alle ting. Den kommentaren var riktignok fra Datteren, men kommentar er kommentar.
Litt etter litt fikk jeg mer grep på bloggen, fant min egen stil, og hadde et par faste lesere som ikke var familie og venner. Men jeg tror jeg ville vært utrolig fornøyd hvis jeg hadde mer enn en håndfull klikk. Så i januar 2018 skrev jeg innlegget Åpent brev til Anne- Kari Bratten og plutselig ble skriveriene mine lest av flere hundre mennesker, og delt på sosiale medier. Til slutt passerte det over 30.000 sidevisninger. Det var skummelt, men utrolig gøy!
Da jeg ble sykemeldt utbrent og utslitt i 2018 ble bloggen min grunn til å stå opp om morgenen. Det kom daglige innlegg med kjerringtanker. Jeg fikk litt mer grep på skrivingen og fant på mange måter plassen min i blogglandia på en måte. Lesertallene steg en del, og det samme gjorde kommentarer i kommentarfeltet. Og jeg følte lykke de dagene jeg var blant de 100 bloggene som syntes på bloggtopplista. Da måtte man gjerne ha både 100 og 200 sidevisninger for å oppnå det. Ikke 23 som i dag.
I januar 2019 begynte jeg å interessere meg for bloggtoppen. Jeg prøvde med kløft og andre virkemidler å avansere oppover på lista. Alt inspirert av Sophie Elise, Isabel Raad og de andre som bytta på å trone helt der oppe den gang bloggtoppen var styrt av de store influenserne og ikke som nå mer eller mindre ukjente mennesker med minimal påvirkningskraft.
Jeg begynte å vikle mine innlegg opp mot det den bloggen som lå øverst på bloggtopplista. Sammenlignet kjerringlivet med topp-bloggerlivet. Som for eksempel i innlegget Dubai neste….
Det var et bra konsept lenge. Det tok virkelig av en stund da selveste Kokkejævel oppdaget og anbefalte bloggen min i oktober 2019. Men det ble og starten på slutten av det konseptet. Det blir mye mer intriger og bråk av å kommentere hva en godt voksen mann lirer av seg enn å kommentere usikre unge kvinner i 20-årene. De fleste som har fulgt meg en stund kjenner historien. Jeg gidder ikke rippe opp i den.
Nå kommenterer jeg det siste innlegget til den bloggen som ligger på plassen over meg på lista. Trår litt forsiktig hvis det skulle være en av de som har litt ømfintlige tær og har ingen planer om å endre konsept før den dagen kommer da jeg ikke har noen over meg på lista.
Etter å ha lest noen av kommentarene til de siste innleggene mine har jeg begynt å tenke. Fremstår jeg som ei feit, sutrete, inaktiv litt lat kjerring som synes utrolig synd på meg selv? Hvis det er tilfelle så beklager jeg. Det er overhode ikke slik jeg ønsker å fremstå.
Det er en par ting som tynger for tiden, og som nok virker inn på humøret også når jeg skriver blogginnlegg. Men de tingene har ikke noe med egen helse å gjøre. Vi mennesker påvirkes jo av mye utenfor oss selv, hvis man da ikke er rent egoistisk anlagt.
Jeg er ei stor kjerring, og en vektnedgang er ønskelig. Derfor har jeg tatt grep og gått ned 20 kg. Jeg synes det er en grei start. Det har ikke skjedd over natta, og mange har sikkert hatt en raskere vektreduksjon enn det jeg har. Det er helt greit. Jeg lever etter et motto en lege oppfordret meg med. Hvert gram ned hjelper. Mitt ønske om å gå ned i vekt har ingen ting med egen kroppsfigur å gjøre, ingen ting om å føle seg attraktiv hos Gamle Gubben Grå eller andre gubber og ingen ting med et firkantet fokus på skjønnhet å gjøre. Jeg har aldri hatt noe ønske om å fremstå som dum og deilig. Mitt ønske om å gå ned i vekt handler ene og alene om den helsemessige gevinsten. Jeg er glad i, og fornøyd med, den kroppen jeg har til tross for alle dens feil og mangler. Det er min kropp, formet av et liv som ikke har vært en dans på roser. Jeg ikler meg den kroppen med stolthet.
Selv om jeg har langt roligere dager enn jeg hadde tidligere er jeg ikke direkte inaktiv. Har akkurat vært ute og gått noen kilometer med hundene. Jeg skriver ikke så ofte om det som jeg gjorde en periode. Tar ikke så mange bilder når jeg er ute på tur. Det handler mest om at jeg går raskere og ikke trenger like mange pustepauser. Da blir det ikke like mange foto-stopp heller.
Litt lat kan jeg nok oppleves som til tider. Dere vet pelspleddet og sofa. Tar en liten strekk akkurat nå. Om en halv time skal jeg hoppe i dusjen. Det venter et par møter utover ettermiddagen. Da trenger denne kroppen en liten strekk først.
Nå er vi inne i siste skoleuke for sommerferien. Nedtellingen mot ferie har startet for de fleste. Enten man starter ferien rett rundt hjørnet eller først i august så har man begynt å telle ned.
Jeg har ikke ferie jeg, eller så har jeg ferie hele året. Det er ikke så stor forskjell på dagene mine nå i juni, i juli eller i november. Om jeg er heldig som aldri mer har en blåmandag. kommer kanskje an på øyet som ser. Jeg føler meg ikke privilegert.
Jeg har ikke tenkt å sitte her og surkle over at mandagen eller alle mandager for den saks skyld er blåe – eller gråe, for det synes jeg nødvendigvis ikke at de er. Men jeg hoppet ikke ut av senga i dag, klar for å komme i gang. Kroppen var like stiv som den pleier. Ikke noen hopp og sprett på denne kjerringa før kroppen har myknet litt opp. Eller det er vel best at jeg dropper hopping og spretting da og.
Etter ar jeg hadde kreket meg ut av senga og hatt en tur innom badet er neste punkt på morgenritualene er dagens første ladning med tabletter. Jeg som knapt tok en Paracet før knasker nå innpå med 6 tabletter i løpet av hver eneste dag. Ingen ferie verken fra medisiner, stiv kropp eller andre helseutfordringer. Hverdagen er den samme dag etter dag, uke etter uke.
Dette ble litt nitrist. Livet er ikke så ille som det kanskje kan virke av dette innlegget. Kanskje føles det litt ekstra tungt akkurat nå. Utenfor Drømmehuset er det grått og vått. Tredje uka med regnvær begynner å slite litt.
Det kunne selvsagt vært verre. De tre ukene med regnvær kunne vært de tre ferieukene jeg hadde denne sommeren. Det hender man har opplevd det og. Jeg har jo fremdeles fri når sola måtte finne det for godt å vende tilbake. Stiv kropp med mange skavanker og et arsenal av piller som må tas, men dog fri til å fylle dagene mine med det jeg selv ønsker og orker. Om jeg ikke føler meg privilegert, så er det godt at jeg kan ta hensyn til kroppen min.
Å leve på AAP er ikke en evig ferie. Det er mer en evig hverdag. Ikke minst gjør økonomien at de store ferieplanene legges på hylla. Ferie i Cannes, Vance, Italia eller Egypt slik vi har hatt tidligere år kan vi bare drømme om nå. En reduksjon i inntekt på 33% merkes. Da er det slutt på slike utskeielser.
Nå er ikke det å bytte ut ferie på den franske riviera med en dagstur til Strømstad det største offeret. Jeg kan lage meg gode stunder i kurvstolen på trammen jeg eller på hytta med utedoen nede i lia. (Bare det evinnelige regnet tar en pause.)
Poenget mitt er at jeg er litt lei av kommentarer som “evig ferie”, og at jeg er “heldig som kan styre dagen som jeg vil.” Jeg ville gledelig byttet bort den “friheten” mot en kropp som fungerte så bra at jeg kunne gå på jobb, kunne delta i det hektiske engasjerende livet. Ikke sitte her med pillebrett, vondter og en kropp som ikke orker.
Jeg har aldri likt å se bilder av meg selv. I det miste ikke siden jeg var barn. Jeg liker heller ikke å bli tatt bilder av. Sånn stå pent og la seg forevige. Men å påstå at det er smertefullt og gjør vondt langt inn i sjelen å se bilder av meg selv, slik Heidi Rosander skriver i sitt innlegg at hun føler, er nok å ta litt hardt i for min del. Jeg blir overhode ikke uvel. Vil heller ikke påstå at jeg blir flau eller skamfull. Selvkritisk og si at det antrekket eller den vinkelen ikke var den heldigste, ja den er på plass, spesielt når lokalavisa viser frem en av “godbitene” sine. De har noen bilder i arkivet som jeg ser lettere forstyrret ut på.
Mange husker nok bråket da jeg lot meg avbilde med Jan Davidsen men uten bh. Jeg har blitt flinkere til å bruke bh på slike arrangement etter det. Ikke fordi jeg synes det bildet av Davidsen og meg er så ille, men fordi jeg ikke ønsker at puppa mine skal stjele hele showet. Ønsker jo at folk skal få med seg hva jeg sier i en politisk debatt, ikke kun ha fokus på brystene mine.
Jeg har aldri vært sånn super-fornøyd med kroppen min. Jeg var alt for tynn som barn og ungdom og alt for tykk som voksen. Jeg ble kalt skjelett og det som verre var i skoledagene, og folk debatterer puppene mine i kommentarfelt om politikk når jeg er voksen. Så i andre folks øyne har det liksom alltid vært noe feil med kroppen min. Jeg derimot er fullstendig klar over at denne kroppen har en god del skavanker og feil. Vekta og kroppsfiguren er kanskje ikke det som jeg ser på som den største utfordringen.
Overgangen fra undervektig sylfide til overvektig dundre har flere forklaringer. En hjerteoperasjon som gjorde at jeg ikke trengte forbrenne så mye energi bare for å bevege meg. 5 svangerskap. Et langt ekteskap med en kokk. Det at jeg er allergisk mot ordet trening. Jeg har aldri hatt unnskyldninger for ikke å trene, bare konstatert at det ikke er en del av min livsstil. (Det å gå tur med hundene defineres helt klart ikke som trening i mitt vokabular, men som turgåing.) Det at drivstoffet til denne kjerringa i mange år var Coca-Cola har sikkert og bidratt til vektøkningen og kroppsformen.
Heidi har vært flink til å få fokus på stigmatiseringen av overvektige. Jeg har ikke vært så synlig i den kampen. Antakelig fordi jeg ikke definerer meg selv som overvektig.
Jeg er fullstendig klar over at jeg er overvektig. Det er ikke det at jeg ikke er klar over fakta. Det er bare at jeg ikke lar vekta definere hvem jeg er. For selv om jeg har mer enn nok av kilo, er jeg så mye mye mer enn det.
Jeg definerer meg selv som menneske ut fra tanker, meninger og hva jeg har utretta i livet. Ikke ut fra det rent visuelle. Jeg vil gjerne gå ned mer enn det jeg har gjort, og det er og planen. Men det ønsket har med helse å gjøre, ikke med utseende eller å føle seg vel i egen kropp. Jeg er i grunn relativt fornøyd med den personen jeg er, selv om kroppen min har en god del av både skavanker og kilo. Det er ikke det som sier noe om hvem jeg er.
Jeg har gått ned rundt 20 kilo siden jeg var på mitt største, omtrent da bildet over ble tatt. Det merkes. Det er lettere å bøye seg. Mindre og drasse på når jeg skal opp en motbakke, og det har garantert hatt positiv innvirkning på så vel blodsukker som blodtrykk. Så ja, vektreduksjon er bra for helsa, og for hverdagens gjøremål. Så ingen grunn til ikke å forsøke å gå mer ned i vekt, jeg har fremdeles nok av kilo å ta av. Likevel kan jeg si med hånden på hjertet at jeg er glad i kroppen min, vi har jammen vært gjennom en del sammen.
Jeg har aldri, eller i det minste ikke siden jeg var veldig ung, brukt tid og energi på å tenke på at jeg er stor og stygg, eller tynn og stygg. Jeg har aldri sett på meg selv som billedskjønn eller pen, men det har heller aldri vært noe jeg har strebet etter å være. Jeg har alltid vært opptatt av å bli akseptert, likt, godtatt, bruk hvilket ord du vil, som den personen jeg er. Har aldri hatt som mål å være dum og deilig.
Og når vi er inne på temaet Dum og deilig. Jeg husker og bildene i utstillingen Dry Joy. Eller jeg så aldri utstillingen, husker bare debatten og de bildene som var vist i media. Jeg husker og at de provoserte meg. Hvorfor velger en kvinne å bruke kunsten til å latterliggjøre seg selv og alle oss andre feite kvinner? Hvorfor ikke bruke kunsten til å fremstille hvor tøffe, flotte og sterke store kvinner kan være?
