Det har vært noe tankekjør de siste ukene. Noen jeg bryr meg om har fått kreft. Det setter en del tanker i sving. Spesielt når jeg ligger våken i nattemørket.  Mange tanker, og noen stille bønner.

Det er ikke de mest konstruktive tankene som kommer sånn i nattemørket. Noen ganger tar man tankene med inn i drømmene. Det gjør ikke nattesøvnen bedre.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Utredning av kreft, hvor ille er det har tatt to uker. Det har vært en mengde undersøkelser og legebesøk. 7 oppmøter på tre forskjellige sykehus i løpet av 14 dager. Jeg har vært med som sjåfør og støttespiller.
Oppgaven min er å være klagemur for alle vonde tanker, være den som trøster og er forsiktig optimist på en realistisk måte. Ikke gi falskt håp, men heller ikke nære opp under dommedagstankene som fort kan dukke opp i en sånn situasjon.
Ja og prøve å skape noen gode øyeblikk.  Roe ned og snakke mens det drikkes kaffe-latte eller spises iskrem.  Få tankene over på noe annet i noen korte øyeblikk innimellom.

På torsdag fikk vi (Ja, jeg sier vi. Heiagjengen blir liksom en del av laget.) svaret på alle prøvene. Legene sier at målet er å gjøre vedkommende frisk.  At de har håp om det.  Jeg var så letta at tårene nesten begynte å renne.
I tankene som har svirret i sene nattetimer var det nok ikke muligheten for helbredelse som har vært de mest dominerende.

Jeg har takket høyere vakter. Noen må ha hørt bønnene mine. Eller bønnene som har blitt bedt. Det er sikkert flere enn meg som har sendt sine bønner. De to siste nettene har jeg sovet langt bedre.

Jeg lurer på om jeg skal servere Gamle Gubben Grå en kopp beroligende te. Han sitter stiv i blikket og myser på PC skjermen mens han knotter på tastaturet.  Med jevne mellomrom kommer det små banneord som tiltar i styrke. Ja, det ryker formelig av gubben innimellom, selv om det ikke er en sigarett i nærheten. Han fyller ut et skjema inne på det store internettet, og det er en oppgave gubben ikke er komfortabel med.
Jeg hjelper gjerne med rådgivning, men nekter å være sekretær. Skal man være digital, og det bør man være i dagens samfunn, er det øvelse som gjør mester.

Hvor fornøyd er du med denne nettsiden!??!!! nærmest skriker Gamle Gubben Grå og ser på meg med store oppspilte øyne. Jeg tror han søker min tillatelse til å skive hva han mener. Jeg sier ja, skriv hvor fornøyd eller misfornøyd du er…. Få det ut tenker jeg i mitt stille sinn. Det er sikkert en god måte å få ut litt av frustrasjonen på. Skjelle ut nettsida, ta igjen for at han synes han ikke helt er på sitt ess når han må være digital. ‘

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Sånn. PC’n blir ryddet bort for denne gang. Freden senker seg på ny over Drømmehuset.  Jeg sparer urteteen. Gamle Gubben Grå tok med seg kaffekoppen og gikk ut på trammen. Frisk luft gjør sikkert samme nytta….

De to siste ukene har vært litt tøffe med mange tanker som har surret. I går kom det noen svar. Noen av tankene forsvant, eller i det minste roet de seg litt.

I dag kjenner jeg hvor sliten jeg er. Nå har jeg luftet hunder, skiftet på seng, båret ut søppel og vasket og ryddet i noen kjøkkenhyller.  Jeg tror rett og slett jeg tar en liten strekk på sofaen. Legger meg litt til lading. Det var noen som minnet meg på en gang i forrige uke at jeg måtte huske å ta vare på meg selv.  Det tror jeg var et godt råd. Så nå blir det en halvtime med lukkede øyne.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Aldri vært mer lykkelig…. skriver Monica. I likhet med flere andre liker hun å uttrykke seg med de store formuleringene. Ingen har det så bra eller så dårlig som Monica. Det er liksom aldri noe midt i mellom. Hun er ikke alene om det.

Jeg har kommet til at lykke akkurat som Sinnsro  kommer i små porsjoner. Det gjelder å nyte de når de er der. Ta tak i følelsen og kjenne på den før den forsvinner igjen.
Jeg prøver ikke å si at livet stort sett er grått med korte øyeblikk av lykke. Jeg prøver mer å si at grip de øyeblikkene med lykke som er der, og livet vil fremstå som mer lykkelig.

Jeg har sikkert vært både mer og mindre lykkelig enn jeg er akkurat nå. Jeg vet ikke helt hvordan lykke måles, og i det minste ikke hvordan den graderes. Men jeg har det bra her jeg sitter med en tekopp og ser ut på en vakker sommerdag. Så da nyter jeg dette øyeblikket av lykke, og gleder meg over at jeg har en helt blank dag foran meg som jeg kan fylle med hva jeg vil.

Lediggang er roten til alt vondt ar jeg hørt. Jeg tror ikke det gjelder for meg. Jeg trives i eget selskap. Har ingen problemer med å finne noe å fylle dagene med. Så en dag i eget selskap uten en eneste ting jeg må er absolutt ikke å forakte.

Jeg gleder meg til en rolig dag uten at det må skje noe hele tiden. Jeg tror jeg trenger det i dag. Så jeg nyter tekoppen og følelsen av lykke som jeg har her og nå.

Hvis noen spør meg hvor jeg kommer fra, vil jeg fort svare Åsa. Denne lille bygda innerst i Steinsfjorden hvor slekta slo seg ned en gang på 1800-tallet, eller muligens enkelte før det og. Min barndoms dal, som jeg kaller bygda her på bloggen, selv om det i grunn ikke er noen dal.

Nå flyttet jeg fra Åsa i 1986, selv om jeg var folkeregistrert der frem til 1990.
Jeg gikk ett år på skole i Kongsberg og skulle liksom bli optiker.
Trivdes godt i Kongsberg. Det er en trivelig by med mye spennende historie.
Trivdes ikke like godt med skolevalget eller faget optikk.  Så etter et år dro flyttelasset videre.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Høsten 1987 gikk turen til Oslo og studier på Ullevål Radiografhøgskole.  Flyttet litt rundt i byen i studietida. Bodde først et års tid på Holmlia. Så noen måneder på Majorstua før jeg endelig fikk studenthybel på Ullevål Sykehus der skolen vår lå.
3 flotte år som forsvant raskt. Vil alltid huske de tre årene med et smil om munnen. Ikke minst fordi jeg traff Gamle Gubben Grå i løpet av de årene.

Etter studiene gikk turen sommeren 1990 hjem til Ringerike og radiografjobben på Ringerike Sykehus. Gamle Gubben Grå ble med på flyttelasset, og vi etablerte oss først i en sykehusleilighet på Trøgstad som så og si er Hønefoss. (Men ligger rett utenfor bygrensa og litt for langt unna juletreet til at slike som driver med kommuneplanens arealdel regner det som en del av byen.)

I 1993 var vi lei av å bo i leid leilighet, og kjøpte oss et rekkehus på Tolpinrud, et boligområde innenfor Hønefoss sin bygrense. Og ja, vi trivdes godt i rekkehuset. Flott sted for ungene å vokse opp.
Men rekkehuset hadde litt dårlig plass for en familie på 5 syntes vi.  Borettslag har og sine mindre positive sider. Man bor tett, og det er alltid noen “verdensmestre” som vet hvordan alt bør være.
Her var det vel avstemningen over hva slags vinduer vi skulle skifte til som var dråpen som nesten fikk det til å rable for meg.
Jeg hadde stemt på “feil” vindustype, og selveste verdensmesteren kom valsende inn i stua mi uten å ringe på for å forklare hvorfor hans alternativ  var det beste.
Vel, mannen kom seg raskt ut av hjemmet mitt, og vi begynte letingen etter ny bolig. Selveid enebolig.

Man får mer hus for pengene hvis en kommer seg litt vekk fra byen og naboer, så vi havnet i Huset i skogen, Det lå på et lite boligfelt på Krøderen, så helt uten naboer var vi ikke. Men vi var herrer i eget hus, hadde relativt stor hage, egen bekk og skogen rett utenfor døra. Kunne vandre rett ut i Holleia.

Hva var det for noe mer det sto i den Sinnsrobønnen?  Jo det var noe om å glede seg over ett øyeblikk om gangen. Jeg tror det må være der hemmeligheten ligger. Hvordan jeg kan finne sinnsro. Være fornøyd hvis jeg klarer å finne roen et øyeblikk eller to. Være glad for de sekundene og minuttene med ro jeg klarer å finne.

Gamle Gubben Grå hadde med boller da han returnerte til bilen. Han er ikke helt bak mål Gubben. Så kunne vi fortsette kjøreturen til skogs uten at kjerringa eksploderte.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Innen vi parkerte der vi skulle starte å gå hadde jeg to ubesvarte anrop på telefonen. Jeg ringte opp igjen for å finne ut hva de ville. Skulle jeg finne sinnsro er det umulig å gå å lure på ubesvarte telefoner. Det er litt urovekkende når både faren og søsteren min har ringt i løpet av få minutter. Det er vel ikke noe galt med noen? Så god som jeg er på katastrofetenking for tiden så var det umulig å finne sinnsro før jeg fikk snakket med de.

Heldigvis var det ikke noe galt. De var bare litt selslapssyke eller ville vise omsorg begge to. De ba meg på kaffe. Jeg lovet å ta en tur til Høvdingen etterpå i dag, og takket høflig nei til å besøke søsteren min i dag. Hun forstår.

Så kunne vi nyte skogens ro. Vandre rundt i vakker natur. Forsøke å senke skuldrene. Finne roen, sinnsroen.

Vi rastet ved et tjern. Det ble ikke noe bad, hadde ikke tenkt på badetøy da vi dro av sted. Greit nok. Kjenner ikke bunnen her ved dette tjernet. Så litt sånn myraktig ut.

Andemor og to andungen kom svømmende for å hilse på. Lurte vel på om vi hadde noe snadder-mat til dem. Charlie Chihuahua ønsket dem velkommen, eller mulig han bare var stor, farlig vakthund. De svømte videre da de fikk øye på han.

Et par timer var vi på skauen. Skuldrene senket seg en del, men jeg klarte ikke helt å finne denne sinnsroen jeg leter etter. Måtte jo komme meg hjemover om ikke alt for lenge så jeg rakk ut til Høvdingen som sitter og venter.

Da vi kom til bilen igjen og sjekket telefonen var det et nytt ubesvart anrop. Jeg har telefonen på lydløs når jeg liksom desperat søker etter litt ro og fred. Det var fra en i Rødt. Vel, det kan umulig stå om livet. Å ringe opp igjen til han tar jeg når jeg har tid.

Så bar det hjem. Var bare en tur innom Drømmehuset for å skifte sko og tisse før jeg dro videre til Høvdingen.

Nå er klokka snart 19. Jeg har vært hos Høvdingen, handlet litt for han og hjulpet han med et par ting. Det er greit med litt hjelp når en nærmer seg 94 år. Kaffekopp og en prat ble det og tid til. Søsteren min kom litt før jeg skulle dra. Så da hadde han fremdeles besøk når jeg dro.  Godt det og  Dagene kan bli litt lange

Nå skal jeg bare en kjapp tur innom matbutikken før jeg reiser hjem. Gamle Gubben Grå har forhåpentligvis middagen klar om ikke så lenge. Og så, så kan jeg synke ned i kurvstolen og se om jeg finner et par øyeblikk til med sinnsro før det blir natt.

Og han i Rødt? Jada, jeg har ringt han og.

Sinnsro, skrev jeg så kjekt om i morges.  Det begynner å demre for meg hvorfor jeg har så vanskelig for å finne den. Det har ikke bare med å gjøre at denne syndige verden er slik den er,
og ikke slik jeg ønsker at den skulle være. Nei det er nok flere forhold som spiller inn.

Akkurat nå for eksempel er jeg nærmere eksplosjon enn sinnsro. Jeg befinner meg sammen med to masete hunder i en bil på en parkeringsplass.  Vi skulle til skogs. Håpet mitt er å finne den før nevnte sinnsroen der. Gamle Gubben Grå stoppet på denne parkeringsplassen utenfor Kiwi og forlot meg med to masete hunder i en varm bil.  Vel, det bidro ikke til sinnsro. Nå håper jeg inderlig han kjøper noe til kaffen vi har med i sekken, og ikke bare røyk….

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Gud, gi meg sinnsro til å godta de ting jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen.

Sitatet over er starten av Sinnsrobønnen skrevet av Reinhold Niebuhr.
Det er antakelig den forstanden det skorter på i mitt tilfelle. Forstanden til å se og godta at det finnes ting jeg ikke kan forandre. Akseptere at selv om jeg prøver så hardt jeg bare kan er det ting det er umulig å forandre.
Det er vel noe av det innlegget til Mette handler om. Ordene går i det minste rett hjem hos meg.

At å akseptere ikke er det samme som å resignere. At det ikke er et nederlag å godta at det finnes ting jeg ikke kan få gjort noe med. Kanskje og å akseptere at det ikke er opp til meg å få andre til å ta valg jeg ikke kan ta for dem. At jeg ikke kan styre hvilke valg de tar. At det ikke er et nederlag for meg hvis de i mine øyne velger feil. At det ikke er fordi jeg feilet i min evne til å påvirke.

Samtidig. Skal jeg la folk bare resignere når det er ting de kan gjøre for å bedre sin egen situasjon?
Skal jeg bare akseptere at mennesker tar feil valg, kanskje fordi de har gitt opp, Er det ikke da min oppgave å sette mot i de, få de til å ta tak, ta de riktige valgene?

Hvem er jeg til å bestemme hva som er de riktige valgene? Kanskje det som føles riktig for meg ikke er riktig for den andre? Godta at det er ting jeg ikke kan forandre, at det ikke er opp til meg å forandre.

Sinnsro. Hvordan skal jeg klare å oppnå det når jeg ikke får ro lenge nok til å finne den sinnsroen?
Det er alltid noe eller noen som krever min oppmerksomhet. Om ikke annet så min egen dårlige samvittighet. For det er alltid noe jeg klarer å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke gjør i stedet for å sitte der og lete etter sinnsro.
Klær må vaskes, hunder må luftes, plen må klippes, foreldre besøkes, gjerde må males, og burde vi egentlig ikke dra på hytta en tur?

Hjelp meg å leve én dag om gangen, glede meg over ett øyeblikk om gangen,
og å akseptere besværligheter som en vei til fred.

Slik fortsettere Sinnsrobønnen til Niebuhr. På ny dukker ordet akseptere opp. Kanskje jeg bare må akseptere at å få ro et øyeblikk om gangen er alt jeg kan forvente? Jeg føler at jeg trenger litt mer enn det. Kjappe løsninger og Sinnsro på 1-2-3 er liksom ikke meg.

Det har vært et par heftige uker. Det er mye som må bearbeides for tiden. Jeg trenger mer enn et øyeblikk eller tre for å bearbeide alt. Sortere tanker. Akseptere.  

Hjelp meg å ta, slik som Jesus gjorde, denne syndige verden slik den er,
og ikke slik jeg ønsker at den skulle være.

Jeg fortsetter Sinnsrobønnen, og rister lett på hodet. Det er vel derfor jeg ikke kan forvente sinnsro. Det skal litt til før jeg aksepterer at verden er slik den er og ikke slik jeg ønsker den skal være.

Uten mat og drikke duger helten ikke, har jeg hørt. Nå er jeg vel ikke noen helt, men det var utrolig godt med mat. Jeg er et frokost-menneske. Minst like viktig som tekoppen om morgenen er brødskiva. Men I dag ble jeg sittende å irritere meg over forsida på blogg.no og havna litt bak skjemaet. Så da droppa jeg brødskiva. Tenkte at jeg kunne kjøpe ei baconpølse på bensinstasjon i Vikersund. Akkurat som i gamle dager.

I bilen kom jeg på at denne personen jeg er sjåfør for skulle møte i Drammen fastende. Ikke en gang kaffekoppen i dag morges skulle vedkommende få ta.  Jeg ville være en elendig støtte hvis jeg da satt i bilen ved siden av hen og koste meg med baconpølse. Så da ankom jeg Drammen fastende jeg og.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Nå har jeg fått meg mat, og det var utrolig godt. Sitter i kaffeen i vestibylen på Drammen sykehus hvis noen lurte. Har hørt jeg har en stalker her i byen. En som visstnok skal vite alt om meg. Hvem alle vennene mine er, hvem jeg omgås og hvor de kommer fra i denne store vide verden. Fint at noen bruker tid og krefter på å bakgrunnssjekke omgangskretsen min. Jeg gidder ikke en gang lese bloggen til vedkommende.

I dag startet dagen ikke helt bra. Som sikkert mange andre har oppdaget har topplista forsvunnet fra forsiden på blogg.no.  Hvordan skal jeg få startet dagen når jeg ikke vet om Tom har over 11.000 sidevisninger i går, om Bunny eller Vibbedille ligger som nummer to på bloggtopplista, om Allan ligger over eller under meg på de samme lista og ikke minst hvor mange sidevisninger jeg hadde siste døgn og hvem som ligger over meg på bloggtopplista?

OK jeg har fått med meg at google analytics skulle slutte å virke fra 1. juli. Har fått mange mailer og beskjeder om det, har sånn halvveis forsøkt å konfigurere den nye greia – uten hell og egentlig gitt litt f… Eller tenkt at Yngste Sønn skulle få hjelpe meg med det, en gang. (Tror faktisk jeg har klart å fikse det som gjensto nå, men er litt usikker.)
MEN jeg trodde jo dette mest ville påvirke meg og min statistikk, altså hva jeg kunne lese ut av statistikken min, som hvor mange som leste hvilke innlegg, tid av døgnet det er trafikk, og at det sitter en fyr i Nord Korea og leser bloggen min. Sånne ting som jeg kunne se i “gamle dager” og som jeg har savnet litt, men ikke nok til å ta grep.
Jeg hadde aldri i min ringeste fantasi kunne ha forestilt meg at det skulle ramme topplista til blogg.no. At vi fra i dag bare skulle få se de siste innleggene som er blitt publisert, og ikke kunne trykke oss inn på de bloggene vi pleier å følge ved hjelp av navn og bilde.
Det er jo litt av kosen der med tekoppen om morgenen. Ikke å søke opp hver enkelt på nett.
At blogg.no driftes av en eier som ikke er interessert i at folk skal bruke nettsiden er i dag bevist en gang for alle, med mindre dette ikke blir rettet opp i raskt.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Vel. Nå har jeg fått tekoppen min og fått ut litt frustrasjon.
Bloggtoppen er liksom ikke det viktige i livet. Jeg skal snart ta en kjapp tur med hundene før jeg setter nesa mot Drammen for andre gang på en uke. (Nesten som i gode gamle dager.) Men nei, det er ikke jobb eller møter som drar meg til Drammen nå for tiden. Jeg er sjåfør og støttespiller for noen som er til utredning for tiden, og på vår lange liste over prøver og spesialister står Drammen for tur i dag igjen.