Gud, gi meg sinnsro til å godta de ting jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen.
Sitatet over er starten av Sinnsrobønnen skrevet av Reinhold Niebuhr.
Det er antakelig den forstanden det skorter på i mitt tilfelle. Forstanden til å se og godta at det finnes ting jeg ikke kan forandre. Akseptere at selv om jeg prøver så hardt jeg bare kan er det ting det er umulig å forandre.
Det er vel noe av det innlegget til Mette handler om. Ordene går i det minste rett hjem hos meg.
At å akseptere ikke er det samme som å resignere. At det ikke er et nederlag å godta at det finnes ting jeg ikke kan få gjort noe med. Kanskje og å akseptere at det ikke er opp til meg å få andre til å ta valg jeg ikke kan ta for dem. At jeg ikke kan styre hvilke valg de tar. At det ikke er et nederlag for meg hvis de i mine øyne velger feil. At det ikke er fordi jeg feilet i min evne til å påvirke.
Samtidig. Skal jeg la folk bare resignere når det er ting de kan gjøre for å bedre sin egen situasjon?
Skal jeg bare akseptere at mennesker tar feil valg, kanskje fordi de har gitt opp, Er det ikke da min oppgave å sette mot i de, få de til å ta tak, ta de riktige valgene?
Hvem er jeg til å bestemme hva som er de riktige valgene? Kanskje det som føles riktig for meg ikke er riktig for den andre? Godta at det er ting jeg ikke kan forandre, at det ikke er opp til meg å forandre.
Sinnsro. Hvordan skal jeg klare å oppnå det når jeg ikke får ro lenge nok til å finne den sinnsroen?
Det er alltid noe eller noen som krever min oppmerksomhet. Om ikke annet så min egen dårlige samvittighet. For det er alltid noe jeg klarer å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke gjør i stedet for å sitte der og lete etter sinnsro.
Klær må vaskes, hunder må luftes, plen må klippes, foreldre besøkes, gjerde må males, og burde vi egentlig ikke dra på hytta en tur?
Hjelp meg å leve én dag om gangen, glede meg over ett øyeblikk om gangen,
og å akseptere besværligheter som en vei til fred.
Slik fortsettere Sinnsrobønnen til Niebuhr. På ny dukker ordet akseptere opp. Kanskje jeg bare må akseptere at å få ro et øyeblikk om gangen er alt jeg kan forvente? Jeg føler at jeg trenger litt mer enn det. Kjappe løsninger og Sinnsro på 1-2-3 er liksom ikke meg.
Det har vært et par heftige uker. Det er mye som må bearbeides for tiden. Jeg trenger mer enn et øyeblikk eller tre for å bearbeide alt. Sortere tanker. Akseptere.
Hjelp meg å ta, slik som Jesus gjorde, denne syndige verden slik den er,
og ikke slik jeg ønsker at den skulle være.
Jeg fortsetter Sinnsrobønnen, og rister lett på hodet. Det er vel derfor jeg ikke kan forvente sinnsro. Det skal litt til før jeg aksepterer at verden er slik den er og ikke slik jeg ønsker den skal være.
Du gjør i alle fall noe med det. Du engasjerer deg i politikken og gjør en viktig innsats for det jeg tror du brenner oppriktig for. De svakeste, de nederst ved bordet i dette landet. Respekt .😉
Takk. Ja, jeg brenner for å minske forskjeller og å snakke for de som ikke alltid klarer å rope høyt nok selv. De sitter gjerne nederst ved bordet, hvis de i det hele tatt er invitert ved bordet.
Sinnsro? Hva er det? 😂😂😂Det må da vel være at i dag slo du’n 😀
He, he. Jublende glede over både plassering og ikke minst over at toppliste er oppe å går igjen gir muligens litt lavere skuldre. Dette er fristende mitt akkurat nå. Men det bidrar ikke til økt sinnsro.