Det har virkelig minka på snøen og isen her ved Drømmehuset i helga. I dag kunne jeg faktisk gå runden vår her oppe for det meste på bar vei. Piggskoa var på, men snart, snart kan de parkeres nede i boden for sommeren. Det skal bli så utrolig godt!
Når jeg har gått tur her vi bor i vinter har jeg holdt meg på gangstier og veier og ikke gått i Hundremeterskogen. Man må forsere snøplogkanter, og stiene er ikke så opptråkket. Ofte mye og til dels råtten snø, eller snø det kan være tungt å gå i. Holder man seg ikke på den svale sti blir man fort stående der med snø opp til kneet på det ene beinet.
I dag tittet jeg inn i skogen, og så at det var fult mulig å forlenge runden med en skogstur. Så da ble det første turen i Hundremeterskogen på flere måneder. Deilig!!
Jeg måtte lufte ut litt frustrasjon I går. Men etter en god natts søvn innser jeg at jeg er fornøyd med det aller meste som ble bestemt på landsmøtet. Det er heller ikke alltid det er å vinne de sakene som skaper de største debattene som er de største seirene.
I september sto flere av oss fra Rødt Ringerike nedr på Mælingen og fortalte stortingsrepresentant Tobias Drevland Lund og lokalavisa at vi ville få Rødt på stortinget til å endre synspunkt på hvor Ringeriksbanen skulle gå. Det skulle vi gjøre ved å få til et landsmøte vedtak som forpliktet Rødt sine folk på Stortinget til å jobbe for det vi ønsker, å velge en trass’e for Ringeriksbanen som ikke går gjennom det værnede området på Mælingen.
Når forslaget til arbeidsprogram kom senere på høsten mente vi at formuleringen
Kreve at samferdselsplanlegging begrenser natur-inngrep og respekterer verneområder. Prosjekter som ikke er ferdig utbygd, må vurderes på nytt for å sikre at de er forenelige med å nå natur- og klimamålene våre.
Området er vernet av den internasjonale Ramsau-avtalen som Norge har underskrevet. Prosjektet er, tross over 100 års planlegging, fremdeles bare på tegnebrettet.
Vi laget et tilleggsforslag som gikk ut på at vi presiserte at man da måtte se på Ringeriksbanen en gang til.
Tilleggsforslaget vårt ble avvist av programkomiteen. Vi kunne samlet støtte for å opprettholde det. Men siden det ikke var kommet inn noen andre endrings- eller tilleggsforslag på den formuleringen så ville ikke setningen komme opp til debatt, men bli vedtatt når alle endringene som blir vedtatt i løpet av landsmøtet er bakt inn i arbeidsprogrammet og arbeidsprogrammet som helhet blir vedtatt. Hvis vi satt stille i båten ville vedtaket vi mener ivaretar det vi ønsker bli vedtatt. Vi valgte å sitte i ro, og nå er formuleringen vedtatt.
Vi har altså oppnådd det vi hevdet at vi skulle få gjennom på landsmøtet da vi sto der nede på Mælingen i september. Sånn sett er jeg jo veldig fornøyd med landsmøtet. Vi fikk til det som var vår prioritet nummer en. Kommer Ringeriksbanen opp til behandling på stortinget skal vi nok minne våre representanter på hva som står i programmet og som de er forpliktet til å følge.
Skriveglad bestemor kom i kjent stil med sin litt tørre kommentar til møtet mellom Zelensky, Vance og Trump på fredag
Trur til å med eg hadde vorte på tverka i samtaler med framtoninga frå Usa No er vel eg kanskje stort sett på tverka, så kanskje det hadde vore mindre overraskande.
Jeg smiler for meg selv ved tanken på at denne Kjerringa skulle ha deltatt på et sånt møte med Donald og resten av mobben hans, og de hadde oppført seg slik de gjorde på fredag. Jeg tror å si at jeg hadde “vorte på tverke” muligens ville være en litt for svak beskrivelse, Jeg er redd for at det fort kunne være “Kjerringa uten filter” som hadde dukket opp i meg.
Tenk dere selv. Zelensky lever ikke et avslappende A4 liv, akkurat. har ikke gjort det på flere måneder og år. Han har akkurat landet etter en lang flytur. Å fly fra Kiev til Washington tar 11 timer og 48 minutter. Jetlag og kanskje litt sliten etter en flytur, skal han møte en. eller to fyrer som er interessert i å få kloa i ditt lands verdifulle mineraler. For han gjelder det å få mest mulig igjen for de mineralene. Kanskje ikke først og fremst i Dollar, men i hjelp, støtte og våpen. Han og hans folk er i krig, en krig han ønsker å få slutt på – uten at landet skal måtte kapitulere. Han er i forhandlingsmodus.
Så møter han to umodne guttunger som fremtrer som de verste mobberne fra skolegården. Fra før har han fått med seg i alle verdens medier at Donald har kalt han en diktator, noe som ikke er en hedersbetegnelse blant statsledere, og hevdet at det var han og hans folk som begynte krigen fordi de tok igjen når de ble angrepet. Nå sitter de der og er direkte ufine, og i tillegg forlanger de at han nærmest skal gi fra seg mineralene, og vise takknemlighet. Stå der nærmest i døråpningen med lua i hånda og be om almisser.
Jeg tror jeg hadde følt for et realt verbalt slag. Si fra på en slik måte at meg tuller du faen ikke med at det hadde blitt forstått, selv av to evneveike, selvgode idioter som Vance og Trump. Det er sagt at jeg er relativt god på klar tale, og å gjøre meg forstått. Noen kaller det “kjerring uten filter”.
Vivian, kvinnen bak bloggen Mamma på hjul, skriver i sitt innlegg at hun skal holde foredrag i dag. Jeg føler at jeg er glad det ikke er meg. Ikke det at jeg har problemer med å stå foran en menneskemengde å snakke, bare ikke akkurat i dag.
Tre intense dager på landsmøte er over. Det tar på, og jeg er sliten i dag. Så i dag skal jeg bare surre rundt her i Drømmehuset, og labbe en tur med hundene. Kanskje ta en liten siesta på sofaen.
Det ser ut til å bli en fantastisk vår-dag, Ja, jeg skriver faktisk vår-dag! Og hvis jeg bare kommer meg over gårdsplassen og ut innkjørselen ser det ut som det for det meste er bare veier. Piggskoa blir nok på, ikke minst for å komme meg ut av egen eiendom, men du hvor godt det er å se at snø og is forsvinner.
Landsmøtet er over. Tre intense, engasjerende og slitsomme dager. Hvor mange forslag har vi stemt over disse dagene? Jeg er usikker, men det har vært flere hundre. Det sier seg selv at ikke alle avstemningene endte der en selv ønsket. Slik er det i et demokratisk parti. Flertallet bestemmer hva som skal stå i partiets arbeidsprogram de neste årene. Hva vi går til valg på. Hva som er vår politikk.
Man burde kanskje på en slik kveld telle sine seire og ikke sine nederlag. Jeg er overbevist om at når jeg går gjennom hele arbeidsprogrammet slik det ble etter debatt og voteringer, så er det en politikk hvor jeg kan stille meg bak det aller meste. Jeg tror ikke det finnes et menneske som er 100% enig i alt i et partiprogram. I så fall må de partiene ha kjedelige landsmøter. Gå gjennom flere hundre forslag og alt blir enstemmig vedtatt uten det minste fnugg av debatt. Jeg har hørt at hvis alle tenker likt, så er det ingen som tenker. Jeg er glad for at jeg er medlem av et parti hvor det er mange som tenker, selv om ikke alle tenker helt det samme som meg i alle saker. Men når man sitter sliten og kanskje litt lei etter tre engasjerende men slitsomme dager er det ofte de sakene hvor ens eget synspunkt ikke vant frem man irriterer seg over. I det minste hvis det er en sak som man er veldig uenig i, og har vært det lenge.
Det som irriterer meg er vedtaket vi gjorde i går.
Legalisere og regulere omsetningen av cannabis innenfor et system likt Vinmonopolet, samt avkriminalisere bruk og besittelse av øvrige rusmidler til eget bruk.
Det å legalisere cannabis samt avkriminalisere bruk og besittelse av øvrige rusmidler er ikke en politikk jeg ser frem til å forsvare på stand eller i debatter med andre politikere.
Norge har ratifisert FNs tre narkotikakonvensjoner. Det internasjonale narkotikabyrået, INCB, er tydelig på at legalisering av cannabis er brudd på konvensjonene. Jeg mener helt klart at vedtaket vi gjorde i går er brudd på konvensjonene. Men hovedgrunnen til at jeg er mot legalisering og avkriminalisering er at jeg alltid har vært i mot narkotika. Jeg kan ikke se at det er grunn til å endre det synspunktet.
Det har lite for seg å argumentere for mitt syn her på blogg. Det endrer ikke noe vedtak. Hvis jeg ønsket å argumentere for mitt syn burde jeg ha entret talerstolen i går. Det gjorde jeg ikke. Jeg hadde helt ærlig ikke trodd at støtten til et slikt forslag var så stor i partiet. Da jeg lettere sjokkert måtte erkjenne det i går var strek satt og det var for sent å tegne seg for innlegg fra talerstolen.
Jeg var ikke like overrasket da forslaget
Industriell hamp burde bli lovlig å dyrke i Norge av miljø- og klimamessige grunner.
kom til votering og fikk flertall. Jeg var liksom mer forberedt. Til de som lurte så kan hamp brukes til mye, blant annet tekstiler og til å tette gjenger på rør. Ja sikkert mye annet fornuftig og, Mat blant annet. Hampfrø er veldig næringsrike har jeg hørt.
Hamp har visstnok vært dyrket i Norge siden vikingtida, og kan muligens derfor sies å være en del av norsk flora.
Forbudet mot dyrking av industriell hamp i Norge følger av forskrift om narkotika m.v., og forskrift om såvarer. Gjeldende forbud har vært begrunnet i at kontroll med hampproduksjon er en viktig del av en slik restriktiv rusmiddelpolitikk.
Men hvorfor argumenterer jeg her på blogg? Jeg burde gjort det på talerstolen. Nå er vedtak fattet, og landsmøtet forbi.
Vi har vedtatt mye bra politikk i helga. Mye politikk jeg gleder meg til å snakke på utpust og innpust om. Politikk jeg er helt enig i. Men akkurat disse to punktene gnager litt i kveld. Fordi det er punkter jeg ikke er litt, men ganske mye uenig i. Det som gnager mest er kanskje at jeg ikke entret talerstolen. At jeg ikke snakket for mitt syn. At jeg på en kanskje dum måte føler at jeg ikke tok en kamp jeg burde ha tatt. Kanskje er det det som irriterer meg mest. Jeg tror ikke det hadde hatt noe å si for resultatet av avstemningene om jeg hadde tatt den turen på talerstolen, men det hadde kanskje føltes litt bedre. Sånn for meg selv. At jeg i det minste hadde prøvd.
Livet mitt var litt annerledes da. Jeg arbeidet fremdeles som radiograf, men hadde møtt veggen for andre gang og var delvis sykemeldt. Radiografjobben begynte virkelig å tære på kroppen, selv om jeg kanskje ikke helt ønsket å innse det.
Tillitsvalgtvervet skjøttet jeg nok bedre. Hodet fungerte fremdeles på kjerringa, og snakketøyet.
Jeg hadde akkurat blitt valgt inn i min første periode i kommunestyret og var like glødende engasjert som nå.
Livet gikk i 100, og jeg forsøkte å henge med så godt jeg klarte.
Jeg trodde nok på det tidspunktet at jeg skulle komme sterkere tilbake. At hvis jeg bare fikk hvilt beinet og ryggen litt, så ville alt fikse seg. Som om en gammel, rusten bil med en del bulker ville være god som ny med hjelp av litt spraymaling på boks.
Hadde du sagt til meg i desember 2019 at jeg skulle være ufør i 2025 ville jeg ikke trodd deg. Ufør! Ikke denne kjerringa. Hun ern nemlig ikke de typen som gir seg. Jeg skulle jobbe til jeg ble 67 år, minst. Denne kjerringa skulle opp og frem. Ja, bare hun fikk hvilt seg litt
Det gikk ikke slik jeg håpet og trodde. Kroppen var for sliten. Et komplisert ankelbrudd våren 2021 hjalp heller ikke på. Høsten 2021 måtte jeg kaste inn håndkle for godt. Forlate jobben jeg elsket, arbeidsplassen som hadde vært en del av livet mitt i over 31 år og tillitsvagtrollen som jeg virkelig elsket. På en treningsleir (som nesten føltes dom en fangeleir) i den tykke skogen utenfor Elverum var jeg forvist mens livet mitt smuldret vekk. Slik føltes det. Bare politikken – og familien hadde jeg igjen.
Nå har det gått noen år. Jeg fikk innvilget uføretrygd nå etter jul. Kroppen hr minst like mange feil og mangler, men jeg er ikke så dønn sliten som jeg var i 2019. Jeg har hodet over vannet når det gjelder arbeidsoppgaver, og samtidig tid til å hvile, tid til å leve. Familien sier jeg ler mer, er mer glad.
Jeg trives med livet mitt. Jeg tror ikKe jeg hadde klart det livet jeg levde I 2017 før jeg møtte veggen første gang, eller det jeg levde I 2019 så mye lenger. Det kunne fort endt med noe langt verre enn uførhet. Jeg kunne rett og slett ikke bært her lenger. Jeg er glad for at jeg ble tvunget til å ta de grepene jeg tok.
Nå har jeg en hotellfrokost som roper på meg før en ny engasjerende dag venter. Kjerringa lever fremdeles et engasjerende liv og bidrar i samfunnet.
Landsmøte fortsetter, og dere må ha meg unnskyldt at det er det som opptar meg denne helga.
I dag har jeg og litt skjelvende vært en tur på talerstolen. Det er ikke hver dag jeg taler for rundt 300 stykker, og med et par kamera-team fra riksdekkende media i salen.
Jeg er en antidemokratisk kommunist, menings-fascist, løgner, voldsutøver og lovbryter som bedriver fysisk vold, støy-terrorisme, ordensforstyrrelse og forfekter meningstotalitarisme. Som om ikke det skulle være nok er jeg i tillegg ansvarlig for 100 millioner dødsfall, massiv nød, død og elendighet.
Denne beskrivelsen av meg selv kunne jeg lese i lokalavisa for noen år siden. Sterk kost, ikke sant. Jeg burde garantert ikke få gå fritt rundt.
Beskrivelsen sto i et leserinnlegg undertegnet Lars Thorsen, og bakgrunnen for uttalelsen var at jeg – og Rødt – hadde tatt til orde for å nekte SIAN å ha et arrangement på torget i Hønefoss.
Av alle de fine hedersbetegnelsene Thorsen tilla meg så var menings-fascist og meningstotalitarisme de som var hardest å svelge. Jeg mener jo at folk skal ha frihet til å mene og ytre hva de vil.
Å forby organisasjoner eller partier vi ikke liker er ikke veien å gå i et demokratisk samfunn. Da Nazistene hadde okkupert landet vårt var det vi og vår politikk som var forbudt.
La oss ikke synke ned på deres nivå med å forby tanker og holdninger vi ikke liker. La oss følge flertallet i dissensen på forslag 62558.
Jeg hørte latter fra salen på starten av talen. Jeg tror mange ikke syntes beskrivelsen jeg ga av meg selv passet med den kjerringa de så på scenen. Når jeg nevnte Lars Thorsen, lederen av SIAN, sitt navn stilnet latteren. Folk fikk med seg budskapet mitt, og jeg har fått mange gode tilbakemeldinger I etterkant.
Sofia Rana, som er rådgiver mot høyreekstremisme ved Antirasistisk Senter og en profilert Rødt politiker skulle snakke etter meg på talerstolen. Hun ga meg en klem da vi passerte hverandre på scenen til og fra talerstolen, og kom bort og snakket med meg i pausa etterpå. Det varmet. Jeg kjenner ikke Sofia Rana, og har aldri snakket med henne tidligere.
At det akkurat var denne debatten jeg valgte å gå på talerstolen på var litt tilfeldig. Det har vært mange saker som virkelig har engasjert meg. Jeg kommer garantert tilbake til noen av de i dagene som kommet. Dere får bære over med meg.
Egentlig er det bare politikk som står i hodet på meg i dag. Likevel starter jeg dagen med å skrive om ishockey. Det er selvsagt Geriatriks sin skyld. Han forklarer sluttspillet i 1. divisjon. Den sporten slutter helt ærlig aldri å forundre meg, for i den idretten er det mange snodige regler.
Ta sluttspillet i 1. divisjon som eksempel. For å avgjøre hvilke lag som skal rykke opp. Man tar de 4 lagene som ligger øverst på tabellen og så lar man lag 1 spille mot lag 4 og lag 2 spille mot lag 3. Henger du med? Men lagene i denne “semifinalen” skal ikke spille 1 kamp, men 5 kamper mot samme lag. Disse kampene foregår i løpet av 10 dager, altså 1 kamp annenhver dag. Annenhver kamp hjemmekamp og bortekamp. Har ett lag vunnet tre kamper avlyser man de to siste, da det er den som vinner flest av de 5 kampene som går videre til finalen.
I finalen er det da på samme måte 5 kamper mot der andre finalelaget før man får funnet ut hvilket lag som fortjener å rykke opp til eliteserien. Fascinerende. Jeg lurer på hvem og hvorfor man koker i hop slike regler.
Som om ikke dette er komplisert nok er det i eliteserien slik at de to nederste lagene på tabellen må spille hele 7 kamper mot hverandre før man får avgjort hvilket lag som rykker ned.
Merkelig sport! Men nå skal jeg straks gå til frokost. Romkammeraten min dukket aldri opp i løpet av natta. Jeg håper det betyr at jeg får ha rommet for meg selv.
Den første landsmøtedagen har vært lang og engasjerende. Det er satt opp program frem til klokka 23.00. Ja, du leste riktig. Vi sitter i landsmøtesalen fra klokka 13 til 23 bare avbrutt av en times middagspause. Man blir litt sliten til slutt selv om det er engasjerende.
På bildet ser dere Terje Kolbotn på talerstolen. Han er en markant skikkelse i Rødt, og en debatant som gjorde at jeg følte meg hjemme da jeg kom på mitt første landsmøte i 2017. Fordi ingen andre i Rødt Ringerike hadde mulighet eller lyst til å dra på landsmøtet det året ble jeg sendt enda jeg bare hadde vært medlem i partiet i et par måneder. Jeg kom inn i politikken i 2011 gjennom et listesamarbeid mellom Rødt, SV og partiløse hvor jegvar en av de partiløse så de i Rødt Ringerike kjente meg jo da jeg ble valgt som delegat, men jeg kjente lite til Rødt som parti ut over de i lokallaget. I 2017 var ikke Rødt så stort, eller så etablert som nå. Vi hadde ingen representanter på Stortinget. Bjørnar Moxnes kom først inn etter valget den høsten som vår eneste representant. For å være ærlig var det mye rart som ble sagt fra talerstolen på det landsmøtet, og jeg satt og lurte på om jeg hadde valgt feil. Om Rødt kanskje ikke var partiet for meg likevel. Så entret Terje Kolbotn talerstolen, og det var en fyr som sa akkurat det jeg tenkte bare på en mye bedre måte enn jeg ville klare å få uttrykt det. Jeg var på rett sted.
På et landsmøte debatterer vi hva som skal være vårt arbeidsprogram, vår politikk, de neste fire årene. Ikke det at politikken endrer seg radikalt, men i tråd med ar samfunnet endrer seg kan det jo være smart å justere politikken på noen områder. Mens man til vanlig kanskje diskuterer politikk mest med representanter fra de andre partiene, debatterer man på et landsmøte innad i partiet. Det er jo ikke nødvendigvis slik at alle i et parti et enige om hvilke endringer man skal gjøre eller hvilken retning politikken skal endres.
Jeg kan ta et eksempel. Det har vært mange på talerstolen i dag og snakket for å legalisere salg av cannabis, gjerne via vinmonopolet. Et standpunkt jeg er helt uenig i. Jeg er overrasket over hvor mange de var, og er usikker på om det kommer av at de som har det synspunktet har vært flinke til å mobilisere, eller om det er flertall i salen for et slikt syn. Det finner jeg ut under voteringen i morgen Det var ingen som entret talerstolen og tok til orde mot legalisering. Da jeg kom til å tenke på at det burde jeg kanskje gjort, var strek satt og det var for sent å tegne seg. Jeg kjenner jeg er litt spent på den avstemningen i morgen, for jeg vil ha problemer med å stå på torget i Hønefoss og forsvare legalisering av hasj.
Andre ting mange entret talerstolen for å snakke om var realisering av Nord-Norge banen, ta vare på Oslofjorden og strandsonene, rovdyrforvaltning og ikke minst å stoppe det foreslåtte kuttet på tilskudd til Rød Ungdom.
V har ikke vært innom alle temaene ennå, vi fortsetter i morgen med blant annet forsvarspolitikk som det har vært en del debatt om i forkant av landsmøte . Vi har heller ikke vært inne på kraftpolitikk. Det blir nok mange debatter i morgen og før vi går til avstemningene.
Nå er klokka halv ett om natta. Jeg gikk på hotellrommet straks vi var ferdige i møtesalen. Jeg er trøtt nå, og skal snart krype til sengs. Jeg bare lurer på når hun jeg skal dele rom med dukker opp. Eller om hun dukker opp på rommet i det hele tatt Hun har ikke vært her med noen bagasje, men hun var i landsmøtesalen i sted. Hun tegnet seg ved en feil på talerlista. Jeg kjenner henne ikke, og har aldri hilst på henne, derfor tenkte jeg det kanskje var mest høflig å være våken til hun dukket opp på rommet. Men har hun ikke dukket opp til klokka 01.00 kryper jeg til sengs. Det er en ny lang dag i morgen. Jeg vet jo ikke om hun dukker opp eller har fått byttet rom. Jeg fikk en sms tidligere i uka med navnet på den jeg skulle dele rom med og spørsmål om det var greit. Vi er så mange at folk må dele rom for å få plass på hotellet ble det sagt.
Vi er på Sundvolden hotell, en snau halvtimes kjøretur fra Drømmehuset. Jeg tenkte greit for meg å dele rom med ei jeg ikke kjenner. Virker vedkommende sprøyte gal eller kjemien ikke stemmer i det hele tatt reiser jeg bare hjem og sover.
Nå som klokka straks er 01.00 og det ikke har dukket opp så mye som en koffert begynner jeg å øyne håp om at jeg får rommet for meg selv. Greit at noen gikk i baren, men litt rart å gå dit uten å gå på rommet med bagasje og yttertøy først, synes nå jeg.
