Selv om jeg skal dra av sted om ikke alt for lenge, vil jeg ikke påstå at jeg har reisefeber. At jeg våknet litt over klokka fem betydde ikke at jeg var klar til avreise. Jeg var knapt klar til å kreke meg ut av senga og gå på badet for å tisse. Det er litt forskjell på meg og Monica.
Joda, det blir deilig å bare sette seg i bilen og reise bort for en liten stund. Men at hele kroppen verker kommer nok av helt andre grunner, det gjør den jo nesten hver dag.
Gamle Gubben Grå fylte bensin på bilen i går, fortalte han. Og jeg er vel så klar jeg kan bli. Eller, jeg skal gre håret og kanskje ta på meg noe mer presentabelt. Ikke mas, jeg har knapt stått opp og skal ikke ut døra på fire timer ennå.
Gamle Gubben Grå har og våknet og kommet tuslende. Sitter der med kaffekoppen og vil i likhet med meg helst være i fred. Han skal og ut å reise i dag, men ikke sammen med meg. Han skal en tur på hytta sammen med Yngste Sønn. Jeg har ikke noe behov for å oppsøke snø, vinter og utedoen langt nede i lia.
Jeg skal ikke dra så langt. Rekker kanskje et par sanger på stereoanlegget i bilen så er jeg fremme. Skal bare ned på på torget å være med å markere kvinnedagen.
Jeg er ikke utpreget feminist, og har aldri vært på noen 8. mars markering tidligere. Ikke har det vært de store markeringene her på flere ti-år heller. Når noen tar et initiativ synes jeg det er greit å støtte opp om det.
Det er mye rart det forventes at denne kjerringa skal ha en mening om eller klare å reflektere over. I dag fotball. Og ikke bare fotball på generelt nivå, men mer sånn fotball i Akershus, nærmer bestemt Nes-fotballen. Jeg som knapt vet hvor Nes ligger.
Ikke nok med at dette er et idrettslag jeg overhode ikke har et forhold til. Det forventes at jeg skal ha en mening om en spillerovergang i 8. divisjon. Jeg som ikke er spesielt interessert verken i fotball eller sport. Dette innlegget som er det siste innlegget til bloggen over meg på lista er virkelig for spesielt interesserte, og det er i grunn ikke jeg. Vet ikke helt hvordan jeg skal klare å fenge lesernes interesse her. Håper i grunn leg har mange lesere fra Akershus eller folk som er spesielt interessert i 8. divisjons fotball. (Tviler egentlig på det siste.)
Thomas Bogen har altså gått fra fotballaget til Blaker hvor han har spilt i en årrekke til fotballaget Haga. Det virker som om det ikke er noe dramatikk ved overgangen, og kanskje heller ikke de helt store summene. Blaker klarte ikke å stille lag, så hvis Bogen skulle fortsette å spille fotball måtte han finne et nytt lag. At valget falt på Haga kommer muligens mest av at han faktisk allerede bor der.
Jeg har vært inne på profilen til Thomas Bogen hos Norges Fotballforbund. Ingen skal si at ikke denne kjerringa driver skikkelig research når hun skriver sine innlegg. Thomas har spilt på Blaker siden 2014. Før det, da han spilte i aldersbestemte klasser spilte han for Sørumsand. Han har totalt spilt 166 kamper, skåret 12 mål og pådratt seg 5 gule kort.
Selv om Blaker ikke stiller lag for voksne menn lenger virker det som det er et aktivt idrettslag. Jeg leser at de holder til på Bruvollen. Her tilbyr de aktiviteter som fotball, allidrett, sykkel, løping og trim. De tilrettelegger også for friluftsliv med skiløyper og merking av stier. De har egen fritidsklubb “Ungdomscafeen” i Blaker Samfunnshus på Bruvollen, som har åpent hver onsdag. Samt at de har “etter-skole-mat”, og inviterer til turer og arrangementer.
Haga idrettsforening har en lang historie. Haga Fotballklubb ble etablert den 10.mai 1914 med anlegg på et jorde på Grindakersletta og fotball som eneste gren. Videre i 1921 endret klubben navn til Haga Idrettsforening og i 1924 kjøpte klubben et område nede ved Haga-evja hvor klubben overtok en hoppbakke og anla egen fotballbane. I 1950 sto Haga Samfundshus ferdig. Bygget ble, i tillegg til å fungere som et forsamlingshus, benyttet til garderober o.l av idrettsforening. I 1984 flyttet klubben sin stadion til dagens stadion på “Beitelaget”.
Idrettsforeningen tilbyr i dag organisert aktivitet i de fleste aldersgrupper innen fotball, håndball, allidrett og E-sport. Haga kjører og opp flere mil ed skiløyper i nærområdet og anleggene deres brukes mye av skoler til idrettsdager etc.
Nå vet dere, kjære leser, langt mer om et par idrettslag på Nes samt fotballspilleren Thomas Bogen. Håper det hadde en viss interesse.
Så var øyeblikket kommet. Smakspanelet bestående av Gamle Gubben Grå og Kjerringa skulle teste ut hvilken sjokolade som var best. Dubai-sjokoladen til Trondheim sjokolade eller Kjerringas Kjerringas hjemmelagde Dubai-sjokolade.
Sprekkene i kjerring-versjonen skyldes at sjokolade-formen ikke sto helt rett i fryseren ved første innfrysing av sjokolade, og at Kjerringa forsøkte å rette den ut med et par velrettede karateslag før hun helte i pistasj-fyllet og det øverste sjokolade-laget. Det trekker selvsagt visuelt ned. Den observante Gamle Gubben Grå savnet også gullstøv på Kjerringas versjon. Visuelt vant kanskje trønderversjonen så langt, men Kjerringa var likevel fornøyd, og noterte seg at neste gang skulle hun droppe karate-slagene.
Så brakk vi løs en rute av hver sjokolade til hver av smakspanelets medlemmer. Den minste biten er fra Trondheim Sjokolade. Den største er Kjerringas. Størrelsen er bestemt av rutemønsteret i sjokolade-formene. Kjerringas versjon har et litt grønnere og litt mindre fast fyll. Det er kanskje ikke så lett å se på dette bildet, men kommer tydeligere frem på bildet under.
På det innvendige utseende syntes Kjerringa at hennes versjon var en klar vinner. Grønnfargen var tydeligere, og fyllet så mer fristende ut. Trønderen ble nesten kjedelig i sammenligning.
Så var det smaken da. Både Gamle Gubben Grå og Kjerringa utstyrte seg med en stor kopp svart kaffe ved siden av sjokoladebitene. God og dyr sjokolade trenger ofte det for virkelig å nytes. Pistasj-smaken kom godt frem på begge. Gamle Gubben Grå mente jeg burde hatt mer kataifi slik at fyllet var mer krunsji og mindre flytende. Jeg protesterte og sa at på de bildene jeg har sett på nett er fyllet litt flytende.
Siden vi er usikre på hvordan originalen er be vi enige om at det kanskje var litt smakssak, og litt hva man skal bruke den til. Kjerringas var litt mer flytende, litt mer konfekt. Mens trønder-sjokoladen og kunne blitt spist på tur.
Søte var begge sjokoladene, og det er ikke noe man spiser en plate eller to av i løpet av en kveld. Disse to bitene sammen med en kaffekopp holdt for oss i kveld. Nå har vi kaffe-kos i hele helgen.
Kjerringa var godt fornøyd med første sjokolade-produksjon, selv om det finnes enkelte forbedringsmuligheter. Dette var i grunn gøy. Og Vibbedille hadde helt rett.
Dette er sååå enkel at t.o.m Kjerringtanker klarer det!
Her i midten av februar leste jeg i et innlegg inne hos Vibbedille om det å lage denne såkalte Dubai-sjokoladen selv:
Ja eg vil påstå at den er sååå enkel at t.o.m Kjerringtanker klarer det uten å svi sjokoladen.
Overbevist om at Vibbedille visste hva hun snakket om bestilte jeg sjokolade-form fra Temu og gledet meg til å starte sjokolade-produksjon, om så bare til eget forbruk.
Sjokolade-forma kom i helgen, og i dag tok jeg meg en tur på Krone, den internasjonale butikken i Hønefoss, for å handle inn de ingrediensene jeg trengte. Med litt hjelp fant jeg både pistasj-krem, tahini og kataifi. Melkesjokolade hadde jeg alt handlet på Coop.
På Krone hadde de også Dubai-sjokolade. Riktignok ikke fra fra Fix Dessert Chocolatier i Dubai, men fra Trondheim Sjokolade. Ikke riktig så dyr som den berømte sjokoladen fra Dubai, men mer enn dyr nok. Måtte ha med ei plate for å ha et sammenligningsgrunnlag med den sjokoladen jeg selv skulle lage.
Så hvordan gikk det med selve sjokolade-produksjonen?
Vibbedille hadde helt rett i at jeg klarte å smelte sjokoladen uten å svi den. Jeg har i grunn blitt god på det. Hemmeligheten er tid. Man behøver ikke ha vannbadet på full kok, men la sjokoladen smelte langsomt i vannbad som langt fra behøver å holde kokepunktet. Men jeg fant ut at sjokolade-formen min var litt vel stor til den oppskriften jeg hadde. Jeg skulle egentlig bruke 200 gram sjokolade, men så at 100 gram ville bli litt lite for å dekke bunnen (toppen) av sjokolade-forma på en god måte. Så Gamle Gubben Grå måtte kjøpe mer sjokolade da han skulle til byen. Jeg kunne jo fortsette sjokolade-lagingen så lenge. Hadde jo nok til første laget med sjokolade.
Kataifi var noe skikkelig bøss. Jeg hadde kjøpt langt mer enn jeg trengte. Valgte å sprøsteke alt, og hadde Katafi over hele komfyren. Sprøstekt ble den, i det minste noe av den. Noe ble brent i kjent kjerring-stil, og noe ble muligens ikke helt sprøstekt. Men jeg fikk nok som var gyllent sprøstekt, og klarte å lage pistasj-fyll jeg var rimelig fornøyd med.
Gamle Gubben Grå kom hjem med mer sjokolade. Den ble smeltet på samme vis som den første plata, og det gikk også utmerket. Så dekte vi pistasj-kremen med det siste laget med sjokolade og satte formen tilbake i fryseren.
Der står den og godgjør seg nå. Den skal prøvesmakes sammen med en god kopp kaffe etter middag. Da har vi tenkt å teste den sammen med sjokoladen fra Trøndelag. Resultatet kommer i neste blogg-innlegg.
I innlegget Gårsdagen er historie. kan dere lese at jeg har bestemt meg for at I dag skal være en sårt tiltrengt hviledag for å lade litt. Samtidig minne meg selv på at det ikke kan forventes at ei ufør kjerring skal stå på like mye som jeg klarte da formen var på topp. Så nå ligger jeg på sofaen med verdens beste samvittighet. (Eller prøver å overbevise meg selv om at det er ok å ligge på sofaen midt på dagen.)
Jeg var oppe litt før klokken 6. Kroppen var stiv og trengte bevegelse. Så Brenna og alle andre forståsegpåere, jeg har stått opp. Jeg har gått tur i Hundremeterskogen med hundene. Jeg har vært og handlet og så har jeg satt i gang med å lage sånn Dubai-sjokolade.
Ja, du leste riktig. Når denne kjerringa, dronninga av brent julebakst, skal ha en hviledag, ja så setter hun i gang med komplisert kokkekunst. Hun kan ikke være helt vel bevart.
Hvordan det får med kjerringa som sjokolade- produsent kan du lese om i neste innlegg. Nå har jeg tenkt å ta en liten høneblund på sofaen. Vi blogges.
Gårsdagen var fin den, sola skinte og temperaturen var god. Jeg var ute hos Barndomsvenninna og ble traktert med kaffe og hjemmebakt banankake. Det var utrolig koselig, og jeg trengte denne skravlestunda med henne. Kloke, snille barndomsvenninna mi. Det er noe med folk du har kjent hele livet. Man trenger ikke bære masker eller prøve å fremstå som annerledes enn man er, men kan være seg selv med både sterke og svake sider.
Likevel er jeg glad for at gårsdagen er over. Ikke for at gårsdagen i seg selv var ille, men fordi jeg var rimelig sliten da kvelden kom.
Det er jeg i grunn fremdeles. Det har vært litt mye en stund nå. Litt mye som må håndteres. Litt mye som skaper bekymring. Litt mye som irriterer. Kort sagt litt mye som blir dynget over meg. Og selv om jeg ikke liker å innrømme det, så er jeg ikke kjerringa som fikser alt lenger. I går føltes det mer som om jeg er kjerringa som ikke fikser noe i det hele tatt.
Jeg fikk en vekker på hvor sliten jeg er da jeg dro fra Barndomsvenninna i går. Jeg hadde sittet hjemme hos henne og fortalt om hvordan jeg grudde meg til å kjøre opp “den bratte isete bakken” fra henne og opp mot hovedveien. Hun forsto ikke min bekymring. Mente at det ikke var noen bratt bakke, og at det knapt var en issvull igjen i veien mellom boligen deres og hovedveien. Vel, jeg hadde jo akkurat kommet ned den bakken, og hadde sett med selvsyn hvor bratt og glatt den var, ikke sant. Så ja, jeg grudde meg til å kjøre opp igjen, redd for at jeg skulle bli stående og spinne, måtte rygge for å ta fart og havne enten i grøfta eller ned en skråning. Man vet jo aldri hva denne kjerringa kan finne på. Når jeg så, med hjertet i halsen, bega meg oppover veien, rundet svingen og “monsterbakken” lå foran meg, så var det ikke noen monsterbakke i det hele tatt. Knapt en bakke. Mer en liten kul. og den var så og si fri for is. Det så selv jeg. Fornøyd ga jeg litt mer gass og var snart på hovedveien.
Da jeg kjørte videre hjemover tenkte jeg; Nå er du sliten. Jeg hadde ikke vært så lenge hos Barndomsvenninna at jeg kunne skylde på ekstrem snøsmelting eller jorderosjon for å forklare hvorfor både is-mengden og topografien var blitt endret siden jeg kjørte nedover den samme veien et par, tre timer tidligere. Det var bare at selv små ting vokser til problemer langt ut over alle proporsjoner. Da vet jeg at jeg begynner å bli litt vel sliten.
Gårsdagen er historie. Jeg brukte litt tid i går kveld på å ta et par telefoner til de som hadde ringt mens jeg var hos Barndomsvenninna og svare på et par mail som hadde dukka opp. I dag kommer telefonen til å stå på lydløs og knapt sjekkes. Jeg skal lade batteriene og det gjør jeg best ved å gjøre meg utilgjengelig. Jeg er overbevist om at verden går sin skjeve gang selv om jeg ikke er tilgjengelig for å løse de utfordringer som måtte dukke opp,
Det er Kretahalvorsen. nede på Kreta som skriver at det er sesongåpning for turistene der nede, men på mange måter er det vel en slags sesongåpning her og. Snøen smelter, bar mark dukker opp, det er et tosifret antall varmegrader midt på dagen, kort sagt det er starten på vår! Det kaller jeg sesongåpning.
De siste dagene har i grunn vært ganske hektiske, Det har jeg sutra en del om før her på blogg, så jeg skal ikke kjede dere med å gjenta det. Langtidsvarslet melder godt vær, og jeg tror virkelig at dette er starten på våren. Snart kan vi på ny kose oss med kaffe i kurvstolene på trammen.
Kreta Halvorsen skriver i sitt innlegg at de på lørdag do opp i høyden for å ta bilde av snødekte fjell for å dele det med oss blogg-lesere. De fikk det heldigvis ikke til. Jeg mener, jeg føler ikke noe behov for å se bilder av snø nå som den endelig er i ferd med å forsvinne her hos meg. Og hvis jeg mot formodning skulle føle en stor trang til å glo på snø har jeg fremdeles mer enn nok å glo på rett utenfor vinduet,
Det der med å dele bilder av snø med blogglesere som har vaset i snø de siste tre månedene blir omtrent like idiotisk som at når vinteren endelig begynner å gi seg i siviliserte strøk sånn ved påsketider, ja da fyller folk bilene og takboksene sine med ski, ullsokker og akebrett og reiser til fjells for å oppsøke den snøen de har bannet og sukket over i månedsvis. Forstå det den som kan.
Etter å ha gitt opp å ta bilder av snødekte fjell dro de for å ta bilder av vårblomster. Det er en aktivitet jeg bifaller mer. Jeg ville like å se blogginnlegg fylte med vårblomster. Det er lite med vårblomster her. Dessverre lyktes de ikke med det fotoprosjektet heller.
Dagen har gått i ett etter en litt rolig morgen. Jeg har gått tur med hundene I skogen. Utrolig deilig å kunne gå blant furutrær, lyng og mose igjen. Det rt ikke noe som å se bar mark igjen etter tre måneder med is og snø.
Så lekte jeg litt “hvit tornado” og fikk unna litt husarbeid, før jeg forlot Drømmehuset. Jeg skulle handle for Høvdingen. Høvdingen fikk varene sine, og jeg fikk kaffe. Før jeg dro hjem lekte jeg litt “tornado” der og, og tørket over gulvet og ordnet litt der og. Stakk innom butikken igjen på vei hjem og handlet litt for oss før jeg dro hjem.
Kjente på vei hjem at nå, nå er denne kjerringa sliten. Kanskje ikke først og fremst av dagens aktiviteter. Det har vært litt mye en stund.
Så nå har jeg flata ut på sofaen sammen med Charlie Chihuahua. Gamle Gubben Grå styrer på kjøkkenet. Oppvaskmaskinen durer fornøyd, og han er godt i gang med middagslaging. Jeg har planer om å ligge helt i ro her under pelspleddet til han sier at maten er klar.
I går skrev jeg at jeg var fornøyd med at vi i Rødt Ringerike oppnådde det vi hadde som mål når det gjaldt Ringeriksbanen på helgens landsmøte. En annen ting jeg er fornøyd med er resultatet på den saken jeg gikk på talerstolen for å fremme mitt syn på.
Som du kan lese i innlegget Var en tur på talerstolen så var jeg en tur på talerstolen på lørdag. I arbeidsprogrammet står det
Rødt vil at lovverk mot hatytringer og hatkriminalitet håndheves.
Dette var alle enige om, men et mindretall i programkomiteen ønsket å få med et tillegg til denne setningen. De ønsket at det også skulle stå
«, og at fascistiske og nazistiske organisasjoner forbys.»
Jeg er ikke noe mer glad i fascister og nazister enn andre i partiet. Men jeg mener at man ikke kan forby organisasjoner eller partier vi ikke er enige med. Holdningene og grupperingene blir ikke borte selv om de blir forbudt. Man må finne andre måter å bekjempe hatet på.
Heldigvis fikk ikke tillegget mindretallet i komiteen ønsket å få med flertall i salen heller. Jeg vet ikke, men kanskje bidro innlegget mitt bittelitt til det. Jeg er i det minste fornøyd at vi ikke vedtok å forby organisasjoner vi ikke liker. Det ville vært et nederlag for et parti som ønsker å styrke demokratiet.
I dag er det Janne Nordvang! sin blogg som ligger på plassen over min blogg på topplista. Dere vet dama som hver søndag oppsummerer ukas små øyeblikk på en glimrende måte. Det gir meg muligheten til å reflektere litt over hverdagens mange øyeblikk her i Drømmehuset.
God morgen, og riktig god tirsdag. Jeg glemmer jo helt å starte høflig og skape en god stemning allerede fra starten av innlegget. Litt sånn småfrossen sitter jeg ved spisebordet foran PCn. Sjalet jeg fikk av Datteren til bursdagen min i fjor ligger på stolryggen bak meg. Klart til å trekkes over skuldrene når jeg føler for det. I sofaen borte i stuedelen sitter Gamle Gubben Grå med kaffekoppen. Det er for tidlig på morgenen til at vi snakker til hverandre ennå. Klokka har så vidt passert 7. Yngste Sønn som er den eneste av ungene som fremdeles bor her i Drømmehuset har dratt på jobb.
Godt at en fremdeles bor hjemme. Jeg tror det blir stille når også han flytter ut og Gamle Gubben grå og jeg blir alene tilbake. Jeg vet at jeg kommer til å savne disse hverdagskveldene og småsnakket til Yngste Sønn når han ikke er her lenger. Vi har liksom lik humor. Heldigvis tror jeg ikke han har de helt store flytteplanene ennå.
Savner Datteren og Eldste Sønn og. Eldste Sønn kan jeg jo oppsøke eller lure hjem på middag i ny og ne. Han bor jo nede i sentrum og finnes på den lokale Meny-butikken hvis savnet blir for stort. Datteren derimot. Lever et travelt liv i Oslo. Savner kaffelering og shopping. Hun hadde bursdag på søndag, og alt vi klarte å finne tid til var en telefonsamtale. Må innover med gave en av de nærmeste dagene, og inspisere leiligheten de har flyttet inn i nå som de begynner å komme i orden.
I går var jeg sliten, Trengte en rolig dag for å lade litt etter engasjerende landsmøte-dager. En tur med hundene i vakkert vårvær gjorde godt, og ikke minst en god dupp på sofaen i stua da jeg hadde huset for meg selv en stund. Føler det godt at det ikke står så mye på kalenderen i dag heller. Bare å handle for Høvdingen. Men det er ikke noe som må skje til et bestemt klokkeslett. Jeg har tid til å starte dagen langsomt med nok en kopp te.
Deilig forresten at dagene har blitt merkbart lysere. Flere timer med dagslys gjør godt. Kjerringa har liksom kommet helt i vår-modus nå i starten av mars. Tør ikke sjekke yr i redsel for at vinterens siste krampetrekninger er rett rundt hjørnet.
Hverdagen er full av små øyeblikk bare en tar seg tid til å legge merke til dem.
