De fleste Ringerikinger med et snev av realisme i seg har forstått at Ringeriksbanen lar vente på seg. De verste dommedagsprofetene maler Fanden på veggen over den kjensgjerningen, og spår om ikke verdens undergang så i det minste kroken på døra for den lille byen vår og alle som bor her.
Men nå har noe av pessimismen stilnet også hos de med de mest negative fremtids-scenarioene. De øyner et lite lys i tunnelen. Det kan hende det er håp for byen vår likevel. Selv om Bane-nor, Jernbaneverket, nye veier eller regjeringen Støre ikke stiller med ny togbane, er det andre viktige samfunnsaktører som har kastet sitt blikk på byen vår og ønsker å etablere seg her, og på den måten være med på å sette Hønefoss på kartet. Alt håp er kanskje ikke ute likevel.
Hvilken samfunnsaktør det er snakk om? Jo, tro det eller ei men selveste Mc. Donald har planer om å etablere seg omtrent der jeg spiste burgeren min siste lørdag.
Halleluja folkens. Vi er snart reddet fra fortapelsen. Vi får vår egen Mc Donald! Folk kommer til å valfarte, ja sågar flytte til distriktet. Tenk en by med sin helt egne Mc Donald restaurant. Hvilke andre byer på vår størrelse eller mindre kan varte opp med moe slikt?
Ja hvis ikke noen surmaga politikere som ikke ønsker vekst og utvikling får stoppet prosjektet da.
Jeg liker burgere og har spådd etablisementet som er der nå en kort fremtid. Likevel er jeg usikker på om Ronald Mc. Donald er den som skal frelse
Hvis jeg skal bade liker jeg best å bade i stille skogsvann. Gjerne et tjern jeg har for meg selv, eller med de folkene jeg har med meg på badetur. Bader sjelden alene. Nå skal jeg ikke skryte på meg så mange badene de siste årene, men de badene jeg har tatt de siste fem årene har vært i slike skogsvann. Overfylte badestrender er det lenge siden jeg har besøkt.
Om mennesker som velger folksomme strender er late eller sosiale slik Vibbedille spør i sitt innlegg aner jeg ikke. Kanskje ingen av delene. De er bare pragmatikere. De reier til en parkeringsplass, tømmer bilen for unger, badehåndkler, badedyr, solkrem, badehåndklær, solsenger, drikke og mat, og velger korteste veien ned mot sand og vann og slår seg ned der. De gidder ikke vandre flere kilometer med alt pikk-pakket, og ikke minst samme veien tilbake. Litt av hensikten med badeturen er å kjøle ned så vell seg selv, stressnivået og ungene. De ønsker ikke å komme hjem like svette og varme som de var da de dro. Jeg synes ikke man kan bebreide dem det.
Vi mennesker er forskjellige. Jeg er glad for at ikke alle foretrekker å bade i stille skogstjern. Da ville fort de skogstjernene mine ikke bli så stille og rolige, og noe av det jeg søker ville bli borte.
Jeg blir uvel i for sterk varme. Derfor ungår jeg å vandre for mye ute når sola er på sitt varmeste. Jeg ville se på et menneske ikledd shorts og sports-bh som vandrer med målretta skritt flere kilometer på ei steikende varm sandstrand i bortimot 30 grader som ikke helt vel bevart. Mulig undret meg på om vedkommende hadde fått solstikk. Når vedkommende ikke bruker muligheten til å ta et avkjølende bad mens vedkommende er på stranden, men venter til vedkommende kommer hjem for å der ta en iskald dusj ville jeg bare riste uforstående på hodet til.
Folk er forskjellig, og det er vel noe av det som er det beste ed folk. At vi ikke alle er blåkopier av hverandre. At ikke alle tenker, føler og handler likt. At noen vandrer rundt på strender for å bli svette og varme, mens andre drar dit for å kjøle seg ned. At noen liker stille skogstjern mens andre foretrekker badestrender med masse folk og liv.
Man vet heller ikke om de late folka som slår seg ned rett ved parkeringsplassen kan ha besteget en fjelltopp eller tre tidligere på dagen, hatt en lang vakt på sykehjemmet på formiddagen eller skal på nattevakt om noen få timer.
Det er så lett å gi andre som oppfører seg annerledes enn man selv gjør negative karakteristikker, som lat. Men man kan vel ikke dømme andre eller gi de karakteristikker uten at man kjenner bakgrunnen for at de handler akkurat som de gjør. Man skal og være forsiktig med å holde seg selv og sine prioriteringer, tanker og handlinger som fasit på hvordan andre mennesker skal leve sine liv. Jeg for eksempel er relativt lei nyfrelste hobby-mosjonister. Det betyr ikke at jeg mener folk skal slutte å mosjonere.
Rosa er utfordringen fra Ut i friluft denne helga. Jeg kunne selvsagt ha delt ett bilde eller tre av gjestedoen min, men det har jeg gjort så mange ganger før. Så denne gangen reposter jeg bilde av noen frokostasjetter jeg kjøpte på loppemarked i fjor. De er Rosa med rosa roser. Skikkelig sommerlige, og gir en fin start på dagen. Kaviar-brødskiva smaker litt bedre på en slik asjett.
Jeg blir ofte både inspirert og imponert når jeg titter inn på bloggen til Vibbedille. Ja, ikke nødvendigvis når hun driver og løper opp og ned av disse fjelltoppene sine, jeg tenker mer på når hun er i det kreative hjørne.
Ikke det at jeg har planer om å starte masseproduksjon av nøkkelringer, men det er jo stadige kreative prosjekt der i gården. Det inspirerer. Jeg er egentlig ganske kreativ, selv om jeg ikke setter av så mye tid til kreativitet for tiden. Det går i så fall mest på bilder og tekst for tiden. Kanskje det burde være et mål ut over høsten. Å sette av mer tid til å være kreativ. Vi får se.
I dag kom det en stor konvolutt i posten med mitt navn på. Den var merket med firmanavnet Steinhuggeriet AS, og kom fra et firma på Finnsnes. Et sted som ligger omtrent 1.500 km fra Hønefoss.
OK. Vi trenger en gravstein, eller et gravminne for å være korrekt, med tid og stunder. Yngste Sønn og jeg har vært på nett og søkt litt, men jeg kunne overhode ikke huske at jeg har bestilt noen brosjyre eller på annen måte lagt igjen noen kontaktadresse. Joda, jeg vet sånt kan spores, men jeg er usikker på om jeg har vært inne på dette firmaets sider i det hele tatt. Det finnes steinhuggere nærmere. Blant annet har vi en i Hønefoss.
Når jeg åpnet konvolutten var det en ny konvolutt med teksten dere ser på bildet over. Det forklarte jo en del. Jeg hadde ikke bestilt noen brosjyre. Dette var deres markedsføringstiltak for å nå kundegruppen. Jeg er litt usikker på om jeg er imponert over ideen, eller føler meg provosert over markedsføring så direkte mot en sårbar gruppe.
Som de fleste av dere sikkert har skjønt er jeg ikke ei lett-krenka kjerring så jeg åpnet konvolutten. Det skader jo ikke å studere utvalget. Kanskje blir det lettere for ungene og meg hvis vi kan se i en brosjyre i fred og ro enn å sende lenker til hverandre for å vise hva vi har funnet på nett. Ja, jeg beklager. Pragmatikeren slår til igjen. Jeg vil så gjerne ha et gravminne som liksom passer til GGG. Til den fine personen han var. Noe personlig som gjenspeiler han.
Mulig jeg er rar, panser-ansikt, knall-tøff og alt for hard, jeg har hørt de karakteristikkene av meg selv de siste ukene, men jeg sitter altså her en fredagskveld og studerer en katalog med minnesteiner. Og vet dere hva? Det gjør meg godt.
Det gjør meg godt å sitte her og finne den steinen jeg mener passer perfekt til mannen jeg elsker. Ja, for jeg elsker han fremdeles, selv om han ikke er her.
Kanskje er det en forklaring på panser-ansiktet. På det at jeg ikke ligger forgrått og knust tiltaksløs, men fortsetter livet – om enn i litt langsommere tempo. GGG og jeg hadde vært sammen så lenge, kjente hverandre ut og inn. Jeg vet hva han ville tenkt og ment om ting som skjer i hverdagen vår. Jeg kan “høre” kommentarene hans selv om han ikke er her. Og jeg vet at han ville at jeg skulle fortsette livet mitt omtrent som før. En dag av gangen.
Jeg tror jeg har funnet gravsteinen. Jeg viser ikke bilde eller kommer med noen beskrivelse. Jeg må først høre om ungene er enige. Er de det skal jeg nok og innhente et pris-forslag på noe lignende fra den lokale steinhuggeren.
Jeg har gått flere turer elvelangs denne uka, og ja mange ganger før. Elvelangs kalles turstien som er anlagt langs Randselva og Storelva i Hønefoss. Men det finnes flere elver her på Ringerike en kan gå langs. I dag har jeg gått tur med hundene langs elva Sogna på et sted som kalles Elvenga. I det minste var det der vi parkerte bilen og startet turen.
Jeg har gått her flere ganger tidligere, og også fortalt om det på blogg. Vandre på gamle riksvei 7 som nå er omgjort til gangvei på denne strekningen. Dette var arbeidsveien min da jeg pendlet i bil mellom huset i skogen oppe på Krøderen og arbeidsplassen på Ringerike sykehus. På alt slags føre og til de fleste tider av døgnet har jeg kjørt dette strekket i rundt 9 år. Det er langt fredeligere å rusle her nå enn det var å kjøre her da. En rolig rusletur langs en brusende elv omgitt av markblomster. Ren idyll!
Jeg er utrolig glad i hundene mine, la det ikke være tvil om det. De er litt bortskjemte. Charlie Chihuahua sover i senga mi og de lever mer av middagsrester enn av tørrfor. Det hender det vanker fiskepudding eller røkelaks til frokost, og ja jeg vil si de lever gode hundeliv. Men de er hunder, ikke mennesker.
Når jeg leser inne hos Allan at han tester iskrem for hund, tenker jeg: Er det mulig? Ja, nå sitter ikke Allan og gafler i seg hundemat. Han overlater testinga til hunden sin. Rett skal være rett. Men iskrem for hund! Hva blir det neste?
Jeg trenger ikke vente lenge på svaret på det spørsmålet. For mens jeg sitter her og knotter ned dette innlegget melder radioen bak meg om det de tror er Norges dyreste iskrem. Ja, ikke til hunder da, men sånn generelt – og forhåpentligvis stort sett solgt som menneskemat får jeg håpe. For tro meg eller ikke. I Drammen, kjent som Østlandets mest Harry by på 80-tallet, kan du få kjøpt en softis med pistasj og bladgull til den nette sum av 500 kroner! Tror du meg ikke? Se lenke her. I reportasjen på NRK Buskerud som er laget nå, en del senere enn denne avisartikkelen, har de til nå solgt 18 stk. av denne softisen.
Jeg slites mellom hva jeg synes er mest idiotisk. Å svi av 225 kroner for en 3-pakk med is til hunden eller å meske seg med en softis med bladgull til 500 kroner.
Jeg tror du får mest is for pengene hvis du går for den til hundene. Det er i det minste tre bokser. Kan sikkert oppbevares i fryseren og la hunden få litt iskrem om gangen over flere dager. Softisen bør nok nytes som ferskvare.
Jeg har huset for meg selv noen dager, og nyter det. Bare meg selv å tenke på og ta hensyn ti. Ingen vaktsomme bikk som lurer på hvordan det egentlig står til med meg. Tror og det er greit for ungdommen å komme bort litt, få noe annet å tenke på. Sorg tar tid, men det er godt med noen pauser.
Jeg har kost meg med å bla i gamle bilder på den eksterne harddisken. Opplevd årene 2012 til 2018 litt i reprise. Ferieturer, hytteturer og hverdagsbilder. Jul, påske og 17. mai.
Etterpå tok jeg en god dusj, kledde meg i kjole og dro for å drikke kaffe og skravle litt med ei venninne jeg har hatt siden videregående. Eller muligens ikke skravle litt. Vi skravlet vel i nærmere fem timer…. Skravlet selvsagt om GGG, men også om alt mulig annet. Det var utrolig godt. Akkurat det jeg trenger av vennene mine akkurat nå.
Jeg flyr rundt med støvfilla og rydder og ordner litt i Drømmehuset. Radioen står som vanlig på. Det er Reiseradioen som akkurat nå går ut over eteren.
Plutselig fyller Jahn Teigens flotte stemme rommet. Det er sangen Det vakreste som fins som spilles. Nydelig sang. En sang jeg har spilt mange ganger de siste ukene. Ja før det og. Det er en av de sangene som alltid har fått meg til å tenke på GGG.
Jeg synger med på sangen mens jeg vasker. Når den er slutt tar jeg med meg mobilen, setter meg i gyngestolen ute på terrassen, finner den samme sangen på telefonen. Lukker øynene, lener meg tilbake og lytter til sangen en gang til.
Det var så mye jeg ville gi deg Det var så mye jeg skulle ha gjort Men tida gikk så alt for fort
Det kommer noen tårer, men det gjør ikke noe. Det er i grunn godt å sitte slik å ta seg tid til å kjenne på savnet.
I går gikk jeg en lengre tur med hundene i Hønefoss. Må jo variere hvor jeg går. Vi gikk tidlig for å bli ferdig med turen før det ble for varmt. Jeg har voksne hunder som tåler varmen like dårlig som meg.
Turen gikk gjennom villastrøk, blokkbebyggelse og elvelangs. Det er mange flotte steder i byen vår.
Vel hjemme startet jeg med å rydde bilen. GGG ville sagt at man så at det var jeg som hadde overtatt bilen, for plutselig var den full av tomme cola-halvlitersflasker og ispinner. Vel, man så også at bilen har vært i GGG sin eie i noen år. For det var nok av bensin-kvitteringer, flere årganger med kjørebøker, (Du vet slike man noterer ned kilometerstand og antall liter bensin man fyller) gamle caps, en mengde isskraper, kvitteringer for alle verkstedbesøk, maiblomster, en elg, paraply, kulepenner, engangsbestikk og alt som kan være kjekt å ha i en bil. Ja, til og med vognkortet på en campingvogn (?) Svigerfar eide på 70-tallet. Nå er bilen i det minste ryddet slik at jeg føler den er litt min. Og ja både brusflaskene og ispinnene er kastet sammen med en god del av GGG sin samling av kjekt å ha. Vognkortet til Svigerfar sin campingvogn fikk ligge i bilen som en kuriositet. Jeg er litt nysgjerrig på den. Har aldri hørt at de har hatt campingvogn.
Da jeg kom inn igjen tok jeg regningsbunken. Både de med mitt navn på og de med navnet til GGG. Sendte noen mail og sa opp noen abonnement GGG har hatt og som jeg ikke trenger. Fikk overført NAF-medlemskapet til meg. Ringte forsikringsselskapet for å forsikre meg om at forsikringer løper som normalt til jeg får skifteattest og kan overføre bolig- og bilforsikring til meg. Det er en del papirer og lignende som må ordnes når noen dør. Man skal liksom avslutte et helt liv.
Dyrt er det og. Fakturaer renner inn. Fra cateringselskapet vi bestilte snitter av til minnestunden. Den kom raskt og med kort betalingsfrist. Leie av kirkestua hvor vi hadde minnestund derimot hadde lengre betalingsfrist – og var rimelig. Organisten skal ha sitt for å spille 20 minutter før seremonien begynte. Jeg synes det er så tungt å sitte i en stille kirke og høre folk komme inn bak meg. Hun skulle jo og ha betalt for å øve litt med solisten i forkant. Solisten skal og ha betalt. Hun har ikke sendt faktura. Det var datteren til venninna mi. Men jeg vil betale henne. Hun gjorde en jobb, og sang helt nydelig. Jeg valgte å spørre henne, ikke for å spare penger men fordi hun synger nydelig og har sunget i flere begravelser. Ja, og så skal jo begravelsesbyrået ha en god sum. Vel anvendte penger. De gjør en viktig jobb med å holde i alle tråder og sørge for at alt blir akkurat slik vi ønsker. Krysser av på sjekklista og forsikrer seg om at vi husker alt. Vi fikk en personlig og fin begravelse, akkurat slik GGG fortjente.
Både å rydde bil og å ordne alle slike papirer tar litt på sånn rent følelsesmessig. Selv gamle bensin-kvitteringer kan vekke til live mange følelser. Jeg begynte å føle meg sliten, sliten og letta fordi jeg hadde ryddet opp i en del papirer, fått oversikten, sett at jeg fremdeles har hodet over vannet.
Det ble en liten strekk på sofaen etter at jeg var ferdig med dette arbeidet samt en telefonsamtale som gjorde godt. Jeg er heldig og har mange som bryr seg om meg. Mange som lar meg snakke og som vil høre. Ikke bare tar en telefon for å “ha gjort det”.
Så lagde jeg middag. Glemte selvsagt å fotografere, men det var helstekt kylling på en seng av rotgrønnsaker med asparges, brokkoli og potetmos. Vi leker ikke middag her i Drømmehuset, (Blir nok litt restemiddag i dag.)
Stort mer fornuftig ble det vel ikke gjort i gå, annet enn oppvask, vanning av planter ute, et pa turer til med hundene og litt lesing. Har begynt på boka om Magnus Lagabøte. Utrolig interessant og godt skrevet.
