Det her innlegget kan sikkert misforstås. Men det er ikke ment som et klage-innlegg, selv om overskriften kanskje kan virke sånn. Den er mer et tegn på all den omsorg og omtanke jeg blir møtt med.

I går var jeg ute og gikk med hundene. Greit å rusle av gårde og la tankene vandre. Jeg føler for å være litt i fred med tankene mine for tiden.
Da kommer det et pling fra telefonen. Jeg sjekker etter hvert. Det er fra en venninne av meg. Har startet ferien og har fri på dagtid. Lyst på en kaffekopp en dag? Og ja, det har jeg. Så etter litt meldinger frem og tilbake har vi avtalttid og sted for en kaffekopp senere denne uka, Det gjør godt at folk tenker på meg. At de ikke forventer at jeg skal være den som tar kontakt. Du vet det er fort gjort å si Jeg er de hvis du trenger meg. Men jeg er ikke så flink til å si fra når jeg trenger folk. Flink til å ta initiativ til kaffekopper og andre treff ellers, men når jeg virkelig trenger venner og folk så er jeg ikke like flink til å være den som tar kontakt.

Senere i går var jeg en tur  byen Hentet noen medisiner jeg går på. Må jo huske på å ta vare på egen helse opp i alt.
Jeg unnet meg lunsj på kafe. Noen gleder skal en unne seg. Forresten hadde brødet hjemme fått mugg, så det ble litt alternativ frokost med yoghurt og frukt,
Hadde fått maten og hentet bestikk da Barndomsvenninna kommer labbende mellom bordene. Faren hennes hadde sett meg gå inn på kafeen og “sladra”.
Hun satte seg og slo av noen ord. Forsikret seg om at jeg hadde det ok, før hun vandret videre.

Nå har jeg akkurat avsluttet en telefonsamtale med en fra Rødt som jeg jo har kjent en stund. Han ville bare ringe for å høre hvordan det gikk med meg. En ren omsorgshandling fra en person jeg vet bryr seg om meg.
En som ikke tok “bra” som et svar på hvordan jeg hadde det, men kom med utfyllende spørsmål. Lot meg få kjenne litt på følelsene før jeg svarte. En fin samtale som gjorde godt.

Det er godt å føle seg ivaretatt. At folk er der hvis jeg skulle trenge dem.  Det å vite at man har mange som er der hvis jeg skulle trenge noen å prate med er godt. Det gjør jo og at dagene går lettere. Man vet at hjelpen er der hvis sorgen skulle bli for vond.

Jeg har liksom svevd høyt, høyt der oppe på topplista en stund, ja sågar vært på første plass tre ganger.  Sånn kan fort gå litt til hodet på ei stakkars kjerring. I dag ble det mage-plask tilbake til virkeligheten.
Nei, jeg snakker ikke om at jeg er på fjerde plass på topplista. Det er kanskje som forventet. Men jeg snakker om at Katrine Stenhjem og bloggen Spis og spar er på plassen over meg på topplista. En av disse evinnelige ukemeny-bloggene. Jeg hadde nesten fortrengt at de finnes.

Grunnen til at det føles som et slag i magen at det dukker opp en ukemeny-blogger på plassen over meg er jo at jeg ikke er forberedt. Ja, for jeg har jo ligget litt i forkant for sånne innlegg. Passet på å fotografert litt mat når jeg har styrt på kjøkkenet, og ofte skrevet innlegget og hatt det kladdet sånn halvveis ferdig.
Men de siste ukene har jeg helt glemt det. Ikke et eneste bilde av maten jeg har spist har blitt tatt.
Ja, bildet over er et arkivbilde. Ikke er maten laget her i Drømmehuset heller. Den er fra vi testet et nytt sted nede i byen. Et sted som selger ferdige lunsjer du kan ta med deg.

Det er ikke det at jeg ikke har kokkelert de siste ukene. Jeg har laget middag nesten hver dag. Ungene har vel laget to eller tre middager og jeg kjøpte burger forrige lørdag da jeg var alene. Ellers har jeg laget middag hver dag, oftest fra bunnen av.
På søndag var det Bidos, mandag reinsdyrmedaljong på grønnsakseng og i går noe spekemat.

I går var jeg til og med klar over at jeg kom til å måtte sitte her i dag og lage et matinnlegg. Likevel klarte jeg ikke å huske på å fotografere maten. Nå så kanskje ikke de skinke-rullene mine like delikate ut som på bildet i oppskrifta, men de var presentable nok.

Nei, her må det skjerpings og fokus til.

De siste dagene har jeg fått meldinger og telefoner fra flere litt mer perifere bekjente. Tidligere kollegaer og folk som har flyttet fra distriktet. Det har vært hyggelige meldinger som viser at folk bryr seg. Det varmer.

Ei av de jeg ble sittende å skrive noen meldinger med skrev at Det er bra du er knall-sterk. 
Jeg ble sittende å tenke litt over den kommentaren.
Er jeg knall-sterk?
Jeg vet at jeg var det en gang Jeg var jo kjerringa som fiksa alt.
Men etter at jeg måtte forlate det hektiske, engasjerende livet jeg elsket har jeg tenkt at jeg er ikke der lenger. Jeg er ikke kjerringa som fikser alt, jeg fiksa jo ikke å stå i arbeid til pensjonsalderen en gang. Jeg følte meg svak og hjelpetrengende. Gått ut på dato.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så tenker jeg tilbake på de siste ukene.
Jo, jeg er knall-sterk. Jeg hadde ikke klart å stå i dette på en slik måte hvis jeg ikke var så sterk. For dette har vært knall-tøffe uker. Ikke minst fordi jeg ikke har hatt GGG å lene meg på. Han var min støtte når det var tunge tider.
Nå må jeg klare tunge tider uten han. Klart det er tøft, selv om jeg har mange som er der for meg. Ikke minst ungene. De har jo mye av GGG i seg, og vet litt om hvordan de kan støtte meg. Hva jeg trenger, og kanskje enda viktigere, hva jeg ikke trenger.

Jeg trenger å få sørge på min måte, og i mitt tempo. Jeg trenger å snakke om GGG, om hva han gjorde i forskjellige situasjoner. Minnes han slik han var når han levde, ikke bare la tankene kverne om da han døde.

Jeg trenger ikke granskende blikk og gravalvorlig stemme. Det går bra med meg. Jeg er ikke et skjørt persilleblad som kan gå i oppløsning hvert sekund.
Jeg trenger ikke mennesker som febrilsk snakker om alt annet. Jeg kan gjerne snakke om andre ting, men det blir litt feil hvis du er så redd for å nevne GGG eller noe som kan minne om han at samtalen blir kunstig.

Ja, jeg er kanskje knall-sterk fremdeles. Det er bra. Det gir meg og mine nærmeste tryggheten for at jeg kommer gjennom dette og. Ungene vet at moren deres har vært ute en vinternatt før. De skjønner at hun har lært seg å takle motgang, og er ikke engstelige for at jeg skal bryte helt sammen. Det gir de den tryggheten de trenger. Det kommer til å gå bra med Mamma.

Knall-sterk. Panseransikt. Vet ikke helt om det er honnørord for ei sørgende enke. Men det er rustningen jeg trenger nå, Tårene, fortvilelsen, savnet og sorgen er der også. Bak panseret. Kommer ut når jeg er alene.
Ikke fordi jeg er engstelig for å vise meg svak, men for å ha sorgen og fortvilelsen i fred. La tårene renne når jeg føler for det, uten at noen forsøker å få de til å stoppe med velmenende trøst. For de må ut.  Det er kanskje ikke trøst jeg trenger, men å få gråte i fred.

Ja, det er bra jeg fremdeles er knall-sterk. Det kommer godt med når en skal gjennom sorgen.

I innlegget Vi er alle vanntette…. skrev jjeget jeg skulle ta hundene med på tur et annet sted enn i nærområdet her. Vise at jeg gjør mer enn å labbe en liten runde i 100-meter-skogen.

Så da ble det tur ved elva og Petersøya. En perle i byen vår som mange ønsker både å videreutvikle og å ødelegge. Litt etter hvilke øyne som ser.

Sist vi var her, på Kristihimmelfart var geitene her og tok seg av litt kratt. De var ikke her nå, og er dikkert flyttet til nye beiteområder.

Fugler var det derimot nok av. Ikke minst på en grunne ute i elva.

Litt usikker på hva slags fugler det var.

Et flott område som og har krakker hvis man trenger en rolig stund mens man studerer elva og livet elvelangs.

Vi er alle vanntette slår Vibbedille fast i sitt siste innlegg, og jeg er så enig, så enig. Man behøver ikke investere i Gortex klær, dyre sko  og masse annet utstyr for å ta turen over dørstokken. Det er bare å løfte beina over dørstokken og vandre av gårde i det du går og står i så er du i gang.
Kjekt med sko med gode såler og litt vann- og vindtett hvis du skal på skikkelig lange fjellturer som Besseggen, Gaustatoppen eller Prekestolen, men de som har problemer med å forsere dørstokken pleier ikke å starte med slike turer. Skal en labbe en runde i nabolaget behøver man ikke kle seg som om man skal på ekspedisjon.

I går gikk jeg bare turer her hjemme på Vågård. Det er et boligfelt litt utenfor Hønefoss. Egentlig et fint turområde. Vi kan gå innover Vågårdsbygda og mot Eggemoen som er et sted med lysløyper, treningsrunder og stier på kryss og tvers.
Vi kan gå tu i skogen på Hensmoen, hvor noen ønsker å starte en geologipark.
Ta turen gjennom den skogen til Nymoen eller Hen, enten på asfalt eller sti.
Vi kan gå til Lensmannsdrapet eller oppover mot Vælsvannet og videre oppover Ådalen.
Tenker man seg om tror jeg de fleste har fine turer de kan gå rett utenfor døra.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tok ikke noen bilder i går. Hensikten med turene var i hovedsak å få luftet hundene. Ikke alltid jeg orker styre med fotografering når jeg går med to hunder i bånd.

Her i området er det bare eneboliger og gårdsbruk. Ingen butikker eller spisesteder.
Riktignok er det et grendehus på den gamle skolen borte i veien her. Den ble nedlagt på 60- eller 70-tallet tror jeg.
På Hensmoen rett over E16 for der jeg bor er et industrifelt med mye virksomhet. Ellers har vi et grustak nedover mot Nymoen og en skytebane. Men det er liksom ikke veien gjennom industrifeltet, grustaket eller skytebanen som blir valgt som turområde for meg og hundene. Det finnes langt mer idylliske steder å gå tur her.

I dag derimot har jeg planer om å ta med meg hundene et annet sted for å gå tur. Det er jo gøy å ikke bare gå de samme rundene hele tiden. For selv om mulighetene er mange her, blir jo mye av turene det samme. Greit med litt forandring.

Det gjør godt å ha vært ute hos Høvdingen. Fått hjulpet han med det som opptok tankene hans, så han finner roen. Ja og så ble det tid til en kaffekopp og en god prat også. Viktig det og.

Har handlet middag for et par dager for oss i Drømmehuset, og sett i lokalavisa at Rødt Ringerike skaper overskrifter selv om jeg ikke er nevneverdig opptatt av politikk for tiden.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tror det må være agurktid i lokalavisa når det fremstilles som en nyhet at vi i Rødt Ringerike har endra synspunkt når der gjelder Ringeriksbanen. Jeg mener første gang avisa omtalte den endringen i synspunkt var i september i fjor.  Nå er det altså en nyhet at vi fremdeles mener det samme som vi mente i fjor høst. Forstå det den som kan.

Ringeriksbanen, eller Bergensbanens forkortelse har vært planlagt i rundt 100 år.  Forskjellige traseer har  blitt foreslått, utredet, forkastet, blitt med videre, havnet på og av NTP under forskjellige regjeringer, og er for tiden skjøvet på på ubestemt tid. Et perfekt tidspunkt til å ta en fot i bakken og vurdere om det er den mest samfunnsøkonomiske traseen som nå ligger på tegnebrettet, eller om det kanskje hadde vært smart å velge en trasé som ikke går gjennom væpnede våtmarksområder og en allerede overbelastet Oslo-tunell. Ja og om det og samtidig kunne være samfunnsøkonomisk smart å velge en trasé som også kunne ta godstog og på den måten få vekk noen av vogntogene som kjører på E16 og RV7. Kanskje vi på den måten ville kunne bedret ulykkesstatistikken på disse veistrekningene også.

Utspillet kommer ikke til å bli godt mottatt. Her på Ringerike er den politisk korrekte meningen at uten Ringeriksbanen er det kroken på døra for hele Ringerikssamfunnet. Så svart ser ikke vi i Rødt på det. Vi har fremtidstro selv om Hønefoss ikke skulle bli en forstad eller drabantby for Oslo. Vi mener Ringeriksregionen har kvaliteter nok til å stå på egne ben.

Anne, vår kandidat til Stortinget ved høstens valg, er tøff nok til å stå i den stormen som vil komme. Antakelig liker hun det.
Jeg sjekker kommentarfeltet i lokalavisa. De fleste som kommenterer er faktisk enige med oss.
En av de som er uenig skriver mange kommentarer. De fremstår som om mange er uenig, men alle kommentarene som er uenige med oss er signert samme mann. Han er velkjent i kommentarfeltet, og ikke akkurat kjent for å være den mest nytenkende.
Kanskje er vi ikke så på kant med folkeviljen som det man kan få inntrykk av når man leser lokalavisa.

Ser man det. Jeg klarer faktisk også å la meg engasjere når det gjelder litt politikk. Ikke verst.
Dagen som begynte litt tungt ser ut til å bare bli bedre og bedre.

Jeg er i gang, hvis noen skulle lure. Hundene er luftet. Jeg har besvart noen mail. Høvdingen har ringt og lurt på hvor det blir av meg. Den telefonen kom før klokken var 10. Husket han feil, eller hadde ikke jeg lovet å komme i løpet av dagen?  Klokka 10 er fremdeles langt på dag for Høvdingen. Hva er det jeg somler så med?

Så jeg fortet meg å gjøre meg klar. Fant frem middagsrester Høvdingen kan ha til middag i dag. Lukket verandadøra. Skiftet vann i hundeskåla. Snudde borte i veien og dro tilbake for å sjekke om jeg hadde husket å lukke verandadøra…. Jeg er sliten nå. Kjenner at det begynner å tære på overskuddet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men jeg er i gang.

Halvorsen og Linda i bloggen Kretahalvorsen er i ferd med å bryte opp fra Kreta. De skal bo i Norge heretter og ha Kreta som reisemål for ferier. Linda har reist hjem til Norge, og Halvorsen er igjen på Kreta for å ordne alt som må ordnes før de forlater Kreta. I det siste innlegget skriver han at Puslespillet er ferdig, og han er klar for avreise til Norge. Det bli bra. Han og Linda har aldri vært så lenge fra hverandre.

I dag er det tre uker siden GGG døde. Han og jeg har heller aldri vært fra hverandre så lenge siden vi ble sammen i 1989. Jeg har så vidt begynt på puslespillet med å lage meg en hverdag uten han. Eller ikke bare en hverdag, et helt liv uten mannen jeg har hatt ved min side. Det kommer nok til å ta litt tid på å få ferdig det puslespillet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tre uker…. På mange måter føles det som om det umulig kan ha gått så lang tid. På andre måter føles det som en evighet siden GGG satt i senga på Ullevål sykehus og tulla og fortalte dårlige vitser. En evighet siden jeg kom fra hyttetur og han lagde middag til meg. Men tre uker… Har det virkelig gått så lang tid?

De tre ukene har vært fulle av praktiske gjøremål. Tre voksne barn som har mistet pappaen sin som trenger omsorg. Familie og venner som skal informeres. Begravelse som skal ordnes. Skiftepapirer og andre papirer som skal fylles ut og en mengde ting å sette seg inn i.
Jeg har gjort som jeg pleier i slike situasjoner; bøyd nakken og gått på.
Nå som jeg er ferdig med mye av det praktiske begynner jeg å kjenne på hvor sliten jeg er.

I min familie tror jeg vi har tradisjon med å takle sorg med å bøye nakken å gå på. Det er viktig å vise at vi er i gang. At vi takler tapet og sorgen. Da Bestemor gikk bort stablet vi ved rett etter begravelsen. Da Mamma gikk bort var det viktig å få potetene opp av jorda en av de første helgene etterpå. Livet går videre. Man trenger ved til vinteren og å få potetene opp av jorda.
Det at man bøyer nakken og går på blir sett på som et sunnhetstegn. Man er i gang.

Så når tekoppen er tømt, frokosten spist og hundene luftet setter jeg meg i bilen og reiser ut over til min barndoms dal. Høvdingen trenger hjelp til en par, tre ting, og det er vel på tide å fylle opp kjøleskap og matskap litt og.
Det er jo bra for meg å ha noe annet å tenke på, ikke sant? Det å gå for mye rundt å tenke har aldri blitt sett på som direkte produktivt.

Og jada. Jeg skal bøye nakken og gå på i dag og. Jeg opptrer som forventet.

Men etterpå, i kveld, natt eller senere denne uka trenger jeg å rette nakken, slappe av, la tankene, følelsene og tårene komme. Bruke tid til virkelig å ta inn over meg at GGG er borte for bestandig. Være i bobla mi, være i sorgen. Ta den tiden jeg trenger for å kjenne på følelsene, på sorgen, på savnet og på håpløsheten.

Jeg trenger tid nå til å tenke først og fremst på meg selv. Kjenne på alle følelsene. Kjenne på savnet.
Jeg kjenner meg selv godt. Jeg vet at jeg ikke kommer til å forbli i sorgens boble for bestandig, men jeg trenger å være der en stund uten alt for mange avbrytelser. Uten å føle at jeg må tørke tårene, ta meg sammen, bøye nakken og stå på.

Bildet over er av for lengst spist junk-food på street-food for noen år siden. Det jeg skal fortelle om skjedde i går da jeg dro for å kjøpe en etterlengtet hamburger  til middag. Av forskjellige grunner havnet jeg på en bensinstasjon og burgersjappe jeg ikke så ofte er innom. En hvor det ikke vanker så mange kjentfolk. Jeg var der oftere før, kanskje ikke for burger, men for ei kjapp baconpølse i brød mellom jobb og møter. Servicen har vært bra og maten som forventet.
Nå lurer jeg på om det snart er kroken på døra for hele stedet.

Det begynte da jeg forsøkte å kjøpe en hamburger med pommes frittes. Vi har ikke pommes frittes! sa damen bak disken litt surt. Jeg synes det er litt rart at et gatekjøkken ikke har pommes frittes, spesielt fordi det var nok av reklameplakate med bilder av dette produktet, men man kan selvsagt gå tom… Jeg fikk nøye meg med burgeren. Brukte litt tid for å fortelle hvilken burger jeg skulle ha. Dama virket met oppgitt over at jeg skulle ha mat enn interessert i å finne ut hva jeg ønsket.

Mens jeg spiste kom det inn en turist som spurte høflig om de hadde vannkran ute. Han ville gjerne ha fyllt et par kanner med vann. Har ikke vann! var det kontante svaret fra damen bak disken.
Jeg håper inderlig det bare gjaldt for krana ute, tenkte jeg. Jeg mener, jeg hadde akkurat satt tenna i en hamburger. Kjekt hvis det fantes vann i etablissementet til litt håndvask etc. I det minste for hun som laget hamburgeren.

Litt senere kom det en mann som spurte etter toalett. De har et parr kundetoalett innerst i lokalet i en gang inn mot noen bakom. Jeg har vært der flere ganger ved tidligere anledninger. Men på ny var svaret fra dama bak disken Har ikke toalett. 
Det kom inn ei til som lurte på hvorfor det ble svart at det ikke var toalett. Dere har jo to toalett der sa hun og pekte i riktig retning. Ødelagt sa dama bak disken.

Når hun ikke svate på spørsmål fra slitsomme kunder eller solgte noe til de få som fant det de ønsket ryddet hun frenetisk. Tømte søppeldunker og så i grunn ut som om hun drev og stengte stedet.
Stenger dere snart? spurte en mann som hadde ventet en stund ved kassa mens hun tok seg god tid med ryddingen. Før var dette stedet døgnåpent, men nå hadde jeg sett at det sto på døra at det stengte klokka 23.
Dama svarte Stenger klokka 23. Klokka var på det tidspunktet rundt 18.30
Jeg mente ikke i dag, men for godt! sa mannen ved disken.

Ja, jeg var i grunn enig. For meg så det og ut som om dette stedet kom til å stenge for godt relativt raskt. ynd, for både beliggenhet og service har vært slik at stedet tidligere har vært drevet godt.
Jeg ble sittende og lure på hvem som driver stedet. Det kan ikke være noen som er interessert i å få det til å gå.

Jeg har muligens ikke vært så opptatt av å fotografere hverdagen min i det siste. Slikt går litt i bølgedaler.
Noen bilder ha det imidlertid blitt Stort sett når jeg går mine lufteturer med hundene.
Her et bilde av en nydelig rose i Søndre park da vi gikk tur der her om dagen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Her ei rose som strakte seg over et stakitt-gjerde jeg gikk forbi på søndagsturen i dag. den har muligens sett sine beste dager, og nypene nederst i hjørnet er vel et tegn på at det vil komme en høst også etter denne sommeren.