Jeg er ikke direkte imponert over innsatsen min i går, men det er lov med en dårlig dag innimellom. Lov til å føle på tristhet og lite energi. I tillegg til alt annet var det varmt i går. Veldig varmt! Jeg har alltid blitt slått ut når det blir for varmt. Så i går ble en rolig dag.
Monica, på plassen over meg på topplista, driver og vedlikeholder huset sitt. Det blir skikkelig bra. Blant annet har de skiftet takrenner og malt hele huset. Drømmehuset kunne godt ha trengt et malingsstrøk. Det blir ikke i år. kjenner jeg. Takrennene derimot tror jeg er ok. Trenger sikkert en rensk til høsten. Yngste Sønn er blikkenslager. Han har ikke kommentert noe med takrennene, så jeg er sikker på at de er bra.
Monica er endelig ferdig med huset og reiser i dag på en velfortjent ferie. Jeg smiler litt for meg selv når jeg ser hvor hun har tenkt seg. Nemlig til Bergen. Det ser ut som om det blir det ultimate feriested for bloggere i år. Vel, jeg har ikke tenkt meg til Bergen. Ikke tekt meg på ferie i det hele tatt. Jeg tror ikke det å reise vekk ville helt ha sin misjon nå. “Nissen” og tankene ville fort bli med på lasset. Noen ganger er det best bare å være hjemme og ha rolige dager.
I innlegget Juli-utfordring. oppfordret jeg leserne til å anbefale severdigheter på blogg slik at leserne deres fikk lyst til å oppleve det samme. Så påtok jeg meg å holde oppsyn (etter beste evne) hvor mange som viser at de lot seg inspirere til å dra til samme sted. Nå er vi halvveis i måneden, og her kommer en oppsummering på hvordan stillingen er. Ja, for jeg har etter beste evne forsøkt å følge med.
Det første problemet som dukket opp for meg var å definere hva som skulle telle som severdighet. I utgangspunktet tenkte jeg vel mest på museer, turistaraksjoner, statue, monumenter, osv. Kanskje ikke spisesteder, fjelltopper og byer og steder. Jeg mener, Oppgangssaga i fossen i Hønefoss er en severdighet. Det samme er møllemonumentet i min bandoms dal. (Se bildet over). Mens Hønefoss og Åsa, (barndomsdalen) ikke er severdigheter i og for seg.
Men så finnes det steder, byer og fjelltopper som er en severdighet i seg selv. Lærdal. der Toveshomecartravelinng har vært er en severdighet. Trollstigen der Lillasjel har kjørt likeså. Jeg kan ikke bedømme den ene fjelltoppen ellet det ene stedet opp mot det andre. For det første har jeg ikke vært over alt, og for det andre så er ikke det jeg finner severdig kanskje det samme som andre finner verdt å se. Lista over severdigheter bloggere har skrevet om på bloggen sin har blitt lang.
Ja, for jeg kunne vel ikke begrense lista til bare de rene bloggomtalene som fremstår som rene turistbrosjyrer. Det er jo så mye og mangt som kan lokke mennesker ut på tur. Jeg bestilte sommerhus i Kroatia en gang bare fordi jeg falt helt for bilde av en pram på turkis vann…. Så på lista mi står alt fra Nidarosdomen til Askim-parken, fra Vigan til Julehuset i Drøbak. Og det må jeg si, bloggerne har vært på farten i sommer. Gitt masse gratis reklame til mange forskjellige steder. Mange har sikkert latt seg imponere. Men det har ikke vært slik at mange bloggere har valfartet til samme sted slik det var for noen år siden da enhver blogger med respekt for seg selv tok en tur til Dubai.
Vi er bare halvveis i måneden. Mye kan skje – og jeg fortsetter å følge med og ta mine notater. Mulig jeg ikke har fått med meg alt, i så fall beklager jeg. Men i mine notater er det kun en blogger som har influert, inspirert andre til å dra til samme sted.
Nå er jeg usikker på om den ene bloggerens blogginnlegg hadde innvirkning på den andres valg av reisemål. Mye kan tyde på at reisen alt var planlagt da innlegget ble publisert, men slike detaljer orker jeg ikke forholde meg til. Tove postet et innlegg 12.7 7 Reisebrevet fra turene våre i Europa sommeren 2025 I det reisebrevet er hun i Bergen og viser oss mye av det byen gar å by på. Bergen er en severdighet, det tror jeg de fleste er enige om. Og hvem besøker byen mellom de 7 fjell i disse dager? Jo Frodith!
Så i følge mine notater er det Tove som leder denne utfordringen med å ha klart å inspirere, influere Frodith til å ta turen til Bergen. Altså influert 1 person. Vi er som sagt bare halvveis i måneden. Dere bloggere har god tid til å inspirere, influere andre til å ta turen til stedet du anbefaler. Og blogglesere. Finles bloggen til dine favorittbloggere og ta turen dit din blogger har vært. Her kan alle bloggere trenge litt god hjelp av “blodfansen” sin.
I grunn en relativt unødvendig overskrift. Den dagen jeg ikke lever lenger er det nok og slutt på blogginnlegg fra denne kjerringa. Grunnen til at jeg valgte denne overskriften er selvsagt at det er Mestro06 med innlegget Jeg er ikke død, del 2 som ligger på plassen over meg på topplista. Det innlegget kommenterte jeg også i går. Det innlegget kan du lese her. Jeg ser ingen grunn til at jeg skal komme med ytterligere kommentarer til dette innlegget.
Jeg går og rusler på Ringerike for tiden. I dag en liten tur langs Vemeveien, en liten bygdevei som går parallelt med Riksvei 7 gjennom denne bygda nederst i Soknedalen. Der Vemeveien møter veien som går opp mot Heggen var det et trafikkskilt som varslet fare for barn i veien. Du vet slike man gjerne så i nærheten av landsens skoler da vi vokste opp.
Jeg smilte ved synet. Skolevei langs litt slitte bygdevei gir minner om en barndom jeg ikke synes er så lenge siden. Jeg mener 50 år har gått fort når man går slik og mimrer. Skoleveien, med plukking av blomster, leking i bekker, sykkel når vi ble store nok til det, sommerfugl-begravelse, leik og moro. Vi kunne bruke flere timer på de 2 kilometerne hjem, ikke minst hvis vi hadde noen småpenger i lomma og “måtte” innom landhandelen. Noen ganger brukte vi litt vel lang tid på turen til skolen og. Det var jo så mye som avledet den raske gangen langs veien. Da var det å ta et lite raid i en grøftekant og plukke med seg noen hestehov eller rødkløver. Unnskyld at vi kommer for sent Frøken, men vi glemte klokka fordi vi var så opptatt med å plukke blomster til deg. Var vi heldige fikk vi ikke “kryss” for forseelseen når vi kom med en slik forklaring.
Likevel får dette skiltet meg til å smile litt vemodig. Ikke over at det er 50 å siden jeg gikk på barneskolen, men fordi det nok ikke er så mange barn som vandrer langs denne skoleveien og plukker markblomster eller glemmer tiden fordi det er så gøy å leke i bekken.
Heggen skole, som lå rett opp i bakken for krysset her, er for lengst lagt ned. Slik de aller fleste grendeskolene på Ringerike er. De som har overlevd har gjort det fordi de har blitt Montessori-skoler. Ikke noe galt med de. Men det er synd at lokale politikere ikke har sett den verdien det er å beholde skolene og skoleveiene i nærområdet. Det er en verdi i seg selv å kunne gå til og fra skolen på egen hånd.
Man snakker så varmt om “10 minutters byen”, men kjører barna som bor på landet flere mil i buss for å komme på skolen.
Jeg går og rusler på Ringerike…. Slik begynner ei gammel vise som heter Blåveispiken. Nå er jeg ikke akkurat på leiting etter blåveis, feil tid for det, men jeg rusler en del rundt på Ringerike for tiden.
Jeg kjenner at jeg trenger en stor kopp te. Det er Mestro06 som er på plassen foran meg på topplista. Med andre ord tid for analyse av poesi. Det har aldri vært min sterke side.
Jeg er ikke død slår Mestro06 fast i overskriften. Relativt unødvendig start. Det er sjelden de døde skriver blogginnlegg.
Jeg er ikke redd for å dø fortsetter han. Det er ikke jeg heller. Jeg har sett mennesker dø to ganger. Sittet og holdt dem i hånden når de trekker sitt siste pust og puster ut for siste gang. Jeg var der da Mamma døde. Jeg var der da min elskede gjennom 35 år døde. Døden er ikke skremmende. Døden er fredfull. Likevel – det man frykter er vel å ikke leve. Ikke være med videre.
I gode og onde dager De har det vært nok av i mitt og min elskedes samliv. Av begge deler. Både gode og onde. Så er det å huske de gode, men ikke glemme at livet ikke var en rosenhage og avdøde ikke en helgen.
Mulig han hadde et undervurdert og meningsfylt liv. Det ble veldig stille da han døde, selv om han ikke var av de som gjorde så mye av seg.
Sarkasme er en del av min skrivemåte. En del av min blogg. Jeg mener ikke å være ond. Jeg mener ikke å såre. jeg mener ikke å krenke og skade. Samtidig. Når folk publiserer publiserer de vel for å bli lest? For at folk skal lese og gjøre seg opp sine egne tanker? Det jeg ønsker er å formidle en åpenhjertig tilbakemelding på det jeg leser. Det er lett for meg å bli mislikt i popularitetens favn. Åpenhjertighet er ikke ønsket i et lettkrenket samfunn.
Jeg er ikke ensom. Men jeg savner mannen jeg har delt livet med hele mitt voksne liv. Jeg har vært gjennom mye.Noen ganger tenker jeg litt vel mye. Jeg synes av og til synd på meg selv.
Jeg vil jo bestandig være meg selv. På russekortet mitt sto det “Bare jeg er meg. Se opp for etterligninger”. Jeg synes 40 år senere at det fremdeles er ganske passende. Jeg vil ikke kalle meg et flott forbilde, men føler ingen grunn til å skamme meg over hvem jeg er. Egentlig er jeg litt stolt. Er det lov å si i 2025, eller krenker jeg noen med en slik uttalelse? Man kan muligens kalle meg en blomstrende figur.
Jeg gav aldri opp. Og jeg har heller ikke tenkt å gi opp nå heller. Livet er kanskje litt tungt akkurat nå, men jeg labber videre. Fortsetter livet. Han gav meg aldri opp. Selv ikke når han hadde gode grunner til det. Vi ga aldri opp hverandre. Nå er jeg alene.
Min kjæreste. Du er savnet.
Om det er en lysere framtid foran meg i blogglivet vet jeg ikke, eller om den populariteten jeg har nytt godt av vil synke når jeg ikke lenger skriver så ofte om sorg og savn. Jeg antar det behovet vil avta med tiden. Jeg skal jo videre i livet mitt. Jeg vil slett ikke skuffe mine lesere. De forventer vel at kjerringa skal komme med tanker om alt fra mat til politikk.
Jeg er kristen. Eller i det minste tror jeg på noe åndelig som er større enn meg selv. Om det er en nødvendig opplysning aner jeg ikke. Den observante leser vil se at setningsdelene med uthevet skrift er sitat fra Mestro06 sitt innlegg. Så dette ble kjerringas forsøk på å kommentere hans innlegg på en poetisk måte. Er det lov å håpe på noe annet enn poesi i morgen?
Folk i Oslo er rare. De kan umulig forstå sitt eget beste. I går skrev jeg innlegget Hønefoss er reddet! Vi får Mc Donalds. I det forklarte jeg hvor henrykt og glade vi er her på Hønefoss for at Mc Donald har planer om å etablere seg i byen. Ja, med ett har vi (nesten) glemt at Ringeriksbanen ikke kommer, og har fått tilbake både optimisme og fremtidstro. Tenk, Mc Donald til Hønefoss! Det kommer til å sette byen på kartet, og unge barnefamilier kommer til å stå i kø for å få lov til å etablere seg i byen. Ja, noen aldrende herrer i INP blir rent blanke i øynene bare ved tanken. Mc Donald til Hønefoss. Det er selve gutte-drømmen som går i oppfyllelse.
Så leser jeg i går i en artikkel i Aftenposten at en beboerforening på Carl Berner i Oslo sloss med nebb og klør for at Mc Donald ikke skal få etablere seg i deres nærområde. Hva er det vi på Hønefoss har forstått som de innsnevra Oslo-folka på Carl Berner ikke forstår?
Mens vi på Hønefoss ikke bare ønsker Mc Donald velkommen, men ser på deres etablering i byen vår som et være eller ikke være for hele distriktet, samler de på Carl Berner inn underskrifter for å stoppe Mc Donald fra å etablere seg der. Rundt 800 har til nå skrevet under på et opprop for å hindre at Mc Donald etablerer seg i et nedlagt bingo-lokale. Og bare så vi har ryddet den villfarelsen av veien, det er ikke bingoen de ønsker å bevare.
Vi vil ha mangfold og unike butikker! sier initiativtakerne bak oppropet på Carl Berner, og jeg rister lett lattermild på hodet. Mangfold og unike butikker. Ja, det er så vidt jeg ikke skogge-ler. Er det noe vi ikke ønsker på Hønefoss så er det unike butikker. Nei sånn har vi kvitta oss med for lenge siden. Fiskehandler Bjørnstad, gullsmed Jørgensen. Granum sko, Torgersen musikk… Forretninger jeg husker fra min ungdom, borte alle sammen. Nei her i byen vår er det de kjente, store kjedene vi ønsker oss. Som H&M, Peppes pizza, Rusta, og nå altså selveste Mc Donald. Jo større kjede jo bedre, og gjerne et internasjonalt konsern. Mc Donald. Det er slik de har i New York, London, Paris og nå snart Hønefoss.
Mangfold er vi heller ikke så veldig opptatt av. Jo likere vi er dess bedre. Vi skal alle ha de samme meningene om Ringeriksbanen som Banevokterne, de samme tankene om byutvikling som Lise By(e) og aldri stille et kritisk spørsmål til Runar-Ordfører. Vi spiser taco eller Grandiosa på fredagskvelden, ribbe på julaften og Ringerikskringle hvis vi skal feire barnedåp, konfirmasjon eller 80 års lag.
Mangfold. Betyr ikke det at det fort kan dukke opp folk her som kommer fra steder langt syd for Sundvollen? Sånt er litt skummelt. Nei det får holde at Hen ligger like utenfor byen, retning Ådalen. Det er i grunn mangfold nok.
Folka på Carl Berner frykter at Mc Donald skal føre til mer trafikk og forsøpling. Vi på Hønefoss ønsker mer trafikk. Ja, ikke gjennom byen da. Men oppe på Hvervenkastet der Mc Donald ønsker å etablere seg. Vi har etablert et kjøpesenter der med alle de store kjedene vi er så glade i. Som Biltema, Power, Jula, Rusta og Europris. Når vi får Mc Donald der og så slipper vi å ha folk i sentrum i det hele tatt. Ja, og så blir det sikkert kroken på døra for Gjestegården også. Et sånt “unikt” serveringssted som ikke tilhører noen kjede som disse folka på Carl Berner er så opptatt av. Det er ikke vi. Vi vil ha vekst og utvikling. Det innebærer store internasjonale kjeder og vekk med alt som minner om lokalt initiativ.
Forsøpling er vi heller ikke så engstelige for. Har du besøkt byen? Vel, da forstår du hva jeg mener. Misforstå meg rett. Frivilligsentralen plukker søppel de, og gjør en utmerket jobb. Men kanskje skulle vi i tillegg bevilge noen kommunale midler til søppelplukking, og ikke kun stole på at pensjonistene tar seg av det på frivillig basis.
Jeg er glad jeg bor her i Hønefoss hvor vi er opptatt av byutvikling og vekst. At jeg bor i en by som forstår at fremtiden den ligger i store konsern og internasjonale selskap med styre og stell langt unna denne lille byen. Vi vet hvordan det pulserende storbylivet skal være. Det har de ikke forstått de som bor på Carl Berner i Oslo.
Alt tar tid. Burde være greit nok. Tid er noe jeg har nok av. Det jeg ikke får gjort i dag, kan jeg alltids få gjort i morgen. Så dagen i dag har blitt brukt på Høvdingen. Det har ikke gitt meg mer energi, bare gjort meg mer sliten. Jeg har i det minste bedre samvittighet.
Nå sitter jeg på parkeringen utenfor Coop Extra og ser på styrtregnet som kom som lovet. Tenker jeg drøyer til det verste har gitt seg før jeg setter bilen i gir og beveger meg ut i trafikken. Vannplaning på omkjøringsveien er ikke det som frister som avslutning på dagen. Kall meg gjerne pyse, men sånt styrtregn som nå varer sjelden lenge. Jeg velger heller å se det som pragmatisk enn pysete.
Tror ikke det er andre enn hundene som venter hjemme, så hvorfor stresse? Jeg har som sagt nok av tid.
Nå virker det som om regnet gir seg. Folk sprinter ikke lenger til og fra bilene sine og det er mulig å se gjennom frontruta. Ikke blir tankene mine overdøvet av tromming på biltaket heller. Det er bare litt regn. På tide å kjøre hjem.
I helga snakket jeg med Datteren . Hun driver og maler og fornyer en del møbler. Kreativiteten bobler hos henne, og det er ikke få snapp jeg har fått i løpet av helgen der hun viser meg prosjekt etter prosjekt. Skikkelig i det kreative hjørne denne helgen Datteren. Jeg tenkte da, at det hadde jeg trengt nå. Et kreativt prosjekt å kaste meg over.
I dag er det Vibbedille som ligger over meg på topplista. Hun bobler jo alltid over av kreativitet. Ikke nødvendigvis oppussing av møbler, kanskje. Mer duppeditter og strikketøy. I dette innlegget er det både strikking og sånne nøkkelringer duppeditter.
Jeg synes de er fine, duppedittene. Søker på strikketøyet jeg ikke skjønte hva var. Ble klokere. Så at det nok hadde vært et helt overkommelig prosjekt også for meg. Samtidig kjenner jeg i hele kroppen at der er ikke jeg for tiden! Det der har jeg ikke tålmodighet eller ro i ræva til.
Blir litt overrasket over den erkjennelsen. Jeg pleier da ikke ha problemer med å sitte rolig i min egen boble med slike ting. Det gir en egen ro.
Mulig det har noe med at jeg er trøtt. I natt har jeg sovet lite. Det er sånt noen netter. Det at det har vært tropenatt har ikke gjort søvnen bedre. Jeg er også rimelig irritert for tiden. Godt jeg stort sett har vært alene i helga. Det er bare hundene som jeg har kjeftet på. Jeg kjenner symptomene. Jeg begynner å bli litt vel sliten. Sorg tar på. Kanskje spesielt når man takler sorgen med å bli litt vel aktiv. Jeg har vært flink til å stå på hjemme her de siste ukene. Det har gjort meg godt å være i aktivitet. Samtidig. Jeg er fremdeles ufør. Helsa mi har ikke blitt bedre. Kanskje heller tvert i mot. Jeg har fått enda en livsbelastning. Jeg takler den slik jeg har gjort så mange ganger før. Jeg bøyer nakken og går på. Selv om jeg vet at det ikke er det smarteste.
Bør nok sette av litt tid nå på å lade batteriene. Jeg er ikke tjent med å brenne meg helt ut, møte veggen nok en gang. Jeg kan ikke rømme fra følelsene, fra savnet og sorgen. Men jeg kan ta en pause fra alt annet. Sette livet rundt meg på vent til jeg har mer overskudd igjen.
Kjenner at jeg føler for å stenge verden ute. Sette telefonen på lydløs og gjøre meg utilgjengelig for alt og alle. Men jeg har lovet ungene å ha lyd på telefonen slik at de får tak i meg. De kan jo ikke ringe faren sin hvis det skulle skje noe og jeg ikke hører at de ringer. Så telefonen får ha lyd, så får jeg bare bli flinkere til å ignorere samtaler jeg ikke har overskudd til.
Denne uka skal jeg prioritere meg selv. Skal bare lufte noen hunder, handle for Høvdingen og ut til min barndoms dal først. Men før det tar jeg meg tid til en ekstra tekopp og en kikk innom nettavsene. Må jo skje om det har skjedd noe i verden.
Søndagsturen i dag gikk til Mælingen. Et våtmarksområde i Nordre Tyrifjorden hvor man planlegger at Ringeriksbanen skal gå. Ja hvis man noen gang finner økonomi til å finansiere den da. Men slapp av. Jeg har ingen planer om å starte en debatt om Ringeriksbanen i dag. Jeg vil heller vise hva jeg så på turen min i dag. Spor etter bever!
Ganske nye spor og. Etter fargen på flisene er det ikke lenge siden noen ha gnagd på denne trestammen.
Jeg hørte et stort plask like før jeg kom til dette treet. Om det var en bever aner jeg ikke. Men det var et plask laget av noe som var tyngre enn en fisk. OK. Det kan hende at det er gjedde av relativt stor størrelse i Storelva, men jeg har aldri hørt at gjedda vaker. Jeg trodde det var en fugl og tittet ned i elva, men så bare ringene etter noe som helt klart hadde dukket under vannflaten. Som sagt, om det var beveren vet jeg ikke, men jeg finner det ikke usannsynlig.
Gøy! Slike observasjoner som dette treet hvor noen helt klart var godt i gang med fellingen gjør søndagsturen enda bedre.
