I disse dager er det 33 år siden vi flyttet sammen, Gamle Gubben Grå og jeg. Jeg vet ikke hvilken dato, sånt er kanskje litt flytende? Det var ikke noe Facebook hvor slikt ble dokumentert den gang.
Da jeg flyttet inn i sykehusleiligheten i juni 1990 var det helt klart jeg som flyttet inn og bare jeg. Vet jeg og venninna mi snakket litt om at jeg skulle leie ut det ledige soverommet til venninna mi hvis husleia var for høy. (Jeg fikk ikke greie på leia før “over helga” da jeg hadde fått nøkkelen til leiligheten. Nå var husleia på under 1000 lappen da jeg flyttet inn, så venninna ble dessverre for henne nødt til å bli boende på jenterommet hjemme hos foreldrene. Dette klarte jeg fint alene.

I løpet av den første uka i leiligheten fant jeg ut at vi ventet Datteren, det ledige soverommet skulle bli barnerom og Gamle Gubben Grå (eller den unge versjonen av han) flyttet etter hvert fra hybelen på Kringsjå i Oslo og opp til Hønefoss og meg.
Siden han fremdeles arbeidet i Studentsamskipnaden i Oslo bodde han der en stund ut over høsten, men i november 1990 meldte han flytting til Ringerike, og sa opp hybelen i Oslo. Vi skulle bli samboere og familie.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

33 år. Mer enn halve livet. Det høres utrolig lenge ut. Samtidig føles det ikke så lenge siden vi var unge og startet voksenlivet sammen. Eller… Jo, noen ganger føles det som en evighet (og det er det jo) siden høsten 1990 og tiden i sykehusleiligheten.

Vi hadde begynt å date hverandre så smått rett før jul 1989. Vi var helt klart ikke sammen den jula. Vi ble “sammen” tidlig i januar 1990, og innen desember hadde vi flyttet sammen på Hønefoss og skulle bli foreldre om få måneder.  Det var en fin tid! Vi var så forelsket, så besatt av hverandre. Ja, jeg var virkelig lykkelig i november 1990.

Nå burde jeg kommet med noe skikkelig klissete. Som at vi er skapt for hverandre,, at vi er sjelevenner og at jeg i Gamle Gubben Grå fant alt jeg har savnet i livet. At fra høsten 1990 og frem til i dag har vi ridd sammen mot solnedgangen på en vei overstrødd av roser. Du vet slik som i eventyrene. Når prinsessen får prinsen. Så levde de lykkelige alle sine dager.  I virkeligheten var det vel da selve jobben begynte.

Selvsagt har det vært solskinnsdager. og sikkert noen solnedganger også. Men jammen har det vært en god del  hindringer, tordenskyer og noen stormkast på veien. Og helt klart langt mer vissent løv en roseblader.  De gråe hverdagene har vært i flertall. Likevel har vi holdt ut. Holdt sammen.

Jeg er  litt stolt av det. At vi har holdt sammen. For det har vært tider hvor utfordringene nærmest har stått i kø, og det hadde vært lett å innbilde seg at graset er grønnere på andre siden av et eller annet gjerde. Den glødende forelskelsen kjølner litt i løpet av 33 år med hverdager.
Over 40 prosent av alle norske ekteskap ender i skilsmisse. Statistisk sett viser det seg at noe av det vanligste vi krangle om er sex, husarbeid og økonomi.
Jeg kan ikke huske krangler om sex, men om husarbeid og økonomi har det gått en kule varmt mer enn en gang.

Vi er relativt ulike. Har ulik grad av utdannelse, ulike yrker, ulike interesser og ulik bakgrunn. Ikke er jeg så sikker på at vi utfyller hverandre heller. Noen ganger virker vi mer som motpoler enn at vi drar i samme retning.
Etter noen år lander man. Innser at den andre ikke er perfekt, og heller aldri kommer til å bli det. Innser at en selv heller ikke er perfekt. Noen mener kanskje man resignerer. At man bare finner seg i at slik ble livet. Man holder sammen på grunn av barna, av gammel vane eller fordi et samlivsbrudd er det siste man har energi eller tid til å ta fatt på.

Jeg ser ikke på det som resignasjon. Jeg ser på det som kjærlighet. Den glødende forelskelsen er borte, men erstattet med noe mer varig. Noe sterkere.
Man elsker den andre ikke til tross for feil og mangler, men man elsker også feilene og manglene. Det er jo de som gjør personen til akkurat den vedkommende er.
Og selv om det har stormet en god del og muligens kom et lite tordenskrall fra undertegnede senest i går, så er vi egentlig litt av et team.

Så vi saler opp også i dag. Lar oss ikke affisere av at det snør ute og at radioen melder om vanskelige kjøreforhold.
Det er muligens ikke noen solnedgang å spore men vi rir videre for det.  Sammen.
En bitende kald vinterdag kan og være vakker så lenge vi har hverandre.