“Hva husker du best fra2018? Hva gjorde mest inntrykk?  Nevn tre ting” spør lokalavisa i en melding de har sendt meg. Og videre ” Hva vil du gjøre annerledes i 2019? Hva gleder du deg mest til?” Spørsmålet har de sendt til lokale navn innen næringsliv, politikk, sport, kultur etc… står det i meldingen.
Lurer på hvor mange de har sendt den meldingen til, og hvor mange og hvem som kommer til å svare.
For hvis jeg er et lokalt navn innen politikk, er det mange foran meg i køen.   Det er 43 faste representanter i kommunestyret.  Jeg er vararepresentant for ett av de minste partiene.    Det burde tilsi at det er rundt femti politikere som burde være foran meg på den lista, og så har vi de lokale heltene innen næringsliv, sport og kultur i tillegg….
Vel, jeg er ei knallrød dundre på over hundre, kanskje jeg synes og høres mer enn min beskjedene politiske plassering skulle tilsi.  Jeg føler meg litt beæret for å ha blitt spurt, men bare litt.
Jeg vet at jeg kommer til å svare.  Jeg mener det er viktig å være tilgjengelig når pressen spør.   Samtidig er jeg litt redd for å bli sett på som PR kåt, som å være like opptatt av å være i rampelyset som han lille tjukke kula med stjernehatten.

Men hva skal jeg svare?
Jeg vet helt klart hva jeg husker best fra 2018.  Det er noen opplevelser der som jeg nok aldri vil glemme.
Mamma som bare sluttet å puste en tidlig morgen mens jeg satt der og holdt henne i hånda.  Telefonsamtalene til Pappa og søstrene mine for å overbringe dødsbudskapet.  Begravelsen.
Men det er for personlig.  Det er ikke det svaret jeg vil ha på trykk i lokalavisa.
Da jeg møtte veggen, og Sjefen beordret meg ut i en lang sykemelding.  Det sinne, den frustrasjonen og fortvilelsen jeg følte da jeg gikk fra jobb den ettermiddagen.   De lange ukene hjemme.  Hvor jeg kjente hvor utrolig sliten jeg var.  Hvor langt nede jeg var, og hvor tungt det var å langsomt komme seg tilbake til der jeg er i dag,.
Nei, det er og for personlig.
Jeg kan si noe om årets lønnsoppgjør, som jeg fant virkelig frustrerende, men det er liksom veldig internt for Radiografene og kanskje ikke noe av allmenn interesse. .
Jeg kan jo si noe svada om den lange, varme sommeren, men hvilken interesse skulle det ha for avisens lesere?
Må visst tygge litt på det utover kvelden.  For svare, ja det kommer jeg til å gjøre.

Hva vil jeg gjøre annerledes, og hva gleder jeg meg til i 2019?
Vel, jeg gleder meg til våren. Er ikke noe glad i vinteren og er lei is og kulde.  Men det er og en kjedelig kommentar.
Jeg kan jo si at jeg gleder meg til å være 100% tilbake etter sykdom, at det skal bli godt å komme i vakter igjen.  Jeg har vært turnusarbeider i snart 30 år. Det sitter i blodet.  Men da må jeg og nesten forklare at jeg har vært syk, og det blir litt for personlig.
Men det jeg gleder meg kanskje aller mest til i 2019 er valgkampen.   Ja, jeg vet det sikkert har en diagnose.  Men det er så utrolig engasjerende, gøy og altoppslukende.  Spesielt lokalvalgkamp.  Det er virkelig gøy.  Hvem får plass i kommunestyret etter valget?  Det hele kulminerer 9 september, på valgdagen som i år sammenfaller med min sølvbryllupsdag.  Jeg har alt begynt planlegging av dagen, og antrekket er klart! En fotsid sølvgrå kjole og en knall rød jakke.   Da skal det skåles i musserende når jeg, forhåpentligvis, endelig får fast plass i kommunestyret, og Rødt får inn minst to representanter.

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

Nå må jeg bare finne en grei og slående formulering. og sende svaret til avisen.