Stikkordet i Frodits fotoutfordring denne gangen er snø. Jeg er, som mange sikkert har fått ned seg, ikke så veldig begeistra for snø. Ikke har vi snø her rundt Drømmehuset heller, og jeg har ingen planer om å lete den opp. Så da får det bli et bilde fra arkivet.
Bildet er fra påsken i år oppe i området rundt hytta vår på Reinli i Valdres. Den siste snøen ses i liene som ligger mer i skyggen, mens i solhellingene er det bar mark.
Jeg liker i grunn best snø som smelter. Poster og bildet som en påminnelse til meg selv om at om et par måneder er det straks vår. Greit med slike påminnelser. Det sies det skal komme snø til natta.
Nesfotballen på plasse over meg på topplista sitt siste innlegg handler om toppscorere. Jeg har aldri vært noen toposcorer. Det har jeg levd helt greit med.
Kanskje ikke så rart at jeg aldri har vært toppscorer, jeg har aldri drevet med lagidrett som håndball og fotball. Eller annen form for idrett for den saks skyld. Har heller aldri vært noe savn. Jeg hadde andre fritidsaktiviteter som speideren, bygdeungdomslaget og en kort periode korps.
Vi spillte jo håndball og forball i gymtimene på skolen, men jeg tror aldri jeg scoret et eneste mål. Gym var liksom ikke mitt fag.
En gang tok læreren meg ut til klasselaget i håndball på ungdomsskolen. Det skulle være cup mellom de forskjellige klassene på skolen. Jeg skulle spille strek, av alle ting. Jeg var høy og tynn og så muligens ut både som en strek og en god strekspiller. Men i løpet av skoleåret burde en gymlærer ha observert at jeg løp forferdelig sakte. Jeg er og rimelig sikker på ar gymlæreren var informert om at det noe bedagelige tempoet kom av en medfødt hjertefeil. Jeg har alltid lurt på om laguttaket den gang var et misforstått forsøk på inkludering eller ren ondskap fra lærerens side.
I klassen var det elever som ikke kom med på laget som var langt bedre enn meg. Elever som virkelig ønsket å bli tatt ut til det laget, og som selvsagt ble skuffa og sure når de ble forbigåtr av klassens dessidert dårligste spiller. Laguttaket gjorde og at klassens muligheter til å vinne turneringen ble redusert. Det var ikke populært hos de i klassen med høyest vinnerinnstinkt. Mye av den frustrasjonen mange følte på etter laguttak og cup gikk ikke uventet ut ovet meg. Jeg var fra før et mobbeoffer.
Det er ikke bare på ungdomsskolen jeg opplevde misforstått snillisme, hvis det var det laguttaket den gang var. (Jeg holder fremdeles en knapp på at det var ondskap.)
Det siste eksempelet jeg husker var etn fest for rundt 20 år siden. Det var mange på festen som ikke kjente hverandre, og vi ble delt i grupper som skulle gjennom forskjellige poster som “bli kjent aktivitet.” På en av de postene var et håndballmål med en keeper, og så skulle alle i gruppa skyte tre kast mot mål. Jeg overrasker sikkert ingen når jeg sier at jeg ikke scoret mål på noen av mine tre forsøk. Og det var helt greit for meg. Jeg hadde blitt mer overrasket hvis jeg hadde scoret. Men så sa en på gruppa som kjente meg fra barndommen at jeg kunne få tre nye kast, og at jeg da kunne få lov å gå nærmere mål og skyte derfra. Jeg antar at hun hadde snakket eller signalisert til keeperen at han da måtte slippe inn minst et skudd. Jeg så vantro på henne. Så sa jeg: Dette er ikke allidrett for barn under 10 år. Jeg er en voksen kvinne på 40. Jeg blir forbanna når du prøver å få det til å virke som jeg er en person som trenger spesialbehandling. Jeg lever godt med at jeg ikke scoret. Så gikk jeg rolig i retning neste post.
Jeg er muligens ikke noen toppscorer når det gjelder ballspill, men verbalt er jeg rimelig god til å få inn noen pasninger.
Noen har det i hue og noen i beina pleide de voksne å si da jeg var barn. Med det mente de at noen var flinke i teoretiske fag, såkalt skoleflinke. Andre hevdet seg mer i praktiske fag og innen idrett. Alle kunne ikke være flink til alt. Skole og teoretiske fag var min arena. Der kunne jeg briljere til tider. Så for meg har det alltid vært greit at idrettsbanen ikke var min arena. At der kunne andre få briljere. Andre som kanskje slet mer med skolefagene. Vi trenger alle å føle på mestring, men jeg tror ikke man trenger å føle på mesteing på alle områder. Jeg tror det kan være sunt å se at dette er jeg god i, men på dette onrådet er det andre som er bedre. Det kan og være sunt for barn og unge å erfare at forskjellige mennesker har forskjellige ting de er gode på.
Jeg tror og at sånn misforstått snillisme som å ta ut klassens desidert dåeligste elev til klasselageteller la noen få stå omtrent inne i et mål og kaste på en keeper som ikke “klarer” å stoppe en ball som triller i mål i lav fart ikke gir mestringsflølelse. Det kan tvert i mor bidra til at man oppfatter seg som en taper som trenger ekstra hjelp og bistand.
La barn og unge oppleve mestring på de arenaene de behersker. Gi de gjerne nye utfordringer de må strekke seg mot, men ydmyk de ikke med spesialtilpasninger hvis det ikke er svært gode grunner til det.
Leser at i Bergen kommune har utgiftene til vektertjenester på sykehjem økt fra rundt 800.000 kroner i 2014 til over åtte millioner kroner i 2024.
Jeg blir nysgjerrig. Hva er det de bruker vektere til på sykehjem? Jeg kan ikke huske å ha hørt at vi bruker vektere ved sykehjem i min kpmmune, og jeg har jo vært rimelig oppdatert på kommunal helse og omsorgspolitikk de siste 14 årene. 8 millioner er relativt mye penger.
Grunnen er flere alvorlige hendelser med vold og trusler, ifølge Bergen kommune. Disse knyttes i hovedsak til pasienter med demens, som også har alvorlige atferdsforstyrrelser og psykiske symptomer.
Jeg blir betenkt. Er vektere rett yrkesgruppe til å ta seg av pasienter med demens, som også har alvorlige atferdsforstyrrelser og psykiske symptomer? Ikke til forkleinelse for vektryrket, men her vil jeg tro sykepleiere eller helsefagarbeidere med videreutdanning innen geriatri ellers alderspsykiatri ville være bedre egnet.
Vektere skal ikke jobbe med beboerne, og det er ikke en langsiktig løsning. Personalet håndterer de fleste situasjonene selv, men vi ser at det å ha en vekter i bakgrunnen i seg selv kan redusere voldsrisikoen. sier enhetslederen på det sykrhjemmet som har benyttet 7,5 av de 8 millionene. Den uttalelsen står ikke helt i samsvar med den neste enhetslederen kommer med: Vekterne går heller ikke kledd i Securitas-uniform, men i pleieuniform. Dette er for å unngå å trigge beboerne eller tiltrekke seg oppmerksomhet. Jeg forstår ikke at det å ha en vekter forkledd som pleier i bakgtunnen reduserer voldsrisikoen noe mer enn det en ekstra pleier i bakgrunnen ville ha gjort. Spesielt ikke når enhetslederen bedyrer at vekterne ikke kan gripe inn mot pasienten, men ved tilløp til voldshendelser kan de skjerme ansatte, andre beboere og tilkalle politi.
Jeg vil tro nok bemanning med kvalifisert kompetanse på pasientgruppen ville være langt å foretrekke fremfor vektere med et 200 timers vekterkurs. Så hvorfor velger sykehjemmet å bruke penger på vektere i stedet for kvalifiserte ansatte?
Svaret finner jeg ikke i Aftenposten sin artikkel, men jeg tror jeg vet svaret. En ufaglært vekter med et 200 timers kurs er nok relativt rimeligere enn helsepersonell med adekvat videreutdanning.
Inntrykket at det å prioritere vektere frem for helsepersonell forsterkes av noe annet som står i artikkelen. Pasienter med demens, som også har alvorlige atferdsforstyrrelser og psykiske symptomer trenger å bo på en forsterket avdeling, som er mindre boenheter med flere ansatte. Men de siste årene har antall søknader oversteget antallet spesialplasser kommunen har. Derfor har flere av disse pasientene blitt plassert på vanlige sykehjemsavdelinger.
Det å skaffe nok antall spesialplasser er og snakk om økonomiske prioriteringer. Den største forskjellen på en spesialavdeling og en forsterket avdeling er bemanningstettheten, eller pleiefaktoren som det og kalles. Så økt grunnbemanning med kvalifisert bemanning ville nok være en langt mer hensiktsmessig løsning enn vektere hvis det var pasientomsorg og sikkerhet til pasienter og personale som var prioritert fremfor økonomisk besparelse slik jeg ser det.
Dagen startet som vanlig med tur i grålysninga. Sola hadde så vidt begynt å farge østhimmelen med sitt gyldne skjær da Kidd og jeg tok turen gjennom Hundremeterskogen. Som vanlig så ikke Kidd noen grunn til å vente på sola før vi la i vei.
Vel hjemme igjen ble det frokost og dagens andre tekopp. Det er romjul. Det er lov å ha en litt rolig start på dagen.
Så var det å brette opp ermene å sette i gang med noe fornuftig. Rensing av oppvaskmaskin. Det trengtes etter mye fet julemat. Joda vi skyller oppvasken, likevel samler det seg litt fett i sluket.
Det hadde og hopet seg litt opp med papirsøppel som skulle bæres ut. Juleservise, serveringsfat og boller skulle på plass i skuffer og skap. Bøy og tøy, og sikkert god trim for en ikke alt for god rygg.
Så dro jeg til byen. Skulle på apoteket. Hadde så vidt parkert da søsteren min ringte og lurte på om jeg hadde tid til en kaffekopp i byen senere i dag. Det hadde jeg selvsagt. Allrid kos å skravle litt.
Jeg vandret litt rundt på senteret til søsteren var klar for kaffe. Traff kjentfolk og fikk skravlet og ikke minst ledd litt. Det er flere enn meg som har opplevd 2025 som et dritt-år. Da kan det være godt med litt galgenhumor.
Når jeg tenker meg om vet jeg om relativt mange som har hatt et tøfft år i 2025. Antakelug er det slik hvert år, livet har jo gode og dårlige perioder for oss alle. Men i år synes jeg det er mange som har gått gjennom tøffe ting. Er det året det er noe “galt” med, eller er det bare at vi har kommet i den alderen der livet ofte endrer seg?
Det er selvsagt mange som har hatt et helt ok år og. Sikkert også mange som har hatt et helt topp år. Også mennesker i min aldersgruppe. Det er sikkert fordi mitt eget år har væært dritt at jeg legger merke til at andre har hatt det på samme vis.
Jeg tror alle som kjenner meg og min evne til å ramle på glatt underlag forstår at isdans ikke er noe jeg bedriver frivillig. Noen ufrivillige dansetrinn kan forekomme når skotøy ikke får feste på underlaget, men da med et desperat ønske om at dansen ikke skal ende på legevakta. Noe bilde av meg som svinger meg på glattisen finnes ikke. Skøyter tror jeg ikke jeg har hatt på bena siden bsrneskolen, og det var en aktivitet jeg aldri behersket.
Den dere ser svinger seg på isen på bildet er Svoger. Bildet er fra 2020 da GGG hadde han med på skøytetur på et islagt skogstjern. Begge mennene behersket skøytekunsten fremdeles, selv om det var noen år siden de og hadde skøyter på bena.
Vivian sitt siste innlegg har overskriften Tårer for et tidligere liv. Det er et sterkt innlegg som handler om sorgen over livet som ikke ble slik hun og ektemannen forventet. Et innlegg det er verdt å lese.
Vi er flere som opplever at livet tar andre veier enn vi har sett for oss. Selv føler jeg på at det har vært litt mye forandringer de siste årene. Jeg føler på mange måter at livet mitt smuldrer vekk mellom fingrene mine, og at det ene etter det andre som var viktige deler av liver mitt blir tatt fra meg. Helsa, jobben, vervet som tillitsvalg, GGG og nå i går Charlie Chihuahua….
Minner om livet slik det var dukker opp med ujevne mellomrom. Ofte når man ikke er forberedt. Noen ganger føles det som et knyttneveslag i magen. Noen ganger kan jeg kjenne en klump i halsen, og at tårene brenner bak øyelokkene. Noen ganger føler jeg på hvor urettferdig livet er til tider. Har ikke jeg snart fått nok av sorg, savn og motgang?
Ofte fyller minnene meg med vemod. Så bra livet var – den gang. Jeg føler på savnet og dveler kanskje litt ved tanken Tenk om ting ikke hadde skjedd oh livet fremdeles var slik…. Noen ganger fortsetter jeg den tankerekka og gir meg lov til å fantasere om hvordan livet kunne ha vært.
Men veldig ofte når minner dukker opp føler jeg og på gleden over det som var. Jeg har hatt et liv som er verdt å tenke tilbake på. Jeg har opplevd mye fint, fått være med på mye, av og til utgjort en forskjell. Savnet etter det som en gang var kan være sterk, men gleden over alt jeg har vært med på, stoltheten over hva jeg har fått til er sterkere. Jeg har hatt et godt liv til tross for alle utfordringer livet har gitt meg.
Det har vært en tøff høst. Savnet etter GGG har vært stort. Det har tatt mye av både overskudd og pågangsmot.
Men også denne høsten har bydd på gode øyeblikk. Små lyspunkt. Det er de lyspunktene, de små, gode øyeblikkene som gjør at jeg ikke synker for langt ned i alt det mørke og triste.
Snart legger vi 2025 bak oss. Det føles godt. Jeg føler langt mer enn vanlig at starten på det nye året er en slags srart på veien videre. Ikke starten på et nytt liv, men på en ny del av livsveien. En vei jeg håper har litr mindre motbakker.
Minnene mine vil jeg ta med meg og verne om. De er minner fra et rikt liv. Ikke på gods og gull, men på opplevelser og erfaringer. På gide stunder og flotte mennesker. Minner er påminnelser om alt det gode som har vært. Vel verdt å ta vare på.
Charlie Chihuahua har ikke vært helt i form i høst. Han gikk langsommere når vi var på tur. La inn snusepauser forvhver femte meter, og peste mer etter aktivitet som lengre turer eller litt aktiv leking. Ikke så rart. Han er en gammel hund. Går i sitt 13. år.
I går kveld var han tydelig ikke i form, og ut over kvelden og natta ble pusten mer og mer anstrengt. Dyrlegen ble ringt straks den åpnet i dag morges, og vi fikk raskt time.
Det var som jeg antok hjertesvikt, og som følge av det vann i lungene. Røntgen viste at det også var begynt å dannes væske i buken.
Hjertesvikt kan ikke helbredes. Med hjertemedisiner og vanndrivende vil man kunne oppleve bedring, men helt frisk vil han aldri bli. Hvor lenge medisinene ville hjelpe kunne ikke veterinæren svare på. Det varierer fra hund til hund. Noen responderer godt på behandling, og kan leve flere måneder kanskje år med god oppfølging og medisinering. Andre blir dårlig igjen etter noen få uker, kanskje bare dager.
Veterinæren var snill og forståelsesfull og tydelig på at valget om hva som videre skulle skje med Charlie var opp til oss. De kunne gi han intensiv behandling ut over dagen, og så fortsette med medisinering og behandling hjemme hvis han responderte greit på behandlingen på klinikken. Eller vi kunne si nok er nok, og la han få slippe.
Et vanskelig valg. Hunder er familiemedlemmer. Man vil jo gjøre det man kan for de. Det finnes heller ikke et fasitsvar på hva som er riktig å gjøre.
Jeg valgte å la han få slippe. Han ville aldri bli helt frisk. Medisinering ville kunne gi en utsettelse, få hjertet til å slå bedre en stund til. Hvor lenge hadde jeg ingen garantier for. Men det ville og stresse Charlie med medisinering til faste tider flere ganger om dagen, og bli dratt med på hyppige lufteturer på grunn av økt urinproduksjon som følge av vanndrivende medisiner. Det ville bli mye stress og mas på en gammel chihuahua som i grunn alltid har vært litt lat og bedagelig.
Med i avveiingene mine var og at han er 12, snart 13 år. Han har vist flere tegn på at han begynner å bli gammel denne høsten. Jeg har tenkt på det flere ganger, de små tegnene som har kommet langsomt.
Det var ingen lett avgjørelse. Hadde han vært et menneske ville man selvsagt gåtr for medisinering. Men jeg er vokst opp på gård med husdyr. For meg er det forskjell på dyr og mennesker. Man må forsøke å tenke på hva som er best for dyret, for hunden, for Charlie. Jeg har ligget våken i natt og hørt på Charlie slite med pusten. Han hadde det ikke godt. For meg var prognosene veterinæren ga starten på en karusell av slike nettter. Han ville bli bedre for en periode, og så vilke han bli dårlig igjen. Økt medisinering, ny bra periode før han på nytt ville bli mer og mer tungpusten. Ytrerligere økning av medisin….. En utsettelse av det uungåelige som ville kunne gi hunden gode dager, men og påføre han mer lidelse. For meg var det riktig å gi slipp. Ikke forlenge plagene hans fordi det var for vondt for meg å miste han. Ikke gjøre den siste tiden hans full av stress og perioder med lidelse. Andre ville sikkert valgt annerledes. Det er ikke et fasitsvar på hva som er riktig og galt.
Det er tomt her i Drømmehuset i kveld. Akkurat som tomheten ikke har vært mer enn tydelig fra før denne jula. Nå har jeg fått mer enn nok av 2025, det har vært et skikkelig dritt-år. 2026 kan ikke komme raskt nok – og så krysser jeg fingrene for at det året blir bedre.
Vibbedille har ikke kommet med noe nytt siden hun skrev dette innlegget. Det kommenterte jeg i innlegget Hvorfor vente på sola? Jeg har ikke så mange flere kommentarer å komme med til det innlegget, bortsett fra at Kidd og jeg ikke tok osss bryet med å vente på sola i dag heller.
Tenkte jeg kunne skrive om noe annet, men det er i grunn lite nytt i livet mitt og det siste døgnet. Deilige, rolige romjilsdager gir ikke den største inspirasjonen for blogging. Desuten er jeg trøtt. Jeg tror jeg velger å komme sterkere tilbake senere i dag når jeg er mer våken
Da jeg leste første stikkord i Frodith sin romjulsutfordring tenkte jeg med en gang på denne vinter-jenta jeg fikk til jul. Med tyllskjørt og fluffy vest synes jeg det er noe “Froditsk” over henne.
Stikkordet er Vinterklær. Mange vil da raskt tenke på dun, ull, votter og luer. Denne vinterjenta er kledd for en vinterdag. Pelslue, tights – og tyllskjørt. Jeg liker det.
