Monica skriver at hun blir gal av å vente. Hun sitter hjemme og venter på en som skal hjelpe de med noe. Tiden de har avtalt er passert for over en time siden, snart halvannen. Monica har min største forståelse. Sånt blir jeg relativt utålmodig av, og i grunn litt sur. Eller ikke litt sur, det er nok mer riktig å si at jeg blir skikkelig forbanna.

Det at folk har så liten respekt for andres tid at de lar de sitte og vente er noe som virkelig irriterer meg. Jeg kjenner blodtrykket stige bare jeg tenker på det. Det er så respektløst over andre og andres tid. Hvem tror de de er som kan bruke andres tid på en slik måte?

Denne påstanden overrasker nok en del familie og venner, ja noen vil kanskje til og med le høyt. Jeg tror vi er kjent for å komme litt sent til fester og andre treff. Men det er vi og ikke meg. Det er en kjensgjerning at Gamle Gubben Grå ikke ser på det med tid og det å være presis på samme måte som meg.  Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært nær ved å få hjerteinfarkt på vei til familiemiddager i Oslo eller familiebursdager hos min familie.
Jeg vet heller ikke hvor mange timer, dager, uker, måneder jeg opp gjennom tiden har brukt på å vente på Gamle Gubben Grå. Jeg er redd summen snart har kommet opp i ett år i løpet av den tiden vi har vært sammen. Særlig før mobiltelefonen ble alle manns eie.

Vi kunne for eksempel avtale at han skulle hente meg når jeg var ferdig på jobb klokka 23.00. Jeg fortet meg å skifte og sto utenfor sykehuset ca. 23.10. Og der kunne jeg bli stående både en halv time og en time. Rekorden er vel på nærmere halvannen. Hans gode unnskyldning? Han var midt i en spennende film og glemte tiden. Jeg kunne ha slått!!
Men man slår ikke den som sitter bak rattet når man endelig har kommet inn i varmen i bilen etter halvannen time ute i november-regnet. Jeg kan derimot forsikre dere om at jeg ikke lot ventetiden forbigå i stillhet. og har muligens nevnt det ved noen senere anledninger