I går var jeg på byens kjøpesenter for å handle litt. Satt i rullestolen, da jeg pga albuer og rygg ikke er noen langdistanseløper på krykker. Blir også så utrolig sliten. Hadde og med meg Gamle Gubben Grå. Noen må jo kjøre bilen.. Han hjelper meg og å få tak i ting på de øverste hyllene eller til å hente ting der det er for trangt å komme frem med rullestolen. Ikke minst er det kos med en handletur sammen.
Vi var blant annet inne på H&M hvor jeg blant annet kjøpte en T-skjorte til eldste sønn og en pakke sokker. Jeg trillet bort til kassa, la varene på disken og ventet på betjening. Det kom raskt en smlende blondine, godt voksen runft 40 vil jeg tro og ser blidt på … Gamle Gubben Grå som står et stykke bortenfor meg og venter. “Ja..” Jeg peker på varene på disken og sier jeg skulle ha disse. Hun smiler mot meg. Slår inn prisen på kassa og henvender seg så til Gamle Gubben Grå igjenn og sier prisen . Jeg legger 200 kroner på disken. Hun ser på meg med store øyne. “Å betaler du selv?.. Så flink du er” så legger hun klærne i en pose. Gir meg tilbake vekslepengene mens hun teller dem for meg – høyt. Og sier, legg vekslepengene i lommeboka di du.” Jeg tar posen, henger den bak på rullestolen, snur raskt rundt og spinner ut av butikken. “Ha en god dag, vennen” hører jeg bak meg. “Til deg og” svarer Gamle Gubben Grå muntert.
Jeg ser sjokkert på Gubben da vi kommer ut av foretningen “Hørte du henne?# Gubben nikker. “Hun oppførte seg som om jeg skulle være et lite barn eller mindre begavet.” Gubben nikker. Jeg rister på hodet og sier at jeg vet hvem som skal få et spark i baken når jeg bare kan sparke litt igjenn. Sånn oppførsel går ikke ann-
Til de som ikke kjenner meg; Jeg er 46 år, har en ansvarsfull stillling, mange politiske verv, og har for tiden ødelagt kneet etter et fall.
Jeg jobber som personlig assistent, og det er ikke uvanlig i det hele tatt at folk henvender seg til meg istede for “krøplingen” i rulelstol ingen tør å prate til. Jeg sier enkelt og greit ifra, spør ikke meg om jeg skal ha hjelp eller kvittering, det er ikke jeg som handler. Jeg er bare hun som tusler 5 skritt bak rullestolen, hun som drar kortet og taster pinkode.. Utrolig irriterende at folk ikke klarer eller tør å henvende seg til folk i rullestol, eller folk med handicap generelt.
He he ja godt at det ikke er bare jeg som føler dette. Jeg sitter av og til i rullestol pga dårlig lungekapasitet, og det å plutselig bli usynlig er en merkelig opplevelse (man opplever det også nemlig). Jeg har skrevet noen innlegg om dette på kreftbloggen min (eljos-eljos.blogspot.com). Nå har jeg funnet løsningen på det, når vi treffer på kjente og ukjente som prater med oss, så reiser jeg meg opp og står ved siden av stolen. Men….det er veldig rart.
Vil anbefale deg å dra tilbake til butikken og be om å få prate med sjefen hennes. Det finnes riktignok mennesker som sitter i rullestol fordi de er mentalt tilbakestående, MEN man ser da klart hvem som er det og hvem som IKKE er det. Å snakke til deg som om du skulle være på mentalt nivå med en fireåring var rett og slett ondskapsfullt av henne. Og hvorfor i all verden kalte hun deg for ‘vennen’? Hun kan ikke være riktig oppegående..
He he he, jeg må flire litt også. Å tenke at noen som sitter i rullestol automatisk er mindre begavet er litt rart. Ta feks de som er blitt lamme…..det er beina som er lamme, ikke hodet. Eller kvinner med så kraftig bekkenløsning at de ikke klarer å gå….det er bekkenet som har løsnet…ikke hodet.
Og det finnes også, de fleste vil jeg tro, mentalt tilbakestående som går på sine egne to bein. Rullestol er ikke ensbetydende med en ikke fungerende hjerne 😉
Barbie W.:
Jeg tror ikke hun var ondskapsfull, bare rett og slett litt mindre begavet – eller mentalt tilbakestående om du vil…. 🙂 Jeg syns det er flott at også folk som har litt mindre ressurser i topplokket får prøve seg i arbeidslivet. Jeg må bare huske på ved eventuelle senere besøk i denne butikken og ekspedering av denne personen at jeg må snakke enkelt og forståelig til henne. (Hevnen er søt..)
Erto:
Jeg kan godt flire litt. Jeg kan reise meg og gå ut av rullestolen om noen uker. Verre å tenke på at andre som sitter i rullestol møter slik uforstand.
eljos:
Jeg var usynlig en gang tidligere som jeg var ute med rullestolen på konsert. (Kanskje litt spedalsk og, for folk som jeg kjenner og som så meg nølte med å komme bort.) Det å reise seg opp å stå ved stolen var lurt. (Lurer på hvordan hu dama hadde reagert hvis jeg plutselig hadde reist meg opp. Jeg er både høy og ganske bred. Hun hadde antageligvis besvimt…)
Gina:
trist det skal være sånn