Jeg er jo kjerringa som fikser alt. Og det er så godt å kjenne at energien er tilbake, at jeg begynner å bli mer og mer lik meg selv slik jeg var den gang da. Slik jeg var før jeg fikk diabetes, før jeg møtte veggen, før jeg ble deprimert eller hva som nå var grunnen til at det meste føltes som et ork.

Men jeg vet og at det er viktig å lytte til kroppen, ikke gape over for mye og ta noen pauser og bare slappe av. Det er bare ikke like lett å huske på støtt. Jeg er jo et ja-menneske.

I går fikk jeg en mail fra “Hold pusten”, medlemsbladet til Radiografforbundet. Det var liksom min tur til å skrive et innlegg om noe innen fagfeltet som jeg brenner for. Ja, helt frivillig er det jo om du vil delta i skrivestafetten.  Selvsagt så jeg Ja. Klart det. Liker å skrive, og jeg er jo et Ja-menneske.

I går var det styremøte i Rødt. Da ble jeg spurt om jeg kunne ta å lage en innledning til debatt til neste landsmøte. På ny hørte jeg meg selv du Ja, klart det.

Noen på møte som vet hvor sliten jeg har vært så granskende på meg. Så ut som om han var på nippet til å si noe. Men han stoppet.  Og det går fint. Energien er tilbake. Utfordringen er inspirerende.

Jeg er jo et Ja-menneske.