I innlegget Alt var så mye bedre før i tida….. var jeg inne på John Lyng som var utenriksminister i Bortenregjeringen.  Jeg synes han er en interessant mann å reflektere litt over. Johan Daniel Fürstenberg Lyng som han egentlig het var oppkalt etter oldefaren sin, den mektige grunnleggeren av Lyng-dynastiet i Trondheim.
Det står faktisk Lyng-dynastiet i Store Norske Leksikon. Min første tanke var at det har da ikke vært dynastier i Norge?

Norge har ikke hatt noen adelige siden den siste norske adelsmannen, baron Harald Wedel Jarlsberg, døde i 1897. Likevel fortsatte rike familier å være en slags skygge-adel. På 1800-tallet styrte disse dynastiene Norge, direkte eller indirekte. De hadde mer penger, våpenskjold, talte flere professorer, kjente kunstnere og politikere. Lyng familien var en slik familie.

Jeg tror ikke Johan Daniel Fürstenberg Lyng var så opptatt av å være en del av et dynasti. Han tok raskt og forkortet navnet sitt til John Lyng.

I 1923 reiste han som 18 åring til Oslo for å studere jus. I studietida var han en periode med i den kommunistiske organisasjonen Mot dag.
Den tiden han var i Mot dag var han skribent og foredragsholder. Så jeg antar han kjente ideologien og identifiserte seg med den. Det var vel den politiske ideologien som lå som grunn for foredrag så vel som i det han skrev.
Det ville han ikke høre så mye snakk om senere. Det passet seg vel ikke for en advokat fra en av dynasti-familiene å påberope seg kommunistiske ideer. Spesielt ikke når han var en av de mest betydningsfulle politikerne i Høyre på den tiden.

Fra Mot dag og radikal politikk gikk veien til Frisinnede Venstre.
Frisinnede Venstre hyllet politiske høvdinger som Christian Michelsen og Fridtjof Nansen. Christian Michelsen var forøvrig grunnlegger av partiet. De var misfornøyde med partipolitikk, trodde på elitestyre og manet til samling rundt nasjonens interesser.

Sist i 1920-årene gikk lederskapet i Frisinnede Venstre sterkt inn for Fedrelandslaget.
Fedrelandslaget representerte 1920-årenes høyreaktivisme i norsk politikk og var skeptisk til parlamentarismen og partistyre. Arbeiderbevegelsen anså Fedrelandslaget som fascistisk, men i ettertid har det blitt vanligere å betegne organisasjonen som høyreaktivistisk og senere mer høyreradikal.

John Lyng ble med i Frisinnede Venstre en gang tidlig i på 30-tallet. Han ble nominert til bystyret i Trondheim for partiet ved valget i 1932.

Å gå fra venstreradikale til høyreradikal i løpet av ett tiår må vel og på mange måter kalles en klassereise, i det meste ideologisk. Enten det eller så var det en måte å sno seg på. Komme seg dit han ville få mest innflytelse og makt.

Etter den tyske invasjonen i 1940 ble Lyng involvert i illegalt arbeid.
I mars 1943 måtte han flykte til Sverige, der han ble knyttet til det norske rettskontoret. Etterretning om okkupasjonsmaktens medhjelpere i Norge var blant hans viktigste oppgaver. Lyng bygde opp et stort arkiv, og utarbeidet også en strategi for rettsoppgjøret etter krigen.
I 1944 ble han sendt til Justisdepartementet i London.

I mai 1945 ble John Lyng utnevnt til konstituert statsadvokat i landssviksaker, en stilling han hadde til 1947. I egenskap av denne stillingen var han blant annet aktor i Rinnan-saken, hvor 30 medlemmer av Rinnanbanden var anklaget.

Så fra å være venstreradikal, kommunist på 1920 tallet gikk han til et parti som samarbeidet med Fedrelandslaget og Nasjonal samling på 1930-tallet så var han plutselig aktor under landssvikoppgjøret på 1940-tallet. Kanskje gjør jeg mannen urett, men på meg virker det som en som vet å sno seg.

Lyng ble innvalgt på Stortinget i 1945 for kjøpstedene i Trøndelag, og forble innvalgt til 1953.
I 1958 ble han innvalgt på Stortinget på nytt, denne gang for Akershus. Han var innvalgt til 1965.

Gruveulykken i Kings Bay på Svalbard sommeren 1963 utløste regjerinsgkrise, og 23. august 1963 ble regjeringen Gerhardsen felt av et mistillitsforslag som også fikk Sosialistisk Folkepartis støtte.
28. august ble John Lyng utnevnt til statsminister for en regjering med statsråder fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre, den første borgerlige regjering på 28 år.

Regjeringstiden ble ikke lang.  Under en måned.
Ja John Lyng stilte kabinettspørsmål allerede i forbindelse med regjeringens tiltredelseserklæring.
Politikk er noen ganger et spill.
I forbindelse med tiltredelseserklæringen la nå stortingsrepresentant Einar Gerhardsen som hadde måttet gå av som Statsminister kort tid før en moterklæring på vegne av Arbeiderpartiets stortingsgruppe.
Nils Hønsvald i Arbeiderpartiet la deretter frem et forslag om regjeringen burde følge Arbeiderpartiets politikk. eller forslag til vedtak lød ordrett: «Stortinget uttaler: Regjeringen bør legge til grunn for sitt arbeid den erklæring som er lagt fram av Det norske Arbeiderpartis stortingsgruppe.» 
Statsminister John Lyng stilte som følge av dette kabinettsspørsmål.
Sosialistisk Folkeparti som kort tid før hadde vært med på et mistillit mot Arbeiderpartiregjeringen og derved ført til dens avgang, støttet nå Arbeiderpartiets politikk og John Lyng sin regjering søkte deretter avskjed i tråd med hva Lyng hadde sagt.

Det er mer jeg kunne ha sagt om John Lyng. Han ble utenriksminister i Per Borten sin regjering. Det har jeg skrevet om i innlegget Alt var så mye bedre før i tida….. En litt egenrådig utenriksminister som drev EF kampanje fra Utenriksdepartementets kontorer uten å informere statsministeren eller de andre i regjeringen. Litt kongen på haugen, der.
Han holdt og på å forårsake regjeringskrise høsten 1967. Lyng hadde fra første stund vist seg å være kritisk til det amerikanske engasjementet i Vietnamkrigen. I 1967 talte han til FNs hovedforsamling og krevde stans av bombingen av Nord-Vietnam. Mange borgerlige aviser i Norge kom med kraftig kritikk av Lyng, og Lyngs synspunkter var også kontroversielle innad i Høyre. Lyngs Vietnam-politikk førte nesten til regjeringskrise høsten 1967, da Venstres nestleder Ludvig Botnen foreslo at også det norske Stortinget skulle kreve øyeblikkelig stans i bombingen. Dette kunne ikke Høyre gå med på, på tross av at utenriksminister Lyng egentlig mente det samme. Etter lange debatter i Stortinget kunne det se ut som at Lyng kom til å bli felt av eget parti, og flere av regjeringskoalisjonens stortingsrepresentanter sa også at de ville stemme for et alternativt forslag fremmet av Arbeiderpartiet og SF.
Regjeringskrisen ble avverget da stortingsflertallet tross alt gav sin støtte til Lyngs uttalelser i FN, men hele saken viste at de interne uenigheten blant regjeringspartiene var så store at den borgerlige koalisjonen var i ferd med å slå sprekker.

Det sies at John Lyng var like viktig for Høyre på 50- og 60- tallet som det Einar Gerhardsen var for Arbeiderpartiet.
Det virker i det minste som om han var en mann som var trygg på seg selv og sine meninger.
Gikk på tvers av både eget parti og egen regjering hvis han følte for det.
Gikk fra venstre radikal til høyre radikal når han følte det var hensiktsmessig.
Kom jo ned på beina etter det skiftet og.
Egenrådig og flink til å manøvrere tror jeg blir min konklusjon, uten at jeg ser på det som udelt negativt.