Vanligvis ville jeg ha styrt langt unna en slik overskrift. Både som overskrift på egne innlegg og ikke minst latt være å klikke inn på innlegg med slik eller lignende overskrift.  Men siden Monica på plassen over meg på topplista har valgt denne overskriften, ja da blir det også min overskrift. Skyld ikke på meg. Skyld på Monica.
Bildevalget får dere og skylde på Monica for. Hun valgte et bilde av sauer på beite, jeg gjorde det samme.

I likhet med Monica har jeg og vondt i ryggen for tiden. Jeg har jo slitt med ryggen i mange år, det er gode og mindre gode perioder.  Innlegget til Monica er relativt gjenkjennbart.

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Jeg har alltid litt vondt i ryggen, men noen dager der er det mer intenst enn andre og jeg har klart å lære meg å leve med ett visst nivå med smerter men på dager der det går over den terskelen så har jeg det ikke så bra.

De siste dagene har ryggen min gitt fra seg mer smerter enn på lenge. Det irriterer meg, fordi det er vondt å ha vondt. Men jeg bekymrer meg ikke. Smerter er ikke farlig, det er bare vondt, som de sa på treningsleiren. Jeg vet også hvorfor jeg har mer vondt nå. Jeg har gjort en del aktiviteter som jeg kjenner i ryggen. Lempet jordsekker og andre litt tunge ting, Drevet med hagearbeid.  Sittet litt lenge på et venterom og i en kommunestyresal et par dager på rad.
Det kommer til å være vondt noen dager, kanskje en uke og så blir jeg bedre igjen.

Når man har kroniske smerter lærer man å tilpasse seg, Det er jo blant annet på grunn av denne ryggen og et par andre kroppsdeler at jeg nå er ufør. Det er for å ha muligheten til å legge opp dagsaktivitetene etter hvordan kroppen er den dagen.

Forrige helg hadde jeg stor glede av å lempe jordsekker å gjøre kjøkkenhagen så presentabel som mulig før Svigermor og Svoger kom. Jeg visste at jeg kom til å kjenne det dagen, muligens dagene, etterpå, men likevel var det verdt det. Det gleder meg hver gang jeg går forbi kjøkkenhagen at den er i orden, og det gleder meg ekstra at det var jeg som gjorde det. Så selv om jeg en uke etterpå fremdeles har vondt i ryggen av den økta, så var det verdt det.
Nå ble sikkert ikke ryggen bedre av at jeg lempet ting ned i kjelleren i går, og måtte ta fem turer opp og ned kjellertrappa, men også det prosjektet gledet det meg at jeg fikk gjort.
Det er så tilfredsstillende å få gjort ting selv i stedet for å mase på andre.
Ja, jeg måtte ta en strekk på sofaen i går da jeg var ferdig med ryddesjauet, og ja jeg velger kanskje vekk noen oppgaver i dag fordi ryggen er langt fra bra, likevel er det verdt det.

Tenk litt på det neste gang du ser en syk eller ufør som du mener gjør ting vedkommende ikke burde gjøre.
Jeg teker på de som tenker sånne tanker som Hvordan kan hun jobbe i hagen eller gå toppturer når hun liksom skal være for syk til å jobbe? Det er relativt mange som tenker slike tanker om uføre og syke. Ikke bare tenker slike tanker, de deler gjerne tankene sine med andre og. Slarva går.

Tenk at den aktiviteten du ser vedkommende gjør, det lille øyeblikket av døgnet du observerer, er nettopp det. Et kort øyeblikk av døgnet.  Hvordan resten av døgnet er vet du lite om. Heller ikke de døgnene vi ikke synes ute. Du ser oss på vårt beste.

Litt vondt har de fleste. Det er bare å bite tenna sammen og stå på. Slik er det mange som tenker, og fnyser av disse unnasluntrerne som ikke gidder å jobbe. Slik tenkte jeg og. Ikke nødvendigvis om andre, men om meg selv. Så jeg beit tenna sammen, krummet nakken og fortsatte det engasjerende travle livet jeg elsket helt til det ikke gikk lenger.
Som en sa til meg. Du ga ikke opp for fort, du holdt ut for lenge. 

Jeg møtte en bekjent her om dagen, traff hverandre tilfeldig på en butikk og vekslet noen ord. Vedkommende er litt eldre enn meg og skulle snart gå av med pensjon. Jeg fortalte at jeg var blitt ufør. At rygg og et litt ødelagt ben ikke klarte jobben som radiograf lenger.
Den ryggen har du slitt med lenge var hennes spontane kommentar. Jeg husker hvordan vi så det på deg.
Etter at vi gikk hvert til vårt tenkte jeg litt på det hun hadde sagt. Jeg pleier å tenke at jeg har slitt med ryggen siden jeg hadde prolaps i 2007. Det er jo ganske lenge, ikke sant. Si 2006 da, prolapset gjorde at jeg ble sykemeldt i januar 2007. Da hadde jeg jo kjent det en stund.
Denne bekjente kjenner jeg fordi hun arbeidet i barnehagen der ungene mine gikk. Yngste Sønn var 9 år og gikk i fjerde klasse da jeg fikk prolaps.

Ser dere hva jeg holder på med? Etter å ha lest det jeg har skrevet til nå slår det ned i meg. Jeg driver nok en gang og forsvarer og forklarer hvorfor jeg ikke er i arbeid.

Det tok tid for meg å innse at kroppen ikke kunne stå i jobb, enda lengre tid å akseptere det.
Jeg ville jo så gjerne fortsette det livet jeg elsket. Nå har jeg kommet til den erkjennelsen at det å ha rolige dager gjør meg godt. Ja, jeg har kommet til at jeg kanskje ikke hadde vært her i dag hvis jeg hadde fortsatt slik jeg drev.
Men fremdeles føler jeg at jeg må forsvare å forklare at jeg ikke har kropp til å arbeide lenger.
Fremdeles kan jeg føle på skam for at jeg ikke bidrar, for at jeg er en byrde for samfunnet.

For meg er det ikke smertene som er verst ved det å leve med en sliten og vond kropp, det er det at jeg føler jeg hele tiden må forsvare og forklare hvorfor jeg ikke er i jobb.