På plassen over meg på topplista i dag finner jeg bloggen Mamma på Hjul. Hennes innlegg Glem aldri hvor heldige dere er er et innlegg som skaper mange tanker. Jeg tror vi aldri, samme hvor mye vi prøver, kan klare å sette oss inn i Vivian sin situasjon. Om hvordan det er å bli fanget i sin egen kropp. Merke at funksjon etter funksjon forsvinner og vite at de aldri kommer tilbake. Vite at det ikke “går over” samme hvor mye man måtte ønske det.
Ens egne helseutfordringer blir små og ubetydelige i sammenlikning.

Dette innlegget handler ikke om Vivian og hennes situasjon. Jeg evner ikke å fult ut forstå den situasjonen Vivian befinner seg i, samme hvor mye jeg prøver. Jeg tror du må ha vært i hennes sted for å forstå den.
Dette er mine refleksjoner etter å ha lest innlegget hennes.

For noen år siden var jeg og besøkte Mamma på et rehabiliteringssenter. Hun hadde hatt et lite slag og var blitt avhengig av å bruke “prekestol”, sånn høy rullator, for å bevege seg. Kvinnen som i alle år “gikk så fort at bena ikke var nær bakken” som hun sa da jeg noen år før hadde advart henne mot å gå ut og hente ved i tøfler, var absolutt ikke fornøyd med situasjonen hun var havnet i.
Jeg vil gå like raskt som hun der sa hun og dyttet irritert til prekestolen mens hun nikket ut av vinduet.
Utenfor vinduet så jeg en dame som løp med raske skritt mot parkeringsplassen. Kanskje en pleier som var ferdig på jobb, og nå hastet videre til dagens neste gjøremål.

Jeg har aldri kunne løpt sånn sa jeg i et forsøk på å få Mamma til å innse at det var ikke verdens undergang å ha havnet i den situasjonen hun var kommet i. Livet har mye å by på om man ikke kan løpe.
Mamma så på meg, tenkte seg litt om. Smilte litt medfølende, og sa Nei, det har du aldri. Men du er vant til det du.     
Jeg måtte gi henne rett i det, men det kan vel tenkes at jeg noen ganger har savnet å ikke kunne løpe eller gå like raskt som alle andre?

Jeg husker en gang. Jobben planla kveldstur til Mørkgånga. Vi tar turen på tirsdag i neste uke, for da er det Brit som har kveldsvakt. Da kan alle som har lyst til å gå turen bli med.  Jeg stusset litt over uttalelsen. Hvorfor antok man at jeg ikke hadde lyst til å bli med på turen? Hun som sa det var ikke et slemt menneske. Så kom jeg til at hun antakelig antok at jeg ikke ville klare å gå den litt utfordrende turen.
Det hadde hun rett i. Jeg ville helt klart klare å gå til toppen av Mørkgånga, men jeg ville ikke klart det i samme tempo som de andre. Jeg ville bruke mye lengre tid, og sinket de andre.
Jeg liker ikke å gå på sånne turer hvor jeg pustende og pesende kommer frem en halvtime etter de andre. Skal jeg gå på tur må jeg gå i mitt eget tempo, og det er sakte, alt for sakte for de fleste andre.
Likevel, jeg fantaserte hele uka om å bytte vekk den vakta slik at jeg hadde en hel fri-dag. Da skulle jeg starte turen tidlig på dagen, komme meg opp i mitt eget tempo, og sitte der på toppen og dingle med beina med et fornøyd flir når de andre kom opp.
Det ble selvsagt med fantasien. jeg var på jobb den kvelden jeg så alle som ville kunne være med på turen.

Jeg ser at den siste setningen kan virke litt bitter. Men egentlig hadde Mamma rett. Jeg er vant til at helsa mi setter begrensninger for hva jeg orker eller klarer. Slik har det vært bestandig. Det er liksom slik det er å være meg. Så til daglig er det ikke noe jeg tenker så mye over eller bruke tid på å irritere meg over.

Jeg har alltid vært mer opptatt av muligheter enn begrensninger. Mer opptatt av hva jeg kan enn hva jeg ikke kan. Labbe av gårde i mitt eget tempo og forsøke å ta de utfordringer som kommer etter beste evne.

Gamle Gubben Grå har alltid vært sprekere enn meg. Mye sprekere. Når vi har gått på tur sammen har han gjerne gått 100 meter foran meg, stoppet på toppen av bakker og ventet mens jeg har kommet pustende og pesende etter, kanskje måtte hvile midt i bakken.
Nå er det jeg som er først på toppen av bakken og han som står pesende midt i bakken og må ha en hvil. Livet skifter. Det er viktig å sette pris på det man kanskje tar som en selvfølge.

Ingen vet hva morgendagen vil bringe. I stedet for å bekymre seg for den er det viktig å sette pris på dagen i dag. Sette pris på at jeg kan labbe rundt, selv om jeg ikke kan løpe.