“Jeg vil forresten skilles” sa jeg til Gamle Gubben Grå i dag. Vi satt og koste oss med en bedre middag og et glass rødvin. Jeg så at Gubben ble noe overrasket over den uttalelsen, og at hjernevinningene hans febrilsk forsøkte å finne ut hva galt han hadde gjort nå.  Vanligvis kunne slike trusler om samlivsbrudd dukke opp i noen opphetede diskusjoner, men nå hadde de da ingen krangel. Kjerringa hadde da vært rolig og avbalansert I hele dag.

Jeg forsynte meg med litt mer rødvin, lente meg tilbake i stolen og forklarte at jeg hadde kommet til den konklusjonen at jeg trenger en yngre og sprekere mann. Og ja det er helseministeren som har satt meg på den ideen. Det er ikke noe jeg har suget av eget bryst.

Jeg har jo pådratt meg noen skavanker opp gjennom årene. Og når jeg tar en realistisk vurdering av hvordan helsen min kommer å utvikle seg de neste tretti årene ser jeg ikke bort fra at jeg kommer til å trenge litt hjelp og omsorg. Når helseministeren sier at vi skal planlegge vårt eget omsorgsbehov er det greit å ta med i beregningen at jeg kan få et visst behov for hjelp og omsorg når jeg nærmer meg 90, kanskje før.

Gamle Gubben Grå er snill og grei på alle måter. Hjelpe meg etter beste evne har han gjort til nå. Jeg har overhode ikke noe å utsette på Gubben i så måte. Men han er ikke noen ungdom lenger. Han fyller 60 nå i mai. Jeg kan ikke regne med at han skal ha helse til å stelle fir meg om 20 eller 30 år. Jeg regner med at det er slike forhold helseministeren forventer at vi tar med i beregningene når vi skal planlegge vår egen alderdom og vårt eget omsorgsbehov.  Jeg har regnet ut at hvis mannen min skal være maks 70 når jeg fyller 90 så må jeg finne meg en mann på maks 36 år.

Gubben nikket heldigvis forståelsesfull etter denne forklaringen, og lurte på om han skulle skaffe seg laminert hushjelp og pleier. Kanskje ei på 26 fra Thailand. Au-pair, bare med eldreomsorg i stedet for barnepass. Kanskje det var en slik ordning helseministeren hadde i tankene. Vi kom til at vi kanskje burde spleise på den au-pairen. Det ville nok enklere la seg fikse enn at jeg skulle klare å sjekke opp en fyr i tredveåra.

Ungene sier du. Vi har jo satt barn til verden. Stelt de og passet på de da de var barn, det er bare rett og rimelig at de tar seg av oss når vi blir gamle.  Joda, hjelpe oss med forskjellig kommer de sikkert til å gjøre. Men hvis jeg skulle trenge hjelp vil jeg gjerne ha fagfolk til å gi meg nødvendig hjelp og omsorg. Mine barn er butikkansatt, bartender og blikkenslager. Jeg er usikker på om det er kunnskapen til disse profesjonene jeg vil ha mest behov for hvis jeg skulle ha behov for omsorg og pleie.

Er det her jeg har gjort feil i planleggingen sier du. Jeg burde selvsagt ha sørget for at minst en av de utdannet seg som for eksempel helsefagarbeider, gjerne med videreutdanning i geriatri, slik at jeg var sikret kvalifisert pleie når jeg ble gammel.

Vel, det kunne sikkert gavnet meg i noen år. Hvor lenge er jeg usikker på. Ta Datteren for eksempel. Hvis hun skulle hatt full jobb i et omsorgsyrke i helsevesenet slik jeg har hatt i alle år. Hva da når hun blir 55? Da var kroppen min så utslitt at jeg ikke kunne arbeide med pasientrettet arbeid lenger. Er det da rimelig å anta at hun ville klare steller av to pleiekrevende foreldre i tillegg til full jobb? Når hun blir 55 vil jeg “bare” være 80 år. Hun måtte fort ha pleiet meg i tillegg til full jobb helt til hun selv gikk av med pensjon.  Jeg tror ikke det ville vøre en smart løsning hvis hun skal planlegge sin alderdom  sitt fremtidige omsorgsbehov.

Vi vet at helsevesenet vil trenge utrolig mange ansatte de neste tiårene. Men hvis ungdommen skal følge helseministerens råd om å planlegge egen alderdom burde de rådes til å holde seg unna helsevesenet, nettopp for å ivareta egen helse og eget fremtidig omsorgsbehov. Vi får et egoistisk samfunn hvor en hver først og fremst tenker på seg selv. Er det det regjeringen og helseministeren ønsker?

Forresten har jeg planlagt min egen alderdom. Jeg har planlagt mitt eget omsorgsbehov. Jeg har bolig med alt på en flate. Jeg kan bo her med rullator og rullestol. Livsløpsstandard heter det visst. I tillegg har jeg arbeidet og betalt skatt. Betalt inn til fellesskapet for å føle meg trygg på at det var noen der til å ta vare på meg hvis den dagen kom at jeg ikke klarte å ta vare på meg selv.  Det, fru helseminister, var min plan.

Og det, fru helseminister, det er ditt ansvar å styre skuta slik at de som er gamle nå og som bygde opp velferdsstaten for å sikre at de skulle ha en trygg og god alderdom får den alderdommen de planla og  jobbet hardt for. I Norge har vi en velferdsstat som skal ta vare på de som ikke klarer å ta vare på seg selv. Ikke ødelegg den ordningen.