God morgen! Er det ikke kjekt med slike snu-klokka-morgener på høsten? Jeg sov til klokka var nærmere halv åtte, men var likevel oppe før 7. Får mer ut av dagen på den måten.
Ikke det at jeg skal gjøre så veldig mye i dag. Det er søndag og hviledag. Det betyr at jeg (nesten) bare gjør akkurat det jeg har lyst til.

Har skiftet ut den sedvanlige tekoppen med en kopp solbærtoddy.  Var på leting etter gløgg på Kiwi i går ettermiddag. Datteren og jeg hadde vært ute en stund og var kalde. Datteren gledet seg til å komme hjem og få varm te. Jeg tenkte at gløgg hadde vært perfekt. Vi hadde vært på lystenning på Hadeland og var i førjulsmodus.
Men til tross for at julebrus, hvite kakemenn og ribbe for lengst har inntatt butikkhyllene var ikke gløgg å oppdrive.
Jeg spurte en ansatt som pleier å ha stålkontroll, men hun kunne bare beklage. Gløgg hadde de ikke fått inn ennå.
Litt rart synes jeg, som gjerne drikker gløgg i kalde høstkvelder og helt frem til påske.
Solbærtoddy gjorde nytta det og. Sånn i pose. Den er skikkelig god.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Men det ar verken klokkestilling eller gløgg jeg egentlig hadde tenkt å skrive om i dag. Det var tankene som begynte å surre etter å ha lest dette innlegget her.

Slik jeg opplever Mamma til en autist sine ord så hendler det om redselen for å vise hverandre hvem vi virkelig er. Redselen for å ikke bli elsket eller likt hvis vi ikke bare viser frem glansbilde-versjonen av oss selv, men også de sidene som ikke er så bra. De sidene ved oss selv som vi ikke er så stolte av, ja som vi kanskje til og med skammer oss over. Vil vi bli likt hvis vi åpner opp om at vi  har det tøft?

Når jeg vitser og synger og gir deg en klem, og døren alltid står åpen for deg i mitt hjem…
Når jeg er positiv, sterk og har tid til å lytte, når jeg stiller opp for deg uten å forvente et bytte.
Når jeg tar telefonen og du kan gråte til meg, når jeg hører på dine problemer og er alltid forståelsesfull, snill og grei…
Da er jeg nok lett å like, for jeg lytter forstår

Disse ordene til Mammaen til en autist, for jeg har opplevd det såre i at et menneske jeg alltid har stilt opp for når livet har vært vondt og vanskelig ikke var der for meg når jeg trengte en skulder å lette vonde tanker hos.
Det er sårt og vondt når man har sett på seg selv som nære venner i mange år.
Man får i det minste “ryddet” i vennekretsen og flyttet noen ned på hylla for bekjente.

Jeg er et ganske åpent menneske. Deler ganske mye om meg selv, men langt fra alt.
Sånn er det vel med de fleste av oss. Vi har en ytre jeg som vi viser verden, og en indre del som vi kun viser ytterst få.

Jeg tror at for å elske og for å bli elsket må vi tore å slippe den ene vi skal binde oss til for evigheten helt inn. Tore å slippe et annet menneske helt inn. Tore å vise oss som det mennesket vi er, og ikke bare som det mennesket vi ønsker å fremstå som.

Er det ikke det kjærlighet er? Å elske et menneske med alle dets positive sider, men også alle feil og mangler?
Nei, jeg mener ikke at du skal brette ut sjela di på første date. Men kjærlighet oppstår sjelden ved første blikk, eller første date. Fasinasjon og forelskelse, ja, men kjærlighet er vel noe som vokser frem over tid. Vokser frem etter som man blir kjent. Kjent med flere og flere sider ved hverandre – også de som ikke tilhører glansbilde.

Jeg ønsker å fremstå som kjerringa som fikser alt, og i mange år var det nok også slik jeg fremsto for mange.
Jeg tror aldri Gamle Gubben Grå har sett på meg som ei kjerring som fikser alt. For ha har sett kjerringa full av fortvilelse når hun livet ikke går på skinner.  Han har vært den som har måttet takle den rasende furien som skjeller ut alt og alle rundt seg. Han har vært den som har måttet liste seg på tå fordi det ligger ei kjerring under pleddet som trenger ro, ikke vekke dragen som hviler. Han er den som må være der når kjerringa trenger å krype inn i en armkrok og bare være svak og hjelpeløs og trenge trøst.

Jeg tror ikke ekte kjærlighet kan oppstå hvis man ikke våger å vise hele seg.
Jeg har i det minste ikke lyst til å elske et glansbilde. Du vet de glattpolerte menneskene uten en skrukk i livet. Uten så mye som et hårstrå på jakkeslaget. De som alltid gjør og sier alt riktig. De som fikser alt.
Jeg er litt redd dem. Redd for hva de skjuler. For ingen er så perfekte.
Sier kjerringa som fikser alt.