Tekopp og tastatur. I dag har kjerringa tenkt å ha en rolig dag. Samle noen krefter. Føler at det trengs nå. Er vel tanken at man skal komme restituert tilbake etter tre ukers ferie. Ikke være mer sliten enn man var da ferien startet.

Det første innlegget jeg stopper opp ved i dag er innlegget Du har gjort det helt feil. på bloggen Zoeticworld.
Innlegget forteller hvordan mer eller velmenende råd om at du burde gjøre ting, alt fra å åpne boksen med makrell i tomat til å ta vare på forholdet, på en annen måte fort blir tolket som ikke at du bare gjør ting feil, men at det er du som er feilvaren.
Innlegget er godt skrevet og får meg både til å dra på smilebåndet, og tenke – ja! Akkurat slik er det!

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

I oppveksten var jeg den feilvaren.
I de andre elevenes øyne var alt jeg gjorde feil. Jeg klarte ikke løpe raskt nok, snublet raskt når jeg hoppet strikk eller tau, var for flink på skolen, hadde dumme holdninger, feil klær, teite interesser og var kort sagt annerledes.
Det å være annerledes var veldig feil.

I tillegg var jeg stygg.
Jeg ble fortalt at jeg hadde hekse-nese av en gutt i sjetteklasse da jeg var 8. Plutselig var hele skolen enige om at den nesa var alt for stor, og at jeg muligens var en heks.
Jeg var veldig lang og tynn, rene skjelettet. Det ble kallenavnet mitt fra jeg var 10 år, og holdt seg til jeg gikk på videregående. Ja, pluss en god del andre kallenavn da, Skrangle, Treskeverket, Unnskyld-at-jeg er-til,…  Sikkert flere.

Da jeg var 10 fortalte og en jente i 6. klasse meg, gjentatte ganger, at jeg var så stygg at ingen noen gang kom til å bli glad i meg. Den beskjeden fikk jeg opp gjennom barne-, ungdoms- og videregående skole servert rimelig mange ganger. Tipper minst en gang i uka, oftere i perioder.
Det var en som faktisk ble glad i meg siste året på ungdomsskolen. Vi ble nesten kjærester før mobben kastet seg over han. Selv om han var en omtrent like stor feilvare i de andres øyne som meg så kunne han ikke bli sammen med meg. Det måtte han da forstå! Vi fortjente ikke at noen ble glade i oss. Vi kunne ikke en gang få være glade i hverandre i fred.
Feilvarer skal forbli feilvarer.

I årene på ungdomsskolen forsøkte jeg  forgjeves å bli som “alle andre”. Gli inn i flokken.
Det gikk ikke. Antakelig hadde de andre bestemt seg for at jeg ikke hørte til.
Kanskje var jeg til tross for mine forsøk fremdeles annerledes. Jeg er faktisk usikker.

Jeg bestemte meg en eller annen gang i løpet av videregående til å gi opp å gli inn. Til bare å være meg med alle feil og mangler jeg hadde. Det var sikkert en gradvis bevisstgjøring og ikke en beslutning som kom over natta.

Dette er ikke ment som et “stakkars meg” innlegg. Jeg har ingen intensjon om å fremstå som et offer. Det er lenge siden jeg bestemte meg for at alle som spådde meg en nitrist fremtid ikke skulle få rett.  Jeg hadde ikke planer om å forbli et offer. De ødela en del av skoletiden, men resten av livet skulle jeg selv ha styringen på.
Så jeg la opplevelsene fra oppveksten bak meg, og det er sjelden tankene på den tiden og de ungene som gjorde sitt beste for å forsure livet mitt.

Men noen ganger siger følelsene fra den gang inn over meg. Alt jeg gjør er feil Jeg er feil. Jeg hadde det slik i helga, av grunner sikkert en del her forstår. Jeg fikk mange hyggelig og konstruktive kommentarer, men det var ikke alle som var det. Det skal noen ganger bare en negativ kommentar til for å slette ut virkningen av 10 positive.

Dette innlegget er ikke et forsøk på å blåse på glørne som ligger å ulmer. Det er bare rett og slett tankene som kom da jeg leste innlegget til Zoeticworld.
Det er og ment som en erkjennelse av at jeg kan forstå at Bunny har følt mine innlegg som en belastning. Det ber jeg om unnskyldning for. Jeg har aldri hatt et ønske om at Bunny skal slutte å blogge. Jeg håper han kommer tilbake til tastaturet. Som jeg har sagt en drøss med ganger. Blogg.no trenger slike som Bunny.

Inne på bloggen til Heidi Rosander blir det feil igjen. Noe er galt hos oss tjukke! overskriften har ropt mot meg i flere dager nå. Som vanlig tolker hjernen en slik overskrift til Noe er galt med oss tjukke.
Innlegget er interessant nok. Forskning viser at hjernen på tykke mennesker reagerer annerledes enn hjernen til normalvektige på mat. Det er ikke et så stort antall mennesker med i studiet at jeg føler meg overbevist om at det medfører riktighet, men interessant lesing.

Men tilbake til overskriften. Noe er galt hos oss tjukke. Oss tjukke. Jeg vet at jeg er tjukk, feit, overvektig. Kjært barn har mange navn. Men er det en betegnelse som liksom definerer meg og hvem jeg er? Er det båsen jeg hører hjemme i? Er vi som har litt for mange kilo en ensartet gruppe mennesker, eller er vi like forskjellige som alle andre?
Kaster mennesker et blikk på meg, på mine valker og antall kilo – og så vet de alt om meg?  Alt om hvem jeg er og hva jeg står for?
OK, jeg har en god del kilo for mye, men det er ikke det som definerer meg som menneske.
Jeg er tykk, men jeg er ikke en av oss tykke. Det er ikke vekta mi som definerer hvem jeg er.
Ga dette mening? Jeg håper det.

Den siste bloggen jeg vil henlede oppmerksomheten på i dag er et innlegg inne på bloggen Heidis stille rom. Innlegget handler ikke om feil og mangler. Det handler om å være dronning for en dag. Altså det stikk motsatte av å være opptatt av sine feil og mangler. Jeg tror vi alle trenger å være dronninger, eller konger, en dag en gang i blant.
Heidi har fått være dronning på slottsferie i Sverige. Innlegget var så fristende at jeg faktisk måtte inn å sjekke dette slottet og hjemmesiden deres. Jeg har og lyst til å være dronning for en dag! Bildene, ikke minst av jul på slottet fikk meg til å drømme meg helt bort.

La oss gå ut i dagen og ikke lete etter feil og mangler hos oss selv eller andre.
La oss gå ut i dagen å være dronninger og konger i eget liv.  Vi er mer enn bra nok akkurat som vi er alle sammen.