Jeg er litt usikker på om jeg skal legge ansiktet i medlidende folder å ønske Allan god bedring, eller om jeg skal fnyse høyt og si at det er den dårligste unnskyldningen jeg har hørt på lenge. Bloggerkongen har fått strekk i leggen og kan dessverre ikke delta på dette løpet han har gnålt om det siste året.

Joda, strekkskade i leggen er sikkert vondt nok. Gjennom mine mange år har jeg fått mang en hylende  mannlig hobby-mosjonist i 40 til 60 års alderen på røntgenbordet som har hørt et smell i leggen og er sikkert på at han har brukket hele leggbeinet i to, minst. Jeg har og sett lettelsen i øynene deres nå de med påtatt oppgitt stemme forklarer meg hvor trist og leit det er at der røk birken-deltakelsen eller at nå kan de dessverre ikke delta i Ringeriksmaraton.
Siden strekk i leggen ikke synes på røntgen har jeg vist profesjonell medlidenhet, fått de raskest mulig av bordet før de synker for langt ned i selvmedlidenheten og sagt Værsågod neste! 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Selv om strekk i leggen, eller tennislegg som det og kalles, ikke synes på røntgen er det en reell skade. Overgangen mellom sene og muskel er den skjøre delen, og det er her muskelen vanligvis ryker. Fordi en stor muskel som den bakre leggmuskelen (musculus gastrocnemius) består av mange muskel- og senefibre, befinner ikke overgangen mellom sene og muskel seg på nøyaktig det samme stedet for alle fibrene. Ved en muskelavrivning er det derfor ikke alle muskel/sene-overgangene som ryker, mange vil være intakte – muskelen rives altså ikke i to.
Det er en ganske vanlig skade som særlig rammer litt eldre idrettsutøvere i 40 til 60 års alder, og menn oftere enn kvinner. Allan er altså helt i målgruppen for å få denne skaden.
Dette har jeg ikke suget av eget bryst, men funnet på NHI sine sider.

Mine refleksjoner i dag går altså på om hvorvidt Allan er en uheldig mosjonist som har fått en skade rett før løpet han har trent mot det siste året eller om han later som om han er skadet for å unngå det smertelige nederlaget å ikke klare å fullføre løpet på under 50 minutter slik målet har vært. At han innerst vet at han ikke har nubbesjangs på å klare å fullføre dette løpet på under timen en gang, og derfor bruker en påstått skade for å slippe å stille til start.

I følge Allan sitt innlegg så skjedde skaden forrige torsdag, ikke i går men for en uke siden. Han har ikke oppsøkt lege, så vidt jeg vet, ikke ultralyd for å verifisere skaden, men stilt diagnosen selv.
Han har ikke blitt sykemeldt, og har stått på med hagearbeid. Ikke sittet med benet høyt og kommandert bloggerkona til å varte han opp. Ja, alt dette selvsagt ut fra hva Allan selv forteller.

Så vidt jeg har kunnet se har han ikke nevnt denne skaden før i dette innlegget, selv om den er over en uke gammel.
Hadde han en plan om å få en “strekk” for å slippe å løpe. så hadde han vel passet på å sukke, stønne, klage og syte om skaden på blogg og laget det til et spenningsmoment for leserne om han faktisk kom til å klare å stille til start.
Jeg har jo sett tidligere bloggkonger klare å få maks ut av selv den minste plage.

Allan har ikke fylt bloggen den siste uka med innlegg med bilder av legekontor og sykehusganger. Vi har ikke sett bilder av pillebrett og hørt malende bilder av hvor uutholdelige smerter han har. Vi har ikke sett bilder av ben som er høyt hevet på puter. Vi har ikke hørt et eneste ord om denne skaden før i dag, dagen før han skulle løpe en mil i et løp i Vesterålen.

Så jeg tror han. Jeg tror han tenkte noen ord som ikke egner seg på trykk, i det minste hvis man ikke kommer fra nordafor polarsirkelen, da han merket at han fikk en strekk. Jeg tror han har prøvd å fortrenge skaden, gått på jobb, jobbet i hagen, levd som vanlig i håp om at smertene skulle bli borte og skaden forsvinne i god tid før løpet i morgen. Jeg tror han er oppriktig lei seg for at han ikke stiller til start i morgen, og han har min dypeste medfølelse.

Allan er bloggkonge, ikke tvil om det. Med stoisk ro underretter han sine lesere om hvorfor han ikke stiller til start i morgen som forventet. Han sutrer. syter, klager og surkler ikke over skaden i en uke for å få maks medfølelse og maks salg av alt fra kosmetikk til støvsugere.

Jeg ønsker Allan God bedring av hele mitt hjerte og fortsetter å sitere NHI:
Riktig og tålmodig behandling gjør at du kan gjenoppta idrettsaktiviteten eller mosjonisttilværelsen. Det er særlig viktig at du i opptreningsfasen tøyer ut muskelen jevnlig. Risikoen for å rive opp igjen skaden er større dersom du har slurvet med tøyningene. Imidlertid vil sjansen for ny skade være liten dersom du i fortsettelsen er nøye med oppvarming og uttøying før trening og konkurranser.
Så bøy og tøy Allan, så håper vi alle at du er klar for løp oppe i Tromsø om en fjorten dagers tid. (Og skulle du der oppe i Tromsø ikke klare å løpe mila på under 50 minutter skjønner vi alle at det kommer av at du ikke er full restituert etter denne strekkskaden.)